Den danske avisen har dermed hatt noen års forsprang i den digitale omstillingen på de fleste norske aviser. Blant annet tilgjengeliggjør avisen alle sine artikler som lydartikler.
Etter å ha blitt kjent med avisens Pluss-produkt i en måned, har jeg gjort meg fem funn:
1. Den personlige tonen
«Kære Andreas. Sådan. Du er nu Politiken-abonnent.», ønsker avisen velkommen. Vi er på fornavn. Hos de norske avisene jeg abonnerer på, tiltales jeg som oftest «leser» eller «kunde». Den personlige tonen går igjen i alt jeg mottar av nyhetsbrev og annen informasjon.
At avisen har publisert sin egen visjon på nettsiden, gjør at jeg kan lese om hvordan den ser på sitt samfunnsoppdrag. Disse to tingene bidrar til å etablere en god og litt annerledes leserkontrakt.
2. Kvalitet skal koste skjorta
Politiken solgte for fire år siden sitt digitale abonnement til 79 kroner i måneden. Da de økte prisen betraktelig, ble det omtalt i danske Journalisten, hvor sjefredaktør Christian Jensen uttalte:
«Vi kan se, at adgang til politiken.dk i kombination med e-avisen er et attraktivt produkt. Samtidig har vi erkendt, at vi må tage en højere pris for vores journalistiske indhold for at sikre den nødvendige omsætning for at producere journalistik af høj kvalitet».
En erkjennelse av at redaksjonen trenger muskler for å levere god journalistikk, rettferdiggjør prisøkningen – et digitalabonnement koster nå 299 danske kroner i måneden. Mange norske aviser innførte en Pluss-modell med en startpris på 199 kroner i måneden, og min erfaring er at de fleste fortsatt ligger på dette nivået. Selger norske aviser seg for billig? De siste årene har Schibsted-avisene begynt å ta seg bedre betalt.
3. Nyhetsbrev, nyhetsbrev, nyhetsbrev
En smørrebrødliste av nyhetsbrev, godt over et snes, altså 20, er tilgjengelig. Antallet tema å velge mellom er stort, men ikke alle nyhetsbrevene sendes ut daglig. Jeg savner bare nyhetsbrevet som oppsummerer alle nyhetsbrevene.
4. Eksklusive tilbud gir leserne mulighet til å lære noe
Som så mange andre medier, har Politiken en større satsing på arrangementer, kalt Live, med debatter, foredrag og samtaler.
Dagens Næringsliv bød på digitalt vinkurs i vinter, så denne typen tilbud ser vi og vil trolig se enda mer av også her til lands. Den danske avisen har også skoler og kurs hvor leserne blant annet kan lære seg å debattere, eller bedrive kunstkritikk.
Sistnevnte kan unge lesere søke om å få delta på, og deretter ha muligheten til å få publisert sine anmeldelser i avisen. En smart måte å engasjere og rekruttere unge og nye lesere i og til journalistikken.
5. Artikler som lyd (og på dansk) er vanskelig
Opplesning av artikler har flere norske aviser testet ut. Dag og Tid er nokså alene om å tilby lydartikler i dag, meg bekjent. Hvordan fungerer dette i et pulserende nyhetsbilde? Politiken-roboten som leser sakene med en lys, kvinnelig, distinkt stemme er faktisk enklere å forstå enn gjennomsnittsdansken av kjøtt og blod. Å måtte trykke seg ut og inn av nyhetssaker, er derimot ikke en smidig måte å oppdatere seg på.
En artikkel-avspiller som leser sakene uten stopp, ville vært bedre. Så er spørsmålet hvor mye journalistikk som lyd – med alle podkastene som mange aviser lager – dagens mediekonsumenter ønsker seg?
En måned med prøveabonnement senere er jeg som nordmann bare skikkelig skuffet over en ting: Årets 17. mai-feiring i Norge ble ikke nevnt med ett ord.
- For ordens skyld: Skribenten har ingen bindinger til Politiken.
