Den lekende redaktøren

Han bør minnes som en av Akersgatens store redaktører de siste 50 år. Som ansvarlig redaktør og toppsjef i VG, Osloavisen og Aftenposten.

Men min historie med Andreas starter i Adresseavisen der han var sjefredaktør fra 1973 til 1977. Sommeren 1975 plukket han meg opp fra ingensteds og lot meg fly videre i en eventyrlig pressekarriere, som jeg er dypt takknemlig for.

Og jeg er ikke alene: Et særtrekk ved hans lederskap var å slippe løs de krefter som hadde en idé. Fantasi og kreativitet. Og som ville noe med journalistikken.

- Vi må la de hundre blomster blomstre, mente Andreas uten nevneverdig sympati for uttrykkets egentlige opphavsmann. I 1981 skapte han «blomsten» i VG – Rampelys – en avdeling som skulle favne alt fra tung, seriøs kulturjournalistikk, radio- og TV-stoff, til revy, musikk og kjendiseri.

Her fikk Kjell Bækkelund trampe i klaveret, til akkompagnement av Kjersti Fagerheims kjendisnyheter og TV-redaksjonens siste kjendis-fødsler. Det var en nyskapning i norsk journalistikk som satte sine spor helt fram til vår tid.

Sorte Mand.

Med en sigarkasse under armen kom Andreas til de fleste redaksjonsmøter og spanderte rundhåndet. Jeg tviler på om han røkte dem like intenst hjemme i Pilestredet. Han delegerte ansvar i øst og vest. Hver fredag samlet han sine nærmeste medarbeidere til evaluering og idedugnad.

Hvis Arne Næss jr. eller Monica Kristensen kom på besøk og ville bestige Mount Everest eller bli den første kvinne som nådde Sydpolen, syntes han det var en fantastisk idé. I 1980-årene ble VG-desken ledet av sju vaktsjefer i døgnkontinuerlig turnus, som han nesten uforstyrret lot snekre sammen Norges hurtigst voksende løssalgsavis.

Det ble gjort feil. «Til døden skiller oss ad» (om skilsmissedrapet i en rettssal i Lillestrøm) og

«Elskeren kjøpte skip» (Om Inger Prebensen i Garantiinstituttet for skip og borerigger). Andreas Norland forsvarte, evaluerte og beklaget. Han var en «Gentleman of the Press».

En hvit mann.

Fri for kynisme, og som mislikte moralisme.

Han var født i 1935, som sønn av en av Fedrelandslagets lederskikkelser, og startet sin journalistkarriere i Tønsbergs Blad etter fullført utdanning ved Journalistakademiet. I 1963 kom han til Aftenpostens politiske avdeling og deltok i dekningen av regjeringskrisen i kjølvannet av Kings Bay-ulykken. Andreas Norland var sosialpolitisk engasjert, og opplevde nok etter hvert Egil Sundars nærmest totalitære regime som noe begrensende.

I 1973 tok han farvel med Aftenposten og flyttet over gaten til VG-desken, hvor han raskt ble et midtpunkt, som sjefen som hver fredag kom til morgenskiftet med egenstekte boller og rundstykker til frokost.

I 1974 ble han rekruttert til sjefredaktør-jobben i Adresseavisen, hvor han satte sitt kreative preg på en av Norges første aviser med offset-trykk i fire farger. Avisen hadde nettopp flyttet ut av bykjernen til det nye trykkeriet på Heimdal, noe som svekket dekningen av Trondheim by. Dette plaget ham, og da ingen av journalistene ville flytte tilbake til det eldgamle avisbygget i Nordre gate tok han grep og flyttet selv.

I Nordre gate inntok han kontoret til den gamle, legendariske redaktør Torp. Redaktørbysten støpt i bronse, ble brukt som lue-stativ, der den sto i resepsjonen. En etter en flyttet de lokale nyhetsjournalistene etter til den ærverdige avisbygningen, som i dag huser et advokatfirma og Espresso House.

Oppholdet i Trondheim ble ikke langvarig. I 1977 gikk ferden tilbake til Akersgaten og VG. Denne adressen lå også betydelig nærmere hans og familiens foretrukne sommerresidens på Tjøme. VGs eiere ønsket at han skulle lede den sterkt voksende løssalgsavisen videre, i kompaniskap med Tim Greve. Avisen fikk to sjefredaktører, men det var aldri tvil om hvem som var sjefen.

Andreas Norland fikk fart på utbyggingen av VG som riksavis med lokalkontorer i ni norske byer. Han videreutviklet avisens humanistiske og uavhengige idegrunnlag, etter hvert i nært samarbeid med avisens direktør Rolf Heidenstrøm og Schibsteds største eier Tinius Nagell Erichsen. Under Norlands ledelse ble det knyttet nære bånd til stemmer fra alle landets fylker, hvori opptatt Svalbard.

I 1987 lot han seg plutselig fange av en ny idé. Osloavisen, som fikk et kort og hektisk leveår med fokus på lokale nyheter for folk i hovedstaden. Hit rekrutterte han et knippe medarbeidere som ville satse karrieren på entreprenørskap, mangfold og nyskapning. Prosjektet hadde dessverre ikke tilstrekkelig økonomisk bærekraft. Likevel er det få som i dag angrer på at de ble med ham på denne reisen, og fellesskapet som ble skapt under Osloavisens logo lever videre den dag i dag.

Snart rekrutterte Aftenposten Andreas Norland som ny sjef, fra ruinene etter Osloavisen. Norland fikk etterfølge sin gamle sjef Egil Sundar som ansvarlig redaktør. Fram til 1994 da Schibsted lot Einar Hanseid følge i hans fotspor, og jeg i Hanseids som ansvarlig redaktør i VG.

Andreas Norlands redaktørgjerning var ikke fri for konflikter. En av de alvorligste kom da han i 1986 måtte stille seg bak arbeidsgivernes lockout med permittering av journalister i Aftenposten og VG. Som sentral rådgiver og taleskriver for Tinius Nagell Erichsen i Schibsted spilte han også en rolle i mange konfliktfylte oppgjør.

I sin redaktørgjerning var han sjelden partipolitisk engasjert. Av legning naturlig konservativ med sans for å «reformere for å bevare», men alltid med snert mot krefter som begikk urett og urettferdighet. Han var ganske kritisk til kongehusets forretningsførsel, og fremsto som en lavmælt forsvarer for likestilling og kvinners rett til selvbestemt abort.

I sine yngre år var Andreas Norland engasjert i ulike tillitsverv i pressens organisasjoner, og han var forfatter av flere bøker. Blant disse er et verk om Fedrelandslagets historie, et par kriminalromaner (bl.a. «Finansministeren er myrdet», og ikke minst mediekonsernets Schibsted historie i to bind. Sentralt i mitt minne står hans flanerende novelle om kunsten å holde en flodhest som kjæledyr i familieleiligheten.

Vi er mange som har mye å takke Andreas Norland for. I forbindelse med VGs 60 års jubileum ble det laget et revyinnslag med Norland, Hanseid og Olufsen hvor dialogen skulle foregå på nordnorsk dialekt:

- Koffør snakke vi så rart, spurte Hanseid.

- Det é førdi vi bægge stamme fra Norland, svarte Olufsen.

Vi minnes ham i ærbødighet.