Norsk Journalistlag bruker nå streikemakten til å støtte tilkallingsvikarer i NRK. Det er vel verdt tomme skjermer på 17.mai

At journalistenes fagforening nå tar opp kampen for likebehandling er en viktig og solidarisk handling, skriver Andreas C. Halse.

Publisert 16.05.2018 - 10:12

Denne artikkelen er over to år gammel.

ANDREAS C. HALSE, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen

Norsk Journalistlag bruker nå streikemakten til å stille seg skulder til skulder med tilkallingsvikarer i NRK. Det er både solidarisk, fremsynt og vel verdt tomme skjermer på 17.mai.

Selv om journalistyrket ikke er det som rammes hardest av sosial dumping, har det vært tøffe tider for de som forsøker å slå seg opp i yrket.

Jevnlige nedbemanninger og usikker økonomi har ført til en bransje som velter stadig mer av risikoen over på sine ansatte. Det betyr mer midlertidighet og flere tilkallingsvikarer.

At en aktør som NRK velger å ha såpass mange midlertidig ansatte er kritikkverdig.

Mens resten av medienorge stadig jobber med å finne bærekraftige finansieringsmodeller er statskanalen i en særs priviligiert posisjon.

Det er vanskelig å komme på et større privilegium en å kunne basere driften på en ekstraavgift som alle er nødt til å betale enten de vil eller ikke. Det er et privilegium som også burde forvaltes med en viss respekt.

Et seriøst og forutsigbart arbeidsliv for de som gjør jobben burde strengt tatt være en del av dealen for en slik særstilling.

Imidlertid handler ikke problemet i dag bare om antallene tilkallingsvikarer, men også om hvordan de behandles.

At folk som i utgangspunktet har en sårbar og usikker situasjon i tillegg utsettes for en negativ særbehandling i lønnssystemene gjør situasjonen ekstra lite holdbar.

At journalistenes fagforening nå tar opp kampen for likebehandling er en viktig og solidarisk handling. Det er også en moderne måte å drive fagforeningsarbeid på.

Mange av de NJ kjemper for nå er kanskje ikke medlemmer fra før og vil neppe betale kontingent. Allikevel er det også en egeninteresse som ligger bak kravet.

Enkel tilgang til uforpliktende tilkallingsvikariater truer faste ansettelser som fundament for organisasjonen og jo lavere vikariatene kan prises jo mer attraktivt blir det å holde folk i slike stillinger.

En hverdag med mindre andel faste ansatte flytter makt fra fagforeningene.

Å fjerne de faste og gjensidig forpliktende tilknytningene mellom arbeidstaker og arbeidsgiver fjernet mye av grunnlaget for fagforeningenes kollektive makt.

Det er vanskeligere å organisere folk som stadig bytter arbeidsplass og hvis de allikevel melder seg inn så er de veldig lette for arbeidsgiver å bli kvitt.

Derfor er det heller ikke mulig for fagforeninger i mediebransjen å bare være til for fast ansatte hvis man vil overleve.

Å strekke ut en hånd er solidarisk, det er egeninteresse og det gir folk en meget god grunn til å melde seg inn i fagforeningen i fremtiden.

Når den faste drømmejobben endelig er landet så vil det være god grunn til å huske at det var noen som valgte å stå opp for en.

En populær myte er at unge mennesker fint kan gå på midlertidige kontrakter fordi de søker etter en form for innbilt frihet i en usikker tilværelse.

Det er imidlertid ikke sant.

Tvert imot viser undersøkelser at 9 av 10 unge ønsker fast jobb og at unge mennesker faktisk er mer opptatt av faste stillinger enn foreldregenerasjonen.

Det er blant annet de som ennå ikke har fått oppfylt drømmen om en fast jobb det nå skal streikes for.

Det er vel verdt tomme skjermer på 17.mai.