Finn noen som elsker deg like mye som media elsker seg selv

• ANDERS TANGENES, komiker og bistandsarbeider (neida)

Jeg er grunnleggeren av den humanitære organisasjonen Hvite Penner.

Vi går inn i konfliktsoner og bistår flyktninger, barn og andre svake parter i krig med det de trenger mest av alt: notisblokker, nøkkelkortbånd og Vær Varsom-plakaten.

Hvite Penners oppdrag er enkelt og greit.

Ved å hjelpe flyktninger og menneskerettighetsforkjempere til å bli journalister, hjelper vi også journalistene i land som Norge med å finne en vinkling på humanitære katastrofer og autoritære regimer som de gidder å skrive om. La oss se på et eksempel:

Aftenposten har skrevet flere saker om den drepte journalisten Jamal Khashoggi i løpet av de siste to dagene enn de har skrevet totalt om at Saudi Arabia drepte 40 skolebarn i Jemen i august. Til Aftenpostens forsvar var ingen av barna regimekritikere eller menneskerettighetsaktivister.

Det forsvaret ville riktignok vært sterkere om ikke Aftenposten også hadde skrevet flere saker om Khashoggi i løpet av de siste to timene enn de skrev totalt da fem regimekritikere og menneskerettighetsaktivister ble dømt til halshugging i Saudi Arabia i august.

Dekningen i de andre store mediehusene har vært den samme. Så hva er det disse barna og aktivistene har gjort feil siden de ikke får samme oppmerksomhet som Khashoggi? Jo, de appellerte ikke til den tingen pressen bryr seg mest om: seg selv.

Eller for å si det med Dagbladets ord, fra en av deres mange oppfølgingssaker om Saudi Arabia de siste dagene:

«Landet står bak omfattende brudd på folkeretten i bombingen av Jemen og skal ha bidratt til radikalisering av ytterliggående sunnimuslimske terrorgrupper i Syria. Landet fengsler opposisjonelle over en lav sko, og hele verden følger med skrekk utviklingen i saken om den trolig drepte og parterte kritiske journalisten Jamal Khashoggi i Tyrkia.

Samtidig hadde den nådeløse kronprins Mohammad bin Salman - i hvert fall fram til Khashoggi-saken sprakk - til en viss grad klart å selge inn en idé om et mer åpent og moderne Saudi-Arabia.»

Til tross for alle de tegneserieskurkete, galaktiske bruddene på folkeretten vi nettopp listet opp, det måtte en død journalist til for at vi i pressen skulle begynne å gjøre jobben vår.

Konfrontert med medias press på regimet er det nå mange store internasjonale selskaper som trekker seg fra sine planlagte reiser til saudiarabiske konferanser om økologiske klasebomber og bærekraftig korsfesting. 

Dette må være utrolig ergerlig for de 7000 sivile Saudi Arabia har drept i Jemen siden 2015. De har nemlig gjort én klassisk feil: De var ikke fremoverlente nok i sine pr-strategier. Da ville kanskje noen av selskapene ha trukket seg tidligere.

At norske og internasjonale medier endelig konfronterer statsledere og bedrifter med at de samarbeider med et land som regelmessig henretter folk med bazooka for å spille vri åtter, er enda en bekreftelse på at Hvite Penners arbeidsfilosofi stemmer:

Veien til en journalists penn går gjennom navlen.