Nei, nå må dere slutte å sutre!

Jeg måtte gni meg øynene:

«I staden for å sparke nedover, burde ho heller heia på alle gode store og små saker med undersøkjande journalistikk desse små redaksjonane klarer å levere kvar veke.»

Den som sparker nedover er frilanser Anki Gerhardsen, og de som skriver det er Rune Hetland i Landslaget for lokalaviser og Arne Jensen i Norsk Redaktørforening – begge generalsekretærer.

Det Gerhardsen har gjort seg skyldig i, er å skrive at «lokalpressen svikter den mest vesentlige delen av samfunnsoppdraget sitt», nemlig den som gjelder kritisk og undersøkende journalistikk.

Det kunne jeg også ha skrevet. For det er åpenbart. Det er ikke en gang et synspunkt, men et faktum fra en ny forskningsrapport: Bare fem av hundre saker i lokalmediene er kritiske eller undersøkende.

Men samfunnsoppdraget er «meir enn å drive kritisk journalistikk», skriver Hetland og Jensen. Og «lokalaviser er mer enn avsløringer», skriver konserndirektør Anders Opdahl i aviskonsernet Amedia.

Ja, selvsagt. Noe annet påstår da heller ikke Gerhardsen. Hun skriver – og jeg gjentar, denne gangen i fet skrift – at «lokalpressen svikter den mest vesentlige delen av samfunnsoppdraget sitt».

Jeg håper Opdahl, Hetland og Jensen bare hadde en dårlig dag på jobben i går, og at deres svar til Gerhardsen ikke er typisk for hvordan de takler kritikk. For makan til sutring fra voksne menn:

Gerhardsen stoler «uavkortet … på egen genialitet», skriver Opdahl, hun «lirer … av seg noen konferanseaktige og slagordpregede selvsagtheter» og «kan umulig ha brukt mye tid på refleksjon».

Konserndirektøren, der altså. Jeg har sjelden lest et mer mislykket maktspråk. Han avslutter med det han muligens tror er et originalt uttrykk fra tidligere Nordlys-redaktør Ivan Kristoffersen:

«’Det buldrer alltid høyt fra tomme tønner,’ pleide han å si hvis han ble konfrontert med store ord og liten substans. Denne gangen, Anki, ble det bare bulder og brak. Tønnen var tom.»

Pssst, Opdahl: «Tomme tønner …» ble registrert av Ivar Aasen i Norske Ordsprog i 1881. Shakespeare siterte det allerede i 1598, fire hundre år før Kristoffersen. Og din bruk av det er «slagordpreget».

Generalsekretærene tar en sårere tone i sitt innlegg: «Frå sin distanserte ståstad går Gerhardsen, med brei penn, til angrep på dei små lokalavisene som får smular av samla pressestøtte.»

Hulk! Først får vi bare smuler av staten, og så kommer denne forferdelige frilanseren fra Bodø og sparker oss. Hjelp! «Akademikarar og mediekritikarer» plager oss stakkars utsultede vaktbikkjer!

Anki Gerhardsen får ta det som en anerkjennelse, men hvis lokalmediene mener hun står høyere i makthierarkiet og sparker «nedover» til dem – da står det dårligere til enn selv jeg fryktet.

Og hvis representanter for den fjerde statsmakt svarer mediekritikere med at de «burde heller heia» – ja, hva da? Da bekrefter de at mediene selv ikke tåler den kritikken de utsetter andre for.

Men svikter så lokalavisene den mest vesentlige delen av samfunnsoppdraget sitt? Her er noen av funnene i rapporten fra Nord Universitet, som undersøkte 6574 saker fra lokale medier i 2017:

• 5 prosent av sakene var kritisk eller undersøkende journalistikk
• 17 prosent av sakene var konfliktorientert stoff
• 49 prosent av sakene hadde bare én kilde
• 68 prosent av hovedkildene i sakene var menn
• 26 prosent av hovedkildene var sjefer, 8 prosent var ansatte
• 94 prosent av de intervjuede var etnisk norske

Lokalavisene har altså en overvekt av ukritiske og konfliktfrie saker der mannlige sjefer får snakke uimotsagt. Det er kanskje dette Hetland og Jensen kaller «rein folkeopplysning om stort og smått»?

Hetland, Jensen og Opdahl innrømmer riktignok at «sjølvsagt kan lokalavisene … bli betre på å driva maktkritisk og undersøkjande journalistikk», og at kildemangfold er «et forbedringsområde».

Men når Opdahl påstår at «våre 830 journalister i 64 redaksjoner landet rundt er opptatt av å tilegne seg et så bredt kildetilfang som mulig», så er min erfaring: Nei, alle de 830 journalistene er ikke det.

Noen av dem er mer opptatt av redaktørenes krav om å levere mange saker, enn å tilegne seg et så bredt kildetilfang som mulig. Og noen synes rett og slett at det holder med én kilde. Punktum.

Som kursholder ved Institutt for journalistikk vet jeg ganske mye om hva lokaljournalister kan og gjør:

• Noen av dem dekker næringsliv uten å forstå økonomi eller hvordan de henter regnskaper i Brønnøysund. De noterer helt ukritisk det bedriftslederen sier.
• Noen av dem dekker kommuner uten å noen gang å be om innsyn i dokumenter forvaltningen vil skjule. De refererer kun synspunkter, uten å undersøke selv.
• Noen av dem dekker sport og kultur uten å stille et eneste kritisk spørsmål til idrettsledere eller kulturarrangører. Har det skjedd noe galt, står det først i VG.
• Og noen av dem kan heldigvis mye om både økonomi og innsyn, og stiller seg kritisk til alle kilder. De oppfyller det mest vesentlige ved samfunnsoppdraget.

Hvilken type det er flest av, har jeg ikke talt opp, men at kvaliteten på lokaljournalistikken er … eh, varierende – er ingen drøy påstand. Det må generalsekretærer og konserndirektører tåle å høre.

De må også tåle å høre dette: Hver dag utgis det lokalaviser som er så langt unna å «avdekke kritikkverdige forhold» – som det heter i samfunnsoppdraget – at det er rent flaut å lese.

Like flaut som det var å lese spesielt Opdahls, men også Hetlands og Jensens innlegg i går. Flaut fordi de tror de kan avvise helt ordinær, saklig og faktabasert kritikk med maktspråk og sutring.

Hvis de mener at Gerhardsen og forskerne ved Nord Universitet tar feil, får de sørge for at neste opptelling av stoff i lokalavisene viser at det har blitt mer kritisk journalistikk med mer enn én kilde.

Show, don’t tell, som det heter på engelsk:

Vis oss at dere gjør jobben, ikke fortell hvor flinke dere er.