- ANDERS LIE BRENNA, ansvarlig redaktør i EnerWE.
Lørdag 29. august tok min 19 år gamle sønn selvmord.
Det har vært tungt og vanskelig å skrive denne teksten, men jeg tror at pressen har en viktig rolle i arbeidet med å forebygge selvmord. Hvis vi som samfunn skal klare å løse dette problemet, trenger vi noen som stiller de rette spørsmålene, og som formidler svarene.
Jeg sitter på kunnskap og erfaringer som jeg ikke vil ha, men jeg håper at det kan komme noe konstruktivt ut av å dele noen av mine tanker og erfaringer - slik at det jeg nå vet, kanskje kan brukes til noe fornuftig i arbeidet med å forebygge selvmord.
Samtidig må jeg erkjenne at jeg som pårørende og etterlatt ikke nødvendigvis sitter på gode svar. Jeg mener selvsagt at jeg er berettiget til å ha meninger om hva som kan og bør gjøres for å forebygge selvmord, men jeg er på det nåværende tidspunkt mer opptatt av å dele mine førstehåndserfaringer og kunnskap. Så håper jeg at det kan komme til nytte for andre journalister som skal dekke selvmord redaksjonelt.
Gjennom min redaksjonelle karriere har jeg utelukkende jobbet med å skrive fagartikler om IT, medier og energi - i og for fagpressepublikasjoner som digi, Teknisk Ukeblad (TU), Kampanje og nå som redaktør i enerWE. Det å skrive om folks privatliv ligger ikke for meg, og jeg kommer aldri til å skrive om selvmord som journalist. Samtidig er jeg glad for at andre journalister gjør det, og jeg tenker at jo mer journalister vet om selvmord, jo bedre kan journalistikken bli.
Ethvert selvmord er unikt, og det er også min sønns. Det var hele 674 registrerte selvmord i 2018. I tillegg til å være en tragedie for oss etterlatte, er selvmord også et stort samfunnsproblem.
Åpenhet virker
Som person og redaktør er jeg opptatt av åpenhet. Jeg valgte derfor å være åpen om selvmordet allerede dagen det skjedde. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde.
Etter å ha informert min nærmeste familie og mine nære venner med beskjed om at de skulle fortelle det videre, la jeg ut et Facebook-innlegg der jeg fortalte hva som hadde skjedd. Der skrev jeg hva han hadde gjort, og hvor han hadde gjort det. Teksten var kort, og jeg la inn en lenke til Helse Norges' side om selvmordstanker og selvmord med en oppfordring om å kontakte hjelpetelefonen hvis man hadde selvmordstanker. For meg var det viktig å gi et helhetlig bilde av hele hans liv, og det gjorde jeg gjennom å legge ut mange bilder av ham fra livet han levde. Innlegget ble åpent delt slik at informasjonen også skulle nå de som ikke var direkte knyttet til meg gjennom vennelisten min på Facebook.
Det at jeg har vært åpen om selvmordet har gjort det lettere for meg å håndtere prosessen i etterkant. Man er på ingen måte seg selv etter en slik opplevelse, men man må likevel forholde seg til mye informasjon og det er mange oppgaver med relativt korte frister som må håndteres. Da hjelper det at alle rundt deg vet hva som har skjedd. Det gjør at folk tar hensyn, og de stiller opp.
Åpenheten har også gitt meg tilgang på mye informasjon om sønnen min som har vært viktig for meg. Jeg kjenner ham selvsagt godt fra all tiden jeg har tilbragt med ham, men jeg skjønner jo samtidig at en 19 år gammel gutt kan være ganske annerledes sammen med jevnaldrende venner på skolen, fest, fritidsklubben og på jobben. Det å få vite hva han gjorde og hvordan han var i andre sammenhenger har gjort meg godt, og det har ryddet ubehagelig usikkerhet av veien.
Informasjonen om min sønns selvmord har spredd seg, og jeg håper og tror at informasjonen har vært både god og konstruktiv, samt i tråd med anbefalte retningslinjer. Både kriseteamet og psykologen anbefaler åpenhet rundt selvmord, og min egen erfaring er at det var riktig å gå åpent ut om det med en gang.
Så er det et åpent spørsmål om hvorvidt pressen bør omtale et selvmord som uansett er åpent kjent. Gjort riktig tror jeg det gjør mer nytte enn skade.
Sted impliserer metode
Som pressemann var jeg veldig bevisst på at jeg ikke skulle omtale metode, men der og da slo det meg ikke at stedet også indikerte hvordan han faktisk hadde gjort det. Det var det heller ingen av de mange pressefolkene som kondolerte på Facebook-innlegget, som reagerte på. Det var i hvert fall ingen som ga meg beskjed om det.
Kommunen satte opp et kriseteam for oss, og jeg fikk tildelt en psykolog. Da jeg spurte henne om dette med stedsangivelse, påpekte hun at stedet impliserte metode. Dermed er det en fare for at den fryktede smitteeffekten skal slå til, så jeg fjernet umiddelbart informasjonen om dette fra innlegget mitt.
Nå dekkes ikke mitt private Facebook-innlegg av Vær varsom-plakaten, men det er en erfaring som kanskje kan være verdt å reflektere over også for journalister som skriver artikler om selvmord.
Selvmordsforskerne vet mye som ikke er allment kjent
Jeg har lest mye i tiden etter min sønns selvmord, og jeg er så heldig at psykologen jeg har fått tildelt av kriseteamet også er selvmordsforsker.
Det viser seg at forskerne vet mye om selvmord. De har for eksempel forsket mye på folk som har overlevd selvmordsforsøk, enten fordi noe gikk galt eller fordi de på ett eller annet vis ble reddet. Dette gjør dem i stand til å gi etterlatte som meg plausible forklaringer på hva som kan ha skjedd, og ikke minst hvordan min sønn kan ha hatt da han gjennomførte selvmordet.
Forskerne vet også mye om hva som kan forårsake selvmord, men de vet ikke nok. De har samlet kunnskap og laget psykologiske modeller som gjør det mulig å forstå selvmordet i ettertid, men de er fortsatt langt unna å kunne predikere hva som faktisk fører til selvmord - og hvem som kommer til å gjennomføre det.
Det er derfor ikke mulig for journalister å lage en artikkel av typen «dette er selvmordstegnene du bør se etter hos ditt barn». En slik redaksjonell tilnærming ville bare vært direkte skadelig.
Burde jeg skjønt det?
Min sønns selvmord var ikke varslet på forhånd. Ut fra det jeg vet, var dette hans ene selvmordsforsøk, og han gjennomførte det på første forsøk. Det store spørsmålet jeg ble sittende igjen med, er om jeg kunne og burde skjønt det i forkant?
Dette er noe alle etterlatte sliter med. Jeg forsøker imidlertid å være en disiplinert tenker, og ikke gå i det jeg kaller lotto-fellen. Med det mener jeg at man ikke må la seg lure av at man i ettertid vet hva som skjedde. Denne analogien går på at jeg kan sjekke hva lotto-rekken var lørdag 29. august, dagen da min sønn tok livet sitt, men at denne informasjonen ikke er etterpåklokskap. Det er et fasitsvar jeg kan sjekke i ettertid, men det var ingen mulighet for at jeg kunne finne ut hva lotto-rekken ville bli før trekningen.
Sånn prøver jeg også å tenke når det gjelder min sønns selvmord. Det er ikke så lett, og jeg er ikke helt ferdig med den prosessen, men så langt klarer jeg ikke å se at jeg eller noen andre rundt ham satt på kunnskapen som var nødvendige for å fange opp dette.
Det er ikke fordi jeg ikke så at han hadde utfordringer, for det hadde han. Jeg så disse, og jeg var bekymret for ham, men jeg koblet det ikke til selvmordstanker.
I ettertid har jeg lest at noen selvmordsforskere anbefaler foreldre å stille et konkret spørsmål om selvmordstanker hvis de ser tegn på at ting ikke er helt som det skal være. Det er noe jeg skulle ønske at jeg som far visste før det skjedde, og jeg tenker derfor at dette er noe journalister bør snakke mer med selvmordsforskerne om, slik at det eventuelt kan formidles litt bedre til allmennheten.
Samtidig må jeg presisere at jeg ikke hadde forutsetninger for å skjønne at det var stor fare på ferde, selv om jeg aktivt oppsøkte informasjon, fagkunnskap og eksperthjelp.
Slik jeg så det, var sønnen min i ferd med å gå fra å være et barn og en ungdom til å bli en ung voksen mann med en lysende fremtid foran seg. Det virket som at han var på et bra sted i livet, og kanskje hadde jeg uansett senket skuldrene som følge av det. Jeg bebreider derfor ikke meg selv, og heller ingen andre, for at min sønn nå er borte.
Det jeg derimot lurer på, er om det ville hjulpet hvis selvmordsforskernes kunnskap ble mer allment kjent?
Kritisk undersøkende journalistikk om selvmord
Jeg har lest Vær varsom-plakatens §4-9, og veilederen for omtale av selvmord, og jeg synes det virker som en gjennomtenkt og fornuftig tilnærming. Det står ingenting der som jeg ønsker å kritisere.
Samtidig sitter jeg med en ubehagelig følelse av at journalistikken hemmes av at selvmord fortsatt er et tabuområde der man er livredd for å trå feil. Det er både forståelig og sympatisk, men konsekvensen er kanskje at dette samfunnsproblemet ikke får den oppmerksomheten den fortjener - og trenger.
For jeg tenker at også selvmord trenger kritisk, undersøkende journalistikk. Da snakker jeg ikke om å stille forskere, politikere, helsevesenet eller resten av støtteapparatet til veggs med aggressive spørsmål. Tvert imot! Jeg har ikke annet enn takknemlige og rosende ord å si om alle jeg har vært i kontakt med i tiden etterpå, og jeg har utelukkende gode erfaringer med profesjonaliteten, omtanken og den ubegrensede tidsbruken alle har stilt opp med overfor meg og de andre pårørende.
Når jeg snakker om kritisk, undersøkende journalistikk, snakker jeg om det pressen kan bidra med gjennom å sette et konstruktivt søkelys på et stort samfunnsproblem. For ved å stille kritiske, undersøkende spørsmål kan journalister hjelpe forskerne, politikerne og helsevesenet med å formidle gode svar, og der de mangler svar, vil spørsmålene gjøre det lettere å mobilisere til økt innsats og flere ressurser.
Nullvisjon for selvmord
10. september klokken 16:00 la regjeringen frem sin oppdaterte handlingsplan for forebygging av selvmord. Det var på den internasjonale verdensdagen for forebygging av selvmord, og det var dagen før min sønns begravelse. I handlingsplanen la regjeringen frem en nullvisjon for selvmord i Norge, og de ramset opp seks mål:
- Systematikk og helhet i det selvmordsforebyggende arbeidet
- Trygg kommunikasjon om selvmord
- Begrenset tilgang til metode for selvmord
- God hjelp og gode behandlingsforløp for mennesker i selvmordsrisiko
- Umiddelbar og langvarig oppfølging av etterlatte etter selvmord
- Bedre forekomsttall, økt forskning, kunnskap og kompetanse om selvmordsforebygging.
Disse målene er gode, og det er mye bra i resten av dokumentet. Det står ikke på viljen til å gjøre noe med selvmordsproblemet, men en nullvisjon er krevende, og den forplikter. Hvis handlingsplanen skal bli noe mer enn en festtale må den følges opp, og her kan og bør pressen spille en viktig rolle.
Det er mange spørsmål som kan og bør stilles:
- Hva vet selvmordsforskerne om selvmord?
- Hva er det selvmordsforskerne ikke vet?
- Hva er det som utløser selvmord?
- Hva er fokuserer selvmordsforskningen på?
- Hvor er blindsonene i selvmordsforskningen?
I 2017 ble det satt av 52 millioner kroner til forskning på selvmord. Jeg har ingen forutsetning for å si om det er mye eller lite, eller om det er nok. Jeg konstaterer bare at det tilsvarer rundt 77.000 kroner per selvmord. Spørsmålet mitt går mer på om det er viktige forskningsprosjekter som ikke blir gjennomført eller om det er forskerne som ikke har nok interessante prosjekter?
For min egen del stusser jeg naturlig nok over hvor lite man tilsynelatende vet om unge menn i overgangen til voksenlivet som uten forvarsel tar livet sitt. Det er åpenbart et vanskelig område å forske på, ettersom det kommer som lyn fra klar himmel, men det er ikke umulig. Det er i hvert fall ett norsk forskningsprosjekt som tok for seg problemet gjennom å intervjue etterlatte, og de kom frem til viktige funn som kan få stor betydning for fremtidig forebygging av selvmord blant unge menn. Hver gang jeg leser denne rapporten, tenker jeg på at kjennskap til innholdet i dette studiet kanskje kunne utgjort forskjellen på liv og død for min sønn.
Så er det langt fra sikkert at det ville vært reelt, og det vil alltid være en eller annen forskningsrapport som i ettertid ser ut til å passe godt. Poenget er da heller ikke at én enkelt forskningsrapport inneholder svaret på selvmordsgåten, men at allmenn kunnskap om selvmordsforskningens funn kanskje kan bidra til å redde liv.
Hva som er viktig og hva som skal formidles, må bli opp til redaktører og journalister å vurdere, men jeg tror i hvert fall at det er et stort behov for mer formidling av kunnskapsbasert informasjon om selvmord.
Personvern for selvmordsofre
Som en del av regjeringens handlingsplan skal det blant annet etableres en systematisk arbeidsmetode hvor hvert selvmord skal gjennomgås for å gi ny kunnskap om hvordan selvmord kan forebygges. Det tror jeg er riktig og viktig, men jeg ser allerede nå at det er mange begrensninger som står i veien for dette.
Som pårørende er all informasjon om min sønn viktig for meg, men det er mye jeg ikke får tilgang på. Det vises til taushetsplikten, og selv ikke-sensitiv informasjon holdes tilbake med henvisning til personvernet.
«Som følge av at banken har taushetsplikt og ut fra hensyn til avdødes privatliv, skal arvinger ikke ha generell tilgang til avdødes konti, eksempelvis gjennom arvingens eller avdødes nettbank eller ved utlevering av kontoutskrifter tilbake i tid.»
Dette var svaret jeg fikk fra én av de to bankene min sønn hadde kontoer hos. Jeg fikk utlevert informasjon om hvor mye han hadde på kontoen sin, men informasjon utover det, må jeg begrunne, og så skal de gjøre en helhetsvurdering av hva de kan utlevere. Den andre banken håndterte det mer smidig. De ringte meg opp, fortalte at de ikke kunne utlevere transaksjonene, men at de kunne se etter spesielle ting og ta det muntlig med meg så lenge det ikke var noe som gikk utover hans personvern. Det fungerte tilfredsstillende.
Slik er det med så å si alt. Vikarbyrået han jobbet for, kan ikke utlevere timelistene hans, og de kan ikke engang sende meg en utskrift av attestene han fikk fra referansene da han søkte på jobben. Det var på ingen måte vrangvilje, men de hadde ikke lov.
For meg som etterlatt er det viktig å vite mest mulig for å få fred. Når et selvmord kommer så overraskende som det gjorde, trenger man svar. Uten de svarene, har man en tendens til å tenke det verste, og man klarer ikke å akseptere det som har skjedd. Det skaper problemer for oss som er igjen, og det bidrar ikke til samfunnets forståelse av hvorfor noen tar selvmord.
Som redaktør og journalist med IT-bakgrunn innehar jeg noen personlige egenskaper og fagkunnskaper som gjør at jeg har klart å finne nok svar på tross av disse begrensningene. Jeg vet det jeg trenger å vite om selvmordet for min egen del, men jeg ønsker å dokumentere min sønn for ettertiden - av hensyn til resten av familien og alle de andre som savner ham.
Som tidligere leder av Stopp Datalagringsdirektivet og Digitalt personvern, samt som IT-konsulent som har jobbet med «privacy by design» i IT-prosjekter, er jeg godt innforstått med personvernpolitikken knyttet til avdøde. Jeg har da også holdt igjen der jeg kunne ha fått tak i personsensitive opplysninger som vil involvere andre.
Jeg tar derfor ikke til orde for at personvernet bør droppes for avdøde som har tatt selvmord. Det jeg vil ha, er en åpen diskusjon om hvordan det bør håndteres. Slik det praktiseres med dagens lovgivning, står det i veien for pårørendes behov for å få svar, og samfunnets behov for kunnskap til å forebygge selvmord.
En konstruktiv samfunnsdebatt om dette vanskelige temaet forutsetter en presse som stiller kritiske undersøkende spørsmål om selvmord og personvern.
Hvor mye skal man si?
Det var mange tunge telefoner jeg måtte ta i tiden etter at det ble klart at sønnen min var død, men de vanskeligste var å ringe for å informere hans jevnaldrende venner. Jeg forsøkte å få tak i foreldrene først - slik at de kunne være der når hans venner fikk høre det. Der det ikke lot seg gjøre, forsikret jeg meg om at de hadde noen andre sammen med seg før jeg fortalte hva som hadde skjedd.
I slike situasjoner er det krevende å vite hva man kan og bør si, men jeg hadde fått noen gode råd fra kriseteamet. Det gikk i korthet ut på å være ærlig og fortelle hva han hadde gjort, men ikke si mer enn nødvendig før de spør om det. Da skal man svare, og det gjorde jeg etter beste evne.
Å overføre disse rådene til journalistikken er krevende. Hvor mye skal man skrive om når man skriver til mange? I presentasjonen av journalistikken er det ikke lagt opp til at leserne stiller oppfølgingsspørsmål, og dermed står man i en utfordrende avveining mellom å skrive for mye eller for lite.
Jeg tror at journalistikken i dag svikter i oppfølgningen av selvmord fordi man skriver for lite. Samtidig erkjenner jeg at det fort kan bli feil hvis man plutselig skriver mye mer. Det jeg ber om, er at problemstillingen diskuteres enda mer, og at man varsomt prøver seg frem.
Frykten for smitteeffekten
Den store utfordringen for journalister som skal skrive om selvmord, er frykten for smitteeffekten. Det er en reell problemstilling som selvmordsforskerne advarer mot. For meg som etterlatt var - og er - det også vanskelig.
For midt oppi sorgen jeg selv sitter med, kjenner jeg også på en stor frykt for at andre kan finne på å gjøre det samme. Samtidig sitter jeg som far med et behov for å fortelle alle hvem sønnen min var, og hvor stolt jeg var av ham. Det gjør vondt å kjenne på en følelse av at de som ikke kjente ham, kanskje bare vil huske ham som gutten som tok selvmord.
Vi må unngå å hylle de som tar selvmord for å unngå smitteeffekten. Det er ikke bra hvis andre som sliter med selvmordstanker opplever det som at de som tar selvmord blir glorifisert. Det er sannsynligvis nødvendig og riktig av pressen å være tilbakeholden med slik omtale, men jeg klarer ikke helt å akseptere at det er et svart/hvitt svar med to streker under. Som en grunnregel fungerer det trolig som et godt utgangspunkt, men jeg tror at det også kan komme mye godt ut av å fortelle mer om en person som har begått selvmord.
For det er noe med det å gi positiv oppmerksomhet til de små tingene som betyr så mye. I pressen er vi naturlig nok mest opptatt av å skrive om unntakene og det som skiller seg ut fra mengden. Det blir ikke helt det samme å skrive om de små, men viktige, positive tingene. En omtale og fremhevelse av slike små ting kan imidlertid være både på sin plass, og kanskje også konstruktivt for andre med selvmordstanker - som da får en opplevelse av at det faktisk verdsettes.
Her må jeg påpeke at jeg selvsagt er svært følelsesmessig involvert, og rent prinsipielt bør ikke mitt syn vektlegges når resten av pressen diskuterer hvordan dette bør håndteres.
Pressen må følge opp nullvisjonen
For min sønn er det for sent. Han kommer ikke tilbake uansett hva som gjøres eller ikke gjøres for å forebygge selvmord. Hvis han hadde overlevd, er jeg overbevist om at han ville jobbet med å hjelpe andre fra å ta selvmord.
Det er derfor jeg skriver denne teksten, og det er derfor jeg oppfordrer resten av pressen til å lage mer journalistikk om selvmord i tiden fremover. Det er mye vi ikke vet, og selv om pressen ikke sitter på svarene, er det mye som kan utrettes ved å stille de rette spørsmålene. Det er journalistenes store styrke, og den egenskapen bør brukes flittig i en god sak som dette.
Så må jeg presisere at selv om jeg nå har egne erfaringer, og selv om jeg har lest meg opp på så mye jeg kan, så sitter jeg ikke på svarene. Det er mange pårørende og etterlatte etter selvmord, og det er mange forskjellige grunner til at noen tar livet sitt. Om jeg så hadde hatt svarene for min sønns selvmord, er det også langt fra sikkert at det ville vært riktig svar for andres selvmord.
Hvis det er ønskelig, stiller jeg gjerne opp for å svare på spørsmål, men jeg er først og fremst opptatt av at det stilles flere spørsmål til flere kilder. Når alt kommer til alt er jeg tross alt bare en sørgende far som har mistet sin sønn, og mitt eneste ønske er at andre skal slippe å oppleve det samme.
PS! Denne kronikken er skrevet for journalister, og jeg har bedt om at den holdes bak betalingsmuren. Jeg har forsøkt å gi et innblikk i noe som er veldig vondt for meg, men som jeg tror er viktig informasjon for journalister som skriver om selvmord. Jeg vil helst slippe å se siteringer der ting jeg skriver tas ut av sammenheng, og jeg mener det er bedre å få faglige sitater direkte fra selvmordsforskerne istedenfor fra meg.
Jeg vil også presisere at jeg ikke ønsker å kritisere noen. Tvert imot har jeg utelukkende gode erfaringer med alle i hele støtteapparatet som har blitt mobilisert for meg, og jeg er takknemlig for innsatsen til alle som jobber med å forebygge selvmord.
Forøvrig er jeg tilbake i jobb, og jeg klarer meg.
