Dagbladets latterliggjøring av Tix er et ondskapsfullt forsøk på karakterdrap

Når Dagbladets Anders Grønneberg skriver om Tix, er det et ondskapsfullt forsøk på karakterdrap. Dette har ingenting med journalistikk å gjøre. Dette har heller ingenting med musikkanmeldelse å gjøre. Grønneberg latterliggjør norske musikkanmeldere og sitt eget mediehus - og jeg mener det er et klart brudd på «Vær varsom plakaten».

Jeg blir oppriktig lei meg og flau når jeg leser Anders Grønneberg. Lei meg fordi han kaster dritt på journalistikkens grunnbase om troverdighet, kunnskap og integritet. Troverdigheten rammes fordi man kan sette store spørsmål med agendaen til Grønneberg. Dette virker mistenkelig personlig. I det lys er kunnskapen uteglemt fordi han ikke på noen måte gir et god analyse og forklaring utover at han ikke liker det han hører og ser. Og dersom både kunnskapen og troverdigheten er borte, faller også integriteten dersom den defineres som ærlighet og sannferdighet.

Således står Grønneberg i denne blottet tilbake og blir ikke noe annet enn stor i kjeften.

Det er selvfølgelig helt greit at musikkanmeldere griper fatt i det musikalske på et faglig nivå. De kan vurdere studioproduksjon, miksing, innspilling, mastring og ikke minst sjanger. De kan vurdere tekst og de kan vurdere melodi samt sangstemme. De kan også vurdere sceneshow og ikke minst, dersom det går på tv, bilderegi. Her vil det naturlig nok bli synsing fremfor kunnskap, men synsing gir intet alibi for ondskap.

Rent journalistisk har jeg problemer med å se at Grønneberg griper fatt i Tix sitt MGP bidrag på en faglig måte. Han kaller det bare søppel og dritt. At Grønneberg har en bakgrunn som en under middels god bassist på CC-Cowboys tregreps-låter, gir han ikke alibi til å dyrke en ondskapsfull musikkanmeldelse - i ly av å kalle det en slags ironisk/satirisk journalistikk.

Han må gjerne slakte musikken, men troverdigheten faller når han begår karakterdrap. Dagbladets kulturredaktør, Sigrid Hvidsten sier:

«Anmeldelsene hans (Grønneberg) er løsslupne, fargerike og frekke – akkurat som konkurransen i seg selv. Noen liker dette, andre misliker det. Det er helt naturlig at det er delte meninger om anmelderi. Etter min mening er denne anmeldelsen helt innenfor. Jeg mener at det er viktigere at Dagbladets anmeldelser skaper engasjement enn at alle er 100 prosent enige i alle formuleringene i dem».

Makan til sludder. Det er formuleringer som dreper. Det er ordene som skaper uhygge. Det er ord som skaper ondskap. Artister er mennesker. De har følelser, De gråter - og skal se barn, foreldre og venner i øynene.

Det skal stålballer til å takle sådan kritikk uten at man plages psykisk av det. Selv om man vinner hele greia.

Men: Det mest simple er når Grønneberg angriper at Tix gir psykisk helse et ansikt, gir folk et håp og setter ord på ensomheten. Det angrepet er fa... meg simpelt.

Jeg vil påstå at ordbruken, hetsen, ondskapen er klare brudd på «Vær varsom plakaten» paragraf 4.1 under avsnittet om publiseringsregler som lyder:

«Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

Det er lenge siden jeg har sett et klarere brudd på Vær varsom plakaten.

Før finalen på lørdag, skrev Grønneberg:

«Jeg skal spise Tix-pannebåndet, på en seng av knuste glasskår fra brillene hans, dersom han vinner MGP-finalen».

Dette er ikke morsomt. Det er en klisje. Folk har gått Bergen-Oslo, de har spist hatter – og når skal Grønneberg spise Tix-pannebåndet. Ordspill i klisjeform er ikke løssluppent, fargerikt og frekt – det er rett og slett dumt og fantasiløst.

Grønneberg skrev etter finalen:

«At han (Tix) ville få mange stemmer var jeg ikke i tvil om, for han har en fanskare og et veldig stort publikum. Men at en million fluer liker dritt, betyr ikke at dritt er bra».

Trenger jeg skrive mer?

Dagbladet; dette bør dere ta tak i. I seriøsitetens navn.