Er tiden moden for å vurdere om kun pressefolk bør sitte i Pressens Faglige Utvalg?

• ANDERS CAPPELEN, forlegger og PFU-klageskribent

Stemmegivningen til noen av dagens allmennhetsrepresentanter vitner om sviktende rolleforståelse.

Med dagens oppnevnelsesform og manglende mulighet for ansvarliggjøring er tiden moden for å vurdere om kun pressefolk bør sitte i Pressens Faglige Utvalg (PFU).

22. mai behandlet PFU Ivar Tollefsen/Fredensborgs klage på Dagens Næringsliv for en serie artikler (”Boligkuppet”). PFU-sekretariatet innstilte på felling, og tre av utvalgets fire presserepresentanter stemte for felling (hvorav de to i utvalget som har best greie på presseetikk, PFU-leder Alf Bjarne Johnsen og NRK-redaktør Stein Bjøntegård).

Weider Aasen + allmennhetsrepresentantene = frifinning

Den eneste av pressens fire PFU-representanter som ville frifinne, var hun som i vippesaker nesten alltid stemmer for frifinning, selve dissensdronningen i PFU, TV 2-redaktør Anne Weider Aasen.

Allmennhetsrepresentantene Nina Fjeldheim, Erik Schjenken (vara) og Kristin Taraldsrud Hoff valgte å overse sekretariatets innstilling og Johnsen, Bjøntegård og Gunnar Kagges klare oppfatning om at DN måtte felles. Sammen med Weider Aasen sikret de frifinning av DN. 

Også i PFU-sak 023/19 sikret allmennhetsrepresentantene sammen med Weider Aasen flertall for frifinning.

Siden hun ble allmennhetsrepresentant i PFU i 2016, har Nina Fjeldheim i en rekke saker som vipper, stemt for frifinning. Det skjedde bl.a. i den prinsipielt viktige saken Torbjørn Graff Hugo mot VG (PFU-sak 017/17), der presserepresentant Liv Ekeberg og tidligere allmennhetsrepresentant Eva Sannum dissenterte, og som jeg skrev om her. Også i denne saken var selvsagt Weider Aasen mot felling.

Så vidt vites, har Nina Fjeldheim aldri dissentert mot frifinning. Men hun dissentere mot felling i en sak der samtlige av pressens representanter (selv Weider Aasen!) ville felle, det gjorde hun for øvrig sammen med vara-allmennhetsrepresentant Erik Schjenken (PFU-sak 197/16). Schjenken var ellers den eneste i PFU som tok dissens mot felling i sak 239/14. I sak 234/18 var allmennhetsrepresentant Øyvind Kvalnes den eneste som tok dissens mot felling.

Man bør være tilbakeholden med å spekulere over hvorfor Humanistskolen-rektor Nina Fjeldheim i så stor grad i sin stemmegivning prøver å være pressens bestevenn. Men det er en kjent problemstilling at mange jury-legmenn er tilbøyelige til å ville framstå som profesjonelle ved å vise at de er innforstått med og kan ivareta profesjonens interesser og holdninger (kooptering). For å oppnå de profesjonelles aksept og respekt, søker de mot disses synspunkter og posisjoner.

Weider Aasen og Fjeldheim er i dagens PFU de fremste eksponenter for en trend som har ført til at en mindre andel klagere får medhold enn før, som jeg skrev om her. Mens 35 prosent av klagerne vant fram i perioden 1999-2008, fikk bare 25 prosent medhold siste ti år, en nedgang på nær 30 prosent. 

De to går også i bresjen for å gi innklagde medier ”kritikk” framfor å felle dem for brudd på god presseskikk. ”Kritikk” er også en fellende uttalelse, men en mildere reaksjon enn ”brudd”. I 1999–2008 konkluderte PFU med ”brudd” i 31 prosent av sakene, mot 20 prosent siste ti år, en nedgang på over en tredjedel.

”Jeg kan være med på kritikk,” sier Weider Aasen. Og fordi hun er så standhaftig og insisterende, og fordi utvalgsleder Johnsen er konsensusorientert, får Anne det ofte som hun vil. Andelen ”kritikk” har uansett økt kraftig, pressen gir seg selv mildere dommere enn før. Et eksempel er PFU-sak 168/17, der PFU-sekretariatet innstilte på brudd, men hvor PFU på uforståelig vis endte på ”kritikk”.

Et annet moment som taler for å kutte allmennhetsrepresentantene i PFU, er at de ofte ikke stiller på møtene. Fagbladet Journalisten.no har dokumentert at allmennheten er fulltallig i kun halvparten av PFU-sakene.

Hva er allmennhetsrepresentantenes rolle i PFU?

Det ligger i betegnelsen at de skal representere allmennhetens interesser i pressens interne klageinstans. Eksempler på interesser er:

1. Gi pressen spillerom for å oppfylle sitt viktige samfunnsoppdrag.
2. Være en uavhengig motvekt i en selvdømmeordning som ellers er 100 prosent kontrollert av pressen, slik at selvjustisen blir god, og derved styrke pressens troverdighet og omdømme hos allmennheten.
3. Være garantister for at de i allmennheten som mener seg utsatt for mediers maktmisbruk, får en ”fair trial” når de klager, og derved bidra til at PFU dekker borgernes behov for en god og rettferdig klageinstans. 

Saksbehandlerne i PFU-sekretariatet og sekretariatsleder (som også er generalsekretær i Norsk Presseforbund) er tidligere pressefolk som lønnes av pressens organisasjoner for å skrive innstillingene til PFUs konklusjoner. Flertallet i PFU er pressefolk, to representanter utpekes av Redaktørforeningen, to av Norsk Journalistlag, disse har alltid leder- og nestledervervene.

PFU-sekretariatet og PFUs presserepresentanter er i stand til å ivareta hensynet i punkt 1. Allmennhetsrepresentantenes oppgave i PFU bør først og fremst være å ivareta hensynene i punkt 2 og 3.

Det er ingen enkel oppgave å bidra til at den eneste klageinstansen vi har for pressens maktmisbruk blir en litt mindre ”bukken-som-passer-havresekken”-ordning enn den så til de grader faktisk er. Ingeborg Moræus Hanssen, tidligere kinosjef i Oslo, var i mange år allmennhetsrepresentant i PFU. Hun uttalte følgende til Klassekampen 29. januar 2007:

”Det er en nesten håpløs oppgave å være publikums røst mot den mastodonten som pressen er blitt, i et system som er regissert av pressen selv. Derfor føler jeg meg ofte som et gissel.”

Blir allmennhetsrepresentantene gallionsfigurer som gir PFU et falskt skinn av uavhengighet og legitimitet, er borgerne (allmennheten) åpenbart bedre tjent med at PFU kun består av pressens representanter.

Skal allmennhetsrepresentantene være talsmenn for myndighetspersoner i PFU?

En PFU-allmennhetsrepresentant skrev i 2017 til undertegnede: 

”Etter min mening bør det ikke forventes at allmennhetens representanter legger større vekt på interessene til myndighetspersoner i mediesaker som omhandler maktmisbruk enn andre utvalgsmedlemmer.”

Jeg svarte: 

”Men bør allmennhetsrepresentantene legge større vekt enn pressens representanter på at medborgere, så vel myndighetspersoner som alle andre, får en fair behandling i PFU av deres klager på mediers maktmisbruk?”

Jeg spurte også hva vedkommende selv mente burde være allmennhetsrepresentantenes rolle og oppgave, men fikk aldri svar.

Hva er en ”fair trial” i PFU? Det er en klagebehandling der etablert presseetikk legges til grunn, og der man ikke ”strekker i regelverket” for å frifinne, slik Anne Weider Aasen så ofte gjør, fordi dette på kort sikt er mest bekvemt for pressen, fordi man ikke liker å felle en redaksjon man mener har gjort en viktig jobb, eller av andre subjektive grunner ønsker å frifinne.

Hvor ligger problemet?

Det er nok særlig to grunner til at dagens PFU-allmennhetsrepresentanter har en uklar rolleforståelse, og ikke ser det som sin oppgave å gjøre mer enn presserepresentantene for å sikre at klagere får en ”fair trial”. Den første har med selve oppnevnelsen å gjøre.

PFU-sekretariatets leder innstilte allmennhetsrepresentanter fram til 2016. Siden er innstillingsprosessen blitt noe mer uavhengig, men Norsk Presseforbund har fortsatt full kontroll med endelig oppnevnelse. I praksis er det umulig å ansvarliggjøre de som oppnevner allmennhetsrepresentantene. Hadde man gjort som i Sverige og Danmark, og latt uavhengige instanser som for eksempel Sivilombudsmannen eller Advokatforeningen oppnevne, ville det vært mulig å klage til dem hvis allmennhetsrepresentanter svikter sin oppgave. Nå er det ingen å klage til.

Det andre problemet stikker dypere, og ligger i at norsk presseetikk er blitt så inkonsistent (variabel) og ugjennomtrengelig at det nesten er umulig å si hva sikker presseetikk er. For allmennhetsrepresentanter med kort fartstid er det utfordrende å oppdage når klagere ikke får ”fair trial”.

I jussen bygger man opp rettsforståelsen ved bruk av prejudikater, dvs. dommer som over tid viser seg å være anvendbare for å dømme i tilsvarende saker. I alle dommer vises det til prejudikater, og over tid gjør dette det mulig å ha en god formening om hva sikker rett er.

I presseetikken ville prejudikater vært akkurat like verdifullt for forståelsen av regelverket som i jussen. Men i PFUs avgjørelser vises det så å si aldri til tidligere avgjørelser. Fordi de ikke har noen faste og gode peilemerker, synser PFU-medlemmene seg fram i sak etter sak, med det uunngåelige resultat at avgjørelsene blir sprikende og presseetikken stadig vanskeligere å forstå både for journalister og redaktører og for dem som ser seg tvunget til å klage på dem.

Den eneste måten å forstå hvordan de presseetiske reglene i Vær varsom-plakaten skal tolkes, og hvordan de vil bli praktisert av PFU, er å lese utvalgets tidligere uttalelser. Sprikende avgjørelser gjør det vanskeligere å tolke et regelverk, og resulterer i flere regelbrudd enn man ellers ville fått.

Synserne rulet

PFUs behandling av Tollefsen/Fredensborgs klage på DN er en konsekvens av mangelen på gode navigasjonsverktøy. DN var bl.a. klaget inn for en tittel avisen ikke hadde dekning for i stoffet (”Bankene krever svar fra Ivar Tollefsen”). I stoffet framkom det at bankene sa at det var Tollefsen som hadde kontaktet dem, og ikke omvendt. Ifølge etablert (og i alle fall tidligere sikker) presseetikk, skal DN felles for punkt 4.4 i Vær varsom-plakaten (VVP), som krever at overskrifter har dekning i stoffet. Det var da også denne overskriften PFU-sekretariatet og tre av pressens PFU-representanter ville felle DN for.

Men hva skjer?

Anne Weider Aasen og de tre allmennhetsrepresentantene synser seg fram til at det var ikke så farlig at dekningen manglet, og at det var synd å felle så mye god og viktig journalistikk for bare denne overskriften. De synset at fordi DN påstod å ha anonyme kilder som sa at bankene krever svar, ja, så hadde jo DN på en måte dekning likevel.

Det finnes imidlertid ikke grunnlag i etablert presseetikk for at anonyme kilders påstander kan virke frifinnende i en slik situasjon. Derimot finnes det et stort antall tidligere fellende PFU-avgjørelser som maner pressen til å utvise særlig aktsomhet når anonyme kilder brukes, f.eks. PFU-sakene 200/09, 110/09, 242/11 og 171/99. (Ifølge dommer fra Norges Høyesterett og Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har anonyme kilder null dokumentasjonsverdi, mediene bærer det fulle ansvar for anonyme kilders uttalelser).

Weider Aasens standardsynsing er at hvis innklagde redaksjoner gjør en minimal innsats for å rette feil i etterkant, ja, så skal de frifinnes. Hun velger å overse at det faktisk er et krav i presseetikken (VVP 4.13) at feil skal rettes så snart som mulig. Hvorfor skal oppfyllelse av dette kravet virke frifinnende for brudd på andre VVP-regler? Det er riktignok sikker presseetikk at rask og god retting kan veie opp for mindre alvorlige VVP-brudd, og, når det gjelder VVP 4.4, når overskriften eller ingressen ikke er direkte feil.

I Tollefsen mot DN var overskriften direkte feil, og skaden for Tollefsen var utvilsomt alvorlig. DNs presisering (som også inneholdt et forbehold) kom først nesten et døgn etter at feilen ble påpekt, og ble gjemt ganske godt bort.

I en annen sak som ble behandlet på PFUs mai-møte, DNB mot BT (PFU-sak 066/19), tok Weider Aasen dissens mot felling. ”BT rettet jo feilen i etterkant,” sa hun. Den erfarne og kloke pressemannen Gunnar Kagge svarte kontant: ”Det skulle bare mangle!”

Hadde PFU-sekretariatet i sin innstilling i Tollefsen-saken referert tidligere PFU-avgjørelser som viser at PFU gjentatte ganger har felt når overskrifter mangler dekning i stoffet, at rettelser ikke kan veie opp en så alvorlig feil som det her var snakk om, og at anonyme kilder øker aktsomhetskravet, ville formodentlig allmennhetsrepresentanten og juristen Kristin Taraldsrud Hoff innsett at å frifinne DN ville innebære en nyskriving av presseetikken på et ”synse-grunnlag”. Da ville DN blitt felt.

Konsekvensen av Weider Aasen og allmennrepresentantenes synsing er at vi har fått en ny inkonsistent PFU-avgjørelse som undergraver forståelsen av hvordan VVP 4.4 skal tolkes og praktiseres. Weider Aasen & Co mente nok at de gjorde norsk presse en tjeneste, men i virkeligheten er det en bjørnetjeneste. Ingen er mer tjent med en konsistent og troverdig presseetikk enn pressen selv.

Det skal i rettferdighetens navn sies at PFU-allmennhetsbildet ikke er helsvart. Kristin Taraldsrud Hoff og særlig BI-professor Øyvind Kvalnes tegner til å bli de beste nye allmennhetsrepresentantene på 15 år. Orker de å bli sittende så lenge at de lærer seg mer presseetikk enn de kan i dag, kan de bli verdige arvtakere etter Camilla Serck-Hanssen og Henrik Syse.

• Anders Cappelen har i de siste 14 årene skrevet klager til PFU på vegne av klienter. Han har ikke vært involvert i noen av PFU-sakene omtalt her.