Han kaller seg en «presseetisk aktivist», Anders Cappelen.
Men la oss ta de gode nyhetene først, sett fra pressens ståsted: Nå vurderer han å gi seg.
Skrive seg ut av historien etter dette kapittelet.
Endelig blir det færre klager, kommentarer og mindre kritisk mas fra ham?
Men det er ikke med godord til Pressens Faglige Utvalgs (PFU ) sekretariat han bringer nyheten. Det er ikke fordi han mener at de er blitt perfekte, og at det ikke fins grunn til å kritisere norsk presse.
Nei, det handler om at Anders Cappelen snart ikke orker mer.
- Jeg kan ikke anbefale folk å klage lenger. PFU-sekretariatets opptreden i klagesakene mot TV 2, Aftenposten, Bergens Tidende og NTB gjør det umulig å ha tillit til saksbehandlerne. Dette er trist, mener han.
Og fortsetter:
- Så ja, mitt ønske er å slutte som presseetisk aktivist. Det gir ingen mening lenger. Konstruktiv kritikk blir bare latterliggjort. Det er blitt bingo å klage. Sekretariatets sakshandling har i stadig flere saker vist seg å være useriøs. Når de foreslår å frifinne på sånne ting som de gjorde i «Eide-saken», er dette de siste av mange eksempler.
Mer om det siden. Først om denne ukas foreløpig siste kapittel i et langt eventyr.
Vant i tre av fire saker
Dette intervjuet blir ikke helt som andre intervjuer. Det blir ikke så mange fargerike beskrivelser av hvordan vi sitter her i en grønn hage og drikker svart kaffe. Anders Cappelen vil verne om sitt eget privatliv og går helst ikke med på at det skal tas nye bilder av ham.
Fordi da mister han «kontrollen» over seg selv i det offentlige rom. Det er et av premissene Anders Cappelen stiller for å bli intervjuet. Samt løfter om en over snittet grundig sitatsjekk.
Det er da også mange detaljer som skal bli rett: Dette skal handle mest om klagen som denne uka ble behandlet i PFU. Som Cappelen har skrevet på vegne av nevrokirurg Per Kristian Eide.
For ikke å si klagene. De var nemlig 65 i tallet. 52 på TV 2, resten på Aftenposten, Bergens Tidende og NTB.
På journalistikk om et forskningsprosjekt på Rikshospitalet, og reportasjer som handlet om prosjektleder Per Kristian Eide. En omtale som begynte i desember 2012 og fortsatte til februar 2015. TV 2 har publisert over 70 nyhetsreportasjer om saken.
I februar i år ble Eide, slik Cappelen beskriver det, frikjent på alle punkter unntatt ett av Helsetilsynet for det samme sakskomplekset TV 2 omtalte.
Og nå i juni endte det i PFU med fellende uttalelse for brudd på god presseskikk for tre av fire innklagede medier. Bare BT slapp unna.
- Jeg er forsåvidt fornøyd med resultatet som sådan i klagen mot TV 2, sier Cappelen om PFUs fellende uttalelser.
- Men det jeg er sterkt kritisk til, er generalsekretær Kjersti Løken Stavrum og Norsk Presseforbunds PFU-sekretariat. De innstilte på felling på noen småting, men på frifinnelse av TV 2 på de mest sentrale punktene. Som Dagens Næringsliv har avdekket, ville sekretariatet frifinne NTB, Aftenposten og BT blankt, sier Cappelen.
- TV 2 hadde publisert at to pasienter fikk alvorlig hjerneblødning og store hjerneskader på grunn av deres deltagelse i forskningsprosjektet, og at en tredje pasient døde. Det var ifølge kanalen uklart om dødsfallet hadde sammenheng med forskningen. Vedkommende døde ett år etter av hjertefeil, og det finnes ingen kilder eller dokumentasjon på en sammenheng mellom dødsfallet og forskningen. Dette har også Helsetilsynet fastslått. Dette var en av TV 2s mange grove insinuasjoner, og som PFU ikke rakk diskutere.
- Dette fikk NTB til å skrive at en den tredje pasienten døde på grunn av forskningen. NTB har innrømmet at nyhetsbyrået aldri kontaktet Eide for å sjekke påstanden, og tilby imøtegåelse. Dette mente sekretariatet var helt greit, og innstilte ifølge DN på full frifinning. Det er helt ubegripelig, sier Cappelen.
Han var en av dem som var til stede i PFUs møte mandag. Men på grunn av sakens karakter med personlige opplysninger om helse med mer, er alle papirer fra saksbehandlingen unntatt offentlighet.
De som lyttet til møtet ble også ilagt munnkurv og referatforbud.
At sekretariatet innstilte på å frifinne flere av de innklagede mediene, ble imidlertid kjent blant annet gjennom omtale i Dagens Næringsliv.
Cappelen er også kritisk til at både PFU-leder Alf Bjarne Johnsen og Presseforbundets generalsekretær Kjersti Løken Stavrums uttalelser om at utvalget bare «justerte» på uttalelsene fra sekretariatet:
- Det var jo ikke snakk om justering. Etter DNs omtale vet vi at PFU snudde helt rundt på en rekke av sekretariatets innstillinger, fra frifinnelse til fellelse for brudd på god presseskikk. Derfor fremstår PFUs endelige uttalelse som en indikasjon på fremskreden schizofreni. TV 2 får gjennom hele uttalelsen honnør, og påstås å ha gjort alt riktig, men felles likevel for brudd på god presseskikk gjentatte ganger. Jeg har aldri sett en merkeligere PFU-uttalelse. Den avslører at Kjersti Løken Stavrum og saksbehandler Ingrid Nergården Jortveit gjorde alt de kunne for å unngå fellinger. Takk og pris gjennomskuet fire oppegående PFU-medlemmer vanviddet, sier han.
Før det kommer nok en bredside mot Stavrum & co:
- PFUs avgjørelse på mandag er et knusende faglig nederlag for Kjersti Løken Stavrum og sekretariatet. Det er ingen overdrivelse å si at deres håndtering av disse klagesakene er skandaløs. Når sekretariatet innstiller på frifinnelse når NTB publiserer at noen døde på grunn av et forskningsprosjekt, og det ikke fins noen kilder som underbygger dette, er dette så uholdbart som det kan få bli.
- Det var også helt greit for Løken Stavrum og Jortveit at Aftenposten publiserte en leserkommentar som sammenlignet Eide med nazilegen Josef Mengele.
Cappelen er videre svært kritisk til måten Løken Stavrum la opp PFUs saksbehandling.
- Per Edgar Kokkvold bestemte opprinnelig at klagene på Aftenposten, BT og NTB skulle behandles umiddelbart. Tilsvarsrundene var ferdig i januar 2014. Men da avgjorde den nye generalsekretæren Løken Stavrum at de skulle behandles samtidig med klagene på TV 2. Så bestemte hun at samtlige klager skulle behandles på bare én dag. Resultatet ble en summarisk og uansvarlig behandling av 75 % av klagene på TV 2, og 95 % av klagene mot NTB og Schibsted-avisene Aftenposten og BT.
- Normalt behandler PFU rundt 13 klager i løpet av et møte. Løken Stavrum bestemte at PFU skulle behandle 65 klager på møtet sist mandag, sier han.
- Måtte skrive fulle klager
Cappelens klage på TV 2 var på 1500 sider. I tillegg kom tilsvar. Sammen med de andre klagene, og innledninger, snakker vi om nærmere 4000 sider med sakspapirer.
Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum uttalte flere ganger i forkant av PFUs behandling at klagen «var laget for å være stor».
- Ja - hvorfor var klagene så lang? Var det virkelig nødvendig?
- Det er flere svar på det. Og det begynner med Rastislav Kunda, legen som ble omtalt av Avisa Nordland, VG og en rekke andre medier for å ha operert friske mennesker uten grunn, og ødelagt helsa deres. Han skrev en klage på et par sider, og nådde ikke fram i PFU. Så gikk han til retten, og vant i Høyesterett. Men ifølge PFU skal jo presseetikken være strengere enn jussen. Heldigvis reddet PFU i Eide-saken sekretariatet fra å begå nok et grovt pressejustismord.
- Da jeg ble engasjert til å skrive dr. Eides PFU-klager, følte jeg et ansvar for å gjøre det grundig. Jeg kunne ikke risikere at det samme skulle skje med Eide som med Kunda, og at PFU frifant de innklagede mediene, sier Cappelen.
Derfor skrev han en klage lang som bare det. I tidlige versjoner også med personkarakteristikker av journalistene, noe som senere ble fjernet. Og påstander om flere tusen brudd på Vær varsom-plakaten.
Men egentlig er ikke klagen «så lang», mener Cappelen:
- Vi snakker her om 70 nyhetssaker publisert over nesten et år. Det er ikke én klage, det er over 50 klager. I innledningen forteller jeg den dramatiske forhistorien til TV 2s skandaliseringskampanje. Den handler om en varslersak på Rikshospitalet. Eide var en varsler av sterkt kritikkverdige forhold. Varslingene endte med at Fylkeslegen grep inn. Daværende klinikksjef ble fratatt legelisensen og mistet alle sine posisjoner, daværende avdelingsleder ved nevrokirurgisk avdeling fikk ikke fortsette i stillingen. Og sykehusledelsen fikk knusende kritikk for ikke å ha fulgt opp varslingene.
- Eide ble trakassert av sykehusledelsen på grunn av sine varslinger. Han ser TV 2-kampanjen som del av en hevnaksjon fra dem som ble rammet av varslingene han og hans kolleger stod bak. Trekker du fra denne innledningen, og deler resten av sidene på 52 klager, blir antall sider per klage helt normalt.
- Når PFU feller, må felte nettsaker merkes med PFUs uttalelse. Vårt mål var å få merket alle TV 2s publiseringer med fellende PFU-uttalelser. Det er det eneste Eide kan gjøre for å redusere skadevirkningene i fremtiden. Og så gå til Google for å få sakene avindeksert. Det var vårt mål, sier Cappelen.
- Og for å få merke alle sakene, måtte vi jo også klage alle inn til PFU, legger han til.
I PFUs uttalelse blir TV 2kritisert for en rekke forhold rundt omtalen. PFU mener dekningen var sterkt ubalansert, ensidig og mangelfull. Samt at kanalen ikke gjorde nok for å få Eide og sykehus til å kommentere og bidra i framstillingen.
- Eide ble ikke fair behandlet, konkluderte utvalget i mandagens møte.
Anders Cappelen mener i etterkant at behandlingen handler om journalister som hadde lagt så mye i kurven at de fikk tunnelsyn. Og heller ikke sørget for å konfrontere kirurgen med påstandene som ville komme.
- Det er lett å forstå hva som skjedde, jeg har sette dette i flere av PFU-sakene jeg har ført. Vi snakker om såkalte gravejournalister som har holdt på i flere måneder. TV 2 investerte store redaksjonelle ressurser, trolig flere millioner kroner. TV 2 har alt å tjene, både økonomisk og omdømmemessig, på en egenavslørt kjempeskandale. Ordet «skandale» gikk igjen i 35 av sakene. TV 2 måtte få noe igjen for investeringen. Bare de første dagene publiserte TV 2 rundt 30 saker, sier Cappelen.
Men faktasjekk og konfrontasjon av den som ble utsatt for det Cappelen kaller det «kraftigste presseangrepet på en ikke-kriminell enkeltperson i nyere tid» - det ventet TV 2 med til ettermiddagen før sakene skulle publiseres.
- Og så når de Eide på mobiltelefonen når han går fottur i fjellheimen på Vestlandet, og sier saken skal publiseres i dag eller i morgen. Og unnlater å forelegge ham et flertall av de grove beskyldningene som skal publiseres. Men det eneste ansvarlige i en slik situasjon, var jo å sette seg ned med ham, vise ham materialet og gi ham en fair og reell mulighet til å imøtegå, sier Cappelen.
En smule oppgitt. Han viser til den mye omtalte «Tønne-saken», om tidligere helseminister Tore Tønne. Som tok livet av seg - etter at pressen jaget i flokk på ham.
- Den viktigste konklusjonen i pressens egen rapport etter Tønne-saken, er at når man har jobbet med en sak lenge, så holder det ikke å ta en telefon kvelden før publisering. Det er viktig ikke bare for oppfylle påbudet om tilby samtidig imøtegåelse. Men også for å få sjekket fakta i saken, mener Cappelen.
Fikk tilsynskritikk
Det var et enstemmig PFU som felte de første publiseringene på TV 2 for bevisst utelatelse av sentral faktainformasjon (VVP 3.2).
Mens et mindretall på to (redaktørene Alexander Øystå og Tone Jensen) mente TV 2 gjorde nok for å få Per Kristian Eide i tale, og tok dissens på 4.14-fellingen av de første publiseringene. Utvalget pekte også på at dette var en sak av stor viktighet, og at det var betimelig å omtale den med kritisk journalistikk.
- Helsetilsynet kom også med kritikk av det omtalte forskningsprosjektet i sin rapport?
- Etter en to år lang granskning konkluderte Helsetilsynet med at forskningen var forsvarlig, og at den kan fortsette hvis pasientinformasjonen endres på ett punkt. Det fremgår av tilsynets avgjørelse at nesten alle av TV 2s beskyldninger var gale, svarer Cappelen.
- TV 2 fremstilte det eksempelvis som om pasientene som deltok i forskningsprosjektet var friske personer som bare skulle inn til en rutineundersøkelse. Helsetilsynet har fastslått at samtlige hadde alvorlige hjernesykdommer, og at de var innlagt for å få en nødvendig hjerneoperasjon som innebar en risiko for hjerneblødning på 1 til 2 prosent, fortsetter han.
- Tilsynet har videre fastslått at forskningen var godkjent av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Dette var TV 2 beviselig klar over, men unnlot å fortelle det i de første publiseringene, fortsetter han.
Forskningsprosjektet bestod i å ta en liten vevsprøve i operasjonssåret som måtte etableres for å gjennomføre en nødvendig og planlagt hjerneoperasjonen. To pasienter ble rammet av hjerneblødning i etterkant av denne kombinerte prosedyren.
TV 2 konstaterte ifølge Cappelen hele veien uten forbehold at det var forskningen som førte til hjerneblødning. Helsetilsynet fastslo i sin rapport at det ikke er mulig å si hva som førte til blødningene, om det var de planlagte inngrepene, vevsprøvene eller en kombinasjon av flere forhold.
- Eide fikk kritikk på ett punkt: At han ikke meldte fra til Helsetilsynet når komplikasjonene oppsto. Men han meldte fra i sykehusets elektroniske varslingssystem, og regnet med at dette ville nå frem til rett instans. Han meldte også fra til sine overordnede. Her begikk han uansett en feil, men gir dette TV 2 grunn til å skandalisere ham i over 70 ødeleggende nyhetssaker?, spør Cappelen.
- Sykehuset fikk også kritikk av Helsetilsynet for at informasjonsskrivet til pasientene informerte ga for dårlig informasjon om risikoen ved å delta i forskningen. Skrivet var kvalitetssikret og godkjent av REK. Eide ga også muntlig informasjon om risiko for hjerneblødning, men dette ble ikke vektlagt av Helsetilsynet fordi det ikke ble journalført nøyaktig hva som ble sagt.
Nå har vi snakket mye om PFU-saken. Og igjen skal vi skrive at det ikke blir så mye mer hjerneforskning.
Tittelen lovet nemlig at saken skulle fortelle hvem Anders Cappelen er. Og man skal jo ikke ha titler eller innganger som går lenger enn det er dekning for i saken.
Anders er en mann i midten av 50-åra, som på hjemmesiden titulerer seg som forfatter, forlegger og siviløkonom. Han har vært journalist i Aftenposten og forlagssjef i Hjemmets Bokforlag / Egmont. Han var i ett år (2000) rådgiver i PR-byrået Woldsdal & Partnere. Han praktiserer også som foredragsholder med mer.
Og ja, han er en «Cappelen»:
Av forlagsslekta som har vært forleggere og forfattere i flere hundre år. Anders Wright Cappelen er sønn av Peder Wright Cappelen (1931-92), forfatter og forlegger. Lengre tilbake finner vi blant annet Jørgen Wright Cappelen (1805-87), Anders’ tippoldefar og grunnlegger av J. W. Cappelens forlag, som i dag en del av Cappelen Damm.
- Jeg er vokst opp med forlagsbransje og litteratur. Men jeg har aldri jobbet i det forlaget. Familien solgte seg ut av Cappelen forlag på 90-tallet, forteller han.
Til gjengjeld driver Cappelen selv fortsatt sitt eget forlag, PR-forlaget. Hvor han og andre har skrevet flere PR-bøker og presserelatert faglitteratur.
Og ikke minst: I 1996 kom han ut med den skjønnlitterære romanen «Meska» på Gyldendal. Det ble med den boka.
Foreløpig. Mer om det óg siden.
Så ble han PFU-proff
Men de seneste åra er Cappelen blitt mest kjent som «profesjonell PFU-klager». Ikke på egne vegne, dog. På vegne av andre. Som konsulent og klageforfatter.
Og Cappelen holder fast ved at det ikke er noe hevntokt, han har ingen egne erfaringer med å bli hengt ut eller forfulgt av pressen.
Det hele begynte med en PFU-klage for forsikringsselskapet Protector i 2006, mot TV 2 hjelper deg.
På 80-tallet jobbet Cappelen som journalist, og kjente jo til presseetikk og sånt.
Nå skulle han sette seg mer grundig inn i det.
- Jeg brukte flere måneder på å forsøke å trenge inn i presseetikken, og skrive klagen. Saken endte med frifinning etter samlet vurdering. Avgjørelsen var blant annet begrunnet med at Protector valgte å ikke gi en avsluttende uttalelse. Vel, TV 2 ga Protector tilbud om å få si en setning som TV 2 hadde formulert, og som skulle gå i utannonseringen av programmet. Fordi setningen innehold en usannhet, avslo Protector dette.
Dette ble hans debut som PFU-konsulent. Opplevelsen provoserte ham til å fortsette.
- Jeg reiste rundt og intervjuet PFU-medlemmene som deltok i klagebehandlingen. Det viste seg at med ett unntak kunne de ikke noe som helst om saken. En av dem hadde ikke en gang vært til stede under behandlingen, men undertegnet likevel avgjørelsen.
- Det var da jeg skjønte at noe var alvorlig galt med PFU-ordningen, og at den eneste reelle rettssikkerhetsmekanismen for uskyldige som dømmes og henges ut i pressen, ikke fungerte. Det er nok noen som i ettertid har angret på at Protector-klagen ikke ble behandlet på en bedre måte. For i så fall hadde nok ikke jeg endt opp som PFU-kritiker og Norges mest brukte klageskribent.
Terningkastene ga han seg med. Kanskje var de med på å gjøre han upopulær?
- Nei, terningkastsakene tror jeg de fleste syntes var både morsomme og betimelige. Og jeg opplevde også at min kritikk ble tatt alvorlig så lenge Per Edgar Kokkvold var PFU-sjef.
- Etter at Kjersti Løken Stavrum overtok, har jeg derimot opplevd at kritikk av PFU-sekretariatets saksbehandling blir tatt meget ille opp.Innstillingene i klagesakene mot TV 2, Aftenposten, Bergens Tidende og NTB avdekker at Løkens Stavrums evne til tåle kritikk har påvirket hennes presseetiske vurderinger.
Men det er jo ikke noe nytt at pressefolk ikke liker kritikk, mener Cappelen.
– Som Kokkvold sa til fagbladet Journalisten 9. juni 2006: «Jeg er redd vi må fastslå at pressefolk er ekstremt dårlige til å forholde seg til kritikk».
- Men jeg mener at de burde være glad for at noen er kritisk til PFU. Det står jo i Vær varsom-plakaten at pressen har en plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan de fyller samfunnsoppdraget. Men det er ingen som driver systemkritisk journalistikk på PFU. Det har pressen overlatt til meg.
- Er journalister hårsåre?
- Det er et understatement. Men jeg tror ærlig og oppriktig at pressen har alt å vinne på et kritisk søkelys. Makt korrumperer. Det er ingen grunn til å tro at ikke også pressemakt korrumperer. Maktutøvere som ikke ettergås, blir maktarrogante, og vil uunngåelig misbruke sin makt. Det er dessverre slik at personer som forvalter mye makt lett mister gangsynet. Kjersti Løken Stavrums innstillinger i PFU-klagesakene mot TV 2, Aftenposten, Bergens Tidende og NTB dokumenterer dette til overmål, mener Cappelen.
«En slags samfunnstjeneste»
- Mitt engasjement handler om rettssikkerhet. Å gå til søksmål er en umulighet for alle andre enn de aller rikeste, og de som har en stor organisasjon i ryggen. For de fleste av oss er PFU den eneste muligheten til å få en oppreisning, og få fastslått at beskyldninger i pressen er usanne. .
- Og da holder det ikke at det er ren bingo å klage, slik det er blitt i dag. Det er derfor jeg ikke lenger kan anbefale noen å klage til PFU.
- Fordi?
- Fordi sekretariatet og saksbehandlerne nå har mistet enhver troverdighet. Det er umulig å ha tillit til dem. Innstillingene innebærer en nyskriving av presseetikken fra måned til måned. Ingen kan lenger si hva som er gjeldende presseetikk. Slik sekretariatet tolker plakatens punkt 4.14, kan pressen nå beskylde borgere for selv de groveste ting uten at retten til samtidig imøtegåelse utløses.
- ...og det begrunner du med?
- Du ser jo det på innstillingen i NTB-klagene. Sekretariatet ville frifinne NTB, som påstår at Eides forskning drepte en person. Og det beviselig er usant. Det henger jo ikke på greip i det hele tatt. PFU snudde heldigvis innstillingen, og felte for faktafeil (VVP 3.2). NTB kontaktet aldri Eide. At PFU ikke felte NTB for VVP 4.14-brudd også, viser hvor useriøst dette er blitt. NTB hadde jo en åpenbar plikt til å konfrontere Eide med beskyldningen om at han hadde drept en pasient.
- Sekretariatet vurderer nå også leserkommentarer på en helt ny måte. Eide ble i to kommentarer, den ene i TV 2, den andre i Aftenposten, beskyldt for å være Norges svar på nazilegen Josef Mengele. Det er helt greit, sier Kjersti Løken Stavrum og saksbehandler Ingrid Nergården Jortveit. Forstå det den som kan.
«Mennesker som får ødelagt livet sitt»
- Er du en kverulant? Du kan i hvert fall oppfattes som det?
- Det kler pressen dårlig å kritisere en mediekritiker for å være kverulant. At jeg vinner nesten alle klagesakene mine, gjør meg vel ikke til kverulant? Selv ser jeg på mitt presseetiske arbeid som en type samfunnstjeneste.
- Men det har falt i min lodd å kjempe for enkeltpersoner som er satt i gapestokk på et urettmessig grunnlag, og fått sine liv sterkt skadet. For noen er det verre å bli hengt ut i pressen enn å havne i fengsel. I arbeid med slike saker er du i nær kontakt med menneskene som er blitt rammet, og da kan du ikke unngå å bli berørt. Journalist og privatetterforsker Tore Sandberg er et forbilde og inspirasjonskilde. Han arbeider med å avdekke justismord. Jeg har prøvd å avdekke pressejustismord, sier Cappelen.
- Men er du i mot kritisk og undersøkende journalistikk?
- Nei - på ingen måte. Ingen er en større tilhenger av gravejournalistikk enn jeg er. Et demokrati er avhengig av en fri og uavhengig presse som retter et kritisk søkelys mot makta. Dessverre skjer det av og til at mediene henger ut folk urettmessig.
- Men det er fullt mulig å begå viktig gravejournalistikk og overholde det presseetiske regelverket. Se på Dagens Næringsliv, Gøran Skaalmo & co. De leverer gang på gang det beste i norsk kritisk journalistikk, men felles så å si aldri i PFU. Fordi de gjør en grundig jobb, og vet hvordan Vær Varsom-plakaten må forstås, sier Cappelen.
Han mener å se et mønster i mange av sakene som ender i pressejustismord:
- Redaksjonen har ofte arbeidet lenge med en sak, og investert store ressurser. De venter helt til slutt med å konfrontere den eller de som skal angripes, mye av frykt for at konkurrenter kan plukke opp saken. Når de rett før planlagt publisering skal «oppfylle 4.14-plikten», og får informasjon som river teppet under den storartede skandalen de har forespeilet kolleger og redaksjonsledere, klarer de ikke å ta den inn over seg. Fordi de er blitt overbevist, har fått tunnelsyn, og makter ikke å se saken med uhildede øyne. Nøyaktig det samme som vi har sett i flere store politietterforskninger.
- Journalister bør huske på at urettmessig uthengning av mennesker kan få alvorlige konsekvenser. Tønne begikk selvmord. Schjenken har fortalt at han satt med hagla i munnen. Kunda sa i retten at han var suicidal, og at hans kone prøvde å ta livet sitt. TV 2 skal i dag være svært glad for at Per Kristian Eide er en sterk person, med full støtte fra kolleger og familie. Men dette kunne ikke TV 2 vite. Jeg oppfordrer TV 2-journalistene til å reflektere over hvordan de ville hatt det i dag om Eide hadde vært en mindre sterk person. Jeg skjønner ikke at de våget å drive en så intens heksejakt på Eide i så lang tid.
Tar betalt, men ikke alltid
- Det har fremkommet at du har hjulpet flere klagere uten å ta betalt?
- Jeg tar jo som regel betalt - jeg må jo ha noe å leve av, jeg også. Men noen ganger jobber jeg gratis. Særlig hvis jeg mener det har skjedd en stor urett, og den som er rammet ikke har ressurser til å gjennomføre en klageprosess. I de sakene jeg tar betalt, bruker jeg alltid dobbelt så mye tid som jeg synes jeg kan fakturere for. Advokater tar betalt for telefonsamtaler og e-poster. Det får ikke jeg meg til.
- Denne hjernekirurg-saken ble et slikt gratis oppdrag?
- Det var først meningen at jeg skulle få betalt. Sykehuset hadde gitt tilsagn om å betale for Eides PFU-klager, med det ble senere trukket. Da hadde jeg allerede fått stor empati med Eide og hans familie, jeg så at skadevirkningene var så store også for det nevrokirurgiske fagmiljøet ved Rikshospitalet. Jeg jobbet gravejournalistisk med denne saken, og kunne ikke legge den fra meg.
Nå kommer boka. Om PFU?
- Etter snart ti år som PFU-klager og presseetisk aktivist: Hva mener du er norsk presses største problem?
- Det er veldig mye godt å si om norsk presse, og det gjøres mye viktig journalistikk. Men man må overholde paragraf 1.4 i Vær varsom-plakaten, plikten til å sette et kritisk søkelys på pressen selv. Alle makthavere trenger et kritisk søkelys.
- Og så bør det være en sterkere ansvarliggjøring, en konsekvens av å bli felt i PFU. I dag har det jo ingen konsekvenser, og journalistene som begår feilene, blir aldri nevnt.
- Hva tenker du da, en bot eller økonomisk straff?
- Ikke nødvendigvis. Men vi kan begynne med å ansvarliggjøre utvalget, og gjøre det mer troverdig ved at noen andre enn pressen utnevner allmennhetens representanter.
- Men hvis pressen og PFU skjerper seg, da blir du jo arbeidsledig?
- Ja, det hadde jeg vært den første til å ønske!, svarer Cappelen kjapt og muntert.
Men det har han jo allerede varslet. At han ikke vet om han orker å være PFU-kritiker så mye lenger.
- Hva skal du gjøre nå, da?
- Jeg har et par bøker jeg skal skrive.
- En ny roman?
- Ja, kanskje det. Og en bok om Hardangervidda. Hardangervidda har en stor plass i mitt liv.
