Fire eksempler på noen som denne uken burde vært pålagt en obligatorisk refleksjonstid

SØNDAGSPOSTEN: Det er en god idé for oss som er eksperter på å være etterpåkloke, men skårer svakere i forhåndsklokskap.

Publisert 20.03.2016 - 10:52 Sist oppdatert 20.03.2016 - 10:52

Denne artikkelen er over to år gammel.

I GAMLE DAGER var det enklere.

Dersom vi for eksempel skulle formidle avsky overfor noen vi ikke hadde innenfor armlengdes avstand, skrev vi et brev.

Papir, penn, konvolutt, frimerke, den røde postkassen. Mange etapper, ditto muligheter til å justere, revidere, ombestemme seg. Det som til slutt ble sendt, var overveid og gjennomtenkt.

- Sendt!

Bård Borch Michalsen:

Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.

Les flere utgaver av Søndagsposten på Medier24

I DAG ER SPRANGET kort fra tanke til utført handling. Tiden til refleksjon er minimalisert, dippeduttene våre er publiseringsmaskiner, og vi forutsetter umiddelbar respons.

Dersom jeg sender en tekstmelding og ikke får svar i løpet av ett minutt, lurer jeg på om mottakeren er død eller bare er sur.

Denne uken har Kristelig Folkeparti kommet på ideen at abortsøkere skal pålegges to dagers obligatorisk refleksjonstid, som om disse ikke allerede har tenkt gjennom saken både dager og netter.

Mange vil oppfatte de to dagene som strafferunder.

Men det finnes andre som denne uken burde vært pålagt refleksjon:

1. Byråd good, byregjering better?

Raymond Johansen vil lede en regjering. På nettsidene til byregjeringen hans i Oslo beskriver man et statsministerens kontor.

Jeg tror statsminister Johansen med fordel kunne ha lest George Orwells «Animal Farm».

Refleksjonsoppgave til Johansen:

Drøft hvordan dine navneendringer i Oslo kan finne paralleller i de prosesser George Orwell beskriver.

2. Når Breivik-saken blir underholdning om ferdigmat og reality

Eksempelet på at det gjennomtenkte også kan gi katastrofale konsekvenser, har denne uken fått solid plass i norske medier. Det meste som er publisert om saken på papir, har vært gjenstand for grundige overveielser. Totaldekningen er massiv, men det meste har vært sobert.

Men i nettavisene er tempoet høyere, og mange på deskene er dyktigere til å finne klikkvinnere enn til å reflektere alvoret i sakene.

Det er ikke pent å se på at uttalelser i retten gjøres til underholdningsinnslag om ferdigmat og realityshow. Massemorderen er ikke en kjendiskokk dømt for momsunderslag.

Å pålegge nettdeskene to dagers refleksjonstid er ikke mulig, men jeg tror redaksjonelle refleksjonsmøter på to eller 10 minutter kunne ha berget mye.

Hvordan harmonerer den og den vinklingen med våre verdier og det vi står for og ønsker å formidle? Hvordan vil tittelen bli oppfattet? Hvilken undertekst inneholder artikkelen?

3. «Han må ties i hjel!»

Mange har kritisert mediene for vegg-til-vegg-dekningen av rettssaken i Skien.

Det har skjedd i de sosiale medier, der vi alle er redaktører for det vi publiserer. Kritikken av dekningen har gjerne vært ledsaget av lenker til eksempler på artikler kritikeren mener vi kunne ha vært foruten.

Jeg tror noen hver med fordel kunne reflektert rundt dette spørsmål:

Drøft om din høytropende appell om taushet bidrar til mer eller mindre oppmerksomhet om saken.