Ja, Anundsen har laget en politisk reklamefilm. Men det er ikke det viktige spørsmålet

KRONIKK: Magnus Hoem Iversen om propaganda og politisk reklame fra justisminister Anders Anundsen og hans embetsverk.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel.

  • MAGNUS HOEM IVERSEN, stipendiat ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Kommentaren er først publisert på Vox Publica, magasin om demokrati og ytringsfrihet fra UiB.

Arbei­der­par­ti­ets Ray­mond Johan­sen luf­ter denne uken tan­ken om å til­late poli­tisk reklame på fjern­syn i inter­vju med Dagens Næringsliv.

Dette er spe­si­elt inter­es­sant av to grun­ner:

Argu­men­ta­sjo­nen Johan­sen benyt­ter - og det fak­tum at det er en frem­stå­ende repre­sen­tant for Arbei­der­par­tiet som ytrer det. Ap har vært mot poli­tisk TV-reklame helt siden dis­ku­sjo­nen blus­set opp i moderne tid da Aka­de­mi­ker­nes Fel­les­for­bund kjøpte opp all reklame­tid på den nystar­tede kana­len TV 2.

Hoved­ar­gu­men­tet gjen­nom disse 20 årene har veks­let mel­lom det såkalte øko­nomi­ar­gu­men­tet (poli­tisk reklame er så dyrt at det kun vil gagne de største par­ti­ene) og mak­tar­gu­men­tet (poli­tisk reklame­film er spe­si­elt mek­tig og mani­pu­la­tivt). Det klart vik­tigste for Ap har alli­ke­vel vært økonomiargumentet.

I inter­vjuet med Dagens Nærings­liv, er det deri­mot argu­men­tet om for­de­lene ved poli­tisk direkte­kom­mu­ni­ka­sjon, eller poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon uten jour­na­lis­ter som kri­tisk fil­ter og port­vok­ter, som blir fremført:

«–Hvis mediene selv ikke gra­ver i saker, eller vi poli­ti­kere ikke greier å nå gjen­nom lyd­mu­ren, og du ikke får redak­sjo­nell plass, må du kan­skje få betalingsplass (…)»

Argu­men­tet er ikke nytt, og har jevn­lig blitt brukt i debat­ten, men har van­lig­vis blitt frem­ført av repre­sen­tan­ter fra bor­ger­lig side av poli­tik­ken.

Det sen­trale i argu­men­tet er poli­ti­ker­nes egne behov for å få frem­stilt sin side av saken i et medie­land­skap hvor nega­tive opp­slag er mer salg­bare og mer opp­sikts­vek­kende, og jour­na­lis­ter og redak­sjo­ner ofte øns­ker seg en viss dra­ma­turgi og kon­flikt.

Hvis en i til­legg splei­ser dette med det jour­na­lis­tiske idea­let om å være kri­tisk til makta, får en en situa­sjon hvor det ikke all­tid er like lett for poli­ti­kere å kommunisere.

Anund­sens poli­tiske reklamefilm

For tiden er det ingen som illust­re­rer dette beho­vet og disse vans­ke­lig­he­tene bedre enn jus­tis­mi­nis­ter Anders Anund­sen.

Man­dag slapp han en litt over 30 minut­ter lang film via Regjeringen.no – «Trygg­het i hver­da­gen», hvor Anund­sen har en pro­gram­le­der­rolle – og for­tel­ler om ulike til­tak han og regje­rin­gen har gjort for å gjøre lan­det tryg­gere.

Under­veis i fil­men inter­vjuer Anund­sen også en rekke per­soner – politi­mes­ter i Oslo politi­dis­trikt, sje­fen ved poli­ti­ets utlen­dings­en­het og leder i Bered­skaps­trop­pen, for å nevne noen.

At poli­ti­kere benyt­ter seg av film­me­diet for å kom­mu­ni­sere, og spe­si­fikt lager poli­tisk reklame­film som skal vises på nett, er langt fra noe nytt. Tonen, argu­men­tene og inn­hol­det i fil­men vek­ker imid­ler­tid opp­sikt. Spe­si­elt pro­vo­se­rer intro­duk­sjo­nen, hvor Anund­sen tar for seg deler av den norske journaliststanden:

«En av de tin­gene som er mest frust­re­rende som poli­ti­ker er at media ofte er opp­tatt av å finne de nega­tive vink­lin­gene på sakene (…) Der­for har vi laget en egen film (…) Vi skal snakke om det på vår måte, ikke med de vink­lin­gene som NRK, Aften­pos­ten, VG og Dag­bla­det øns­ker å kjøre (…)»

Anund­sen selv for­tel­ler til NRK at dette utsag­nets funk­sjon er å pre­si­sere at dette nett­opp ikke er jour­na­lis­tikk, men en infor­ma­sjons­vi­deo. Det vir­ker som om norsk presse ikke tol­ker Anund­sen på den måten, og kjø­rer opp­slag med over­skrif­ter som «– Dette er pro­pa­ganda», «– Anund­sen bekla­ger at vi har en kri­tisk presse» og «Ville tro­lig vært for­budt poli­tisk reklame om den var vist på TV». Videoen omta­les av både NRK, VG og TV 2 nes­ten kon­se­kvent som en «skrytevideo».

At pres­sen rea­ge­rer slik er ikke spe­si­elt over­ras­kende, og er noe Anund­sen må ha for­ut­sett. 

Han har nem­lig en lang his­to­rie med et anstrengt for­hold til mediene bak seg. Fra bren­nin­gen av Tøns­bergs Blad til presse­blo­ka­den i for­bin­delse med asyl­barn­sa­ken, er dette nye utspil­let et av flere i en lengre rekke med samme tendens:

Å enten skylde på, eller kjefte på mediene som svar på kri­tikk fra nevnte medier.

Med dette siste utspil­let er det grunn til å spørre seg selv om Anund­sen aktivt dyr­ker sitt fiende­for­hold til pres­sen, noe som kan­skje gir gjen­klang hos folk han alle­rede nyter støtte fra, og folk som er lei av medie­nes evige jag etter feil og nega­tive oppslag.

Sånn sett tren­ger ikke dette være et vel­dig utak­tisk grep av Anund­sen, nega­tive opp­slag til tross. Inne i fil­men fin­nes det nem­lig også en rekke gode argu­men­ter for at han gjør en god jobb. I til­legg bret­ter fil­men ut en rekke ulike til­tak som er blitt iverk­satt.

Dette er argu­men­ter som regje­rin­gens og Frem­skritts­par­ti­ets støtte­spil­lere nok vil like, og kan­skje benytte videre i sine hver­dags­dis­ku­sjo­ner. For ikke å snakke om Frem­skritts­par­ti­ets med­lem­mer i lan­dets lokal­lag. Dette er argu­men­ter de kan benytte frem­over i valg­kam­pen.

Det hand­ler om hvem Anund­sen øns­ker å nå, og hvem han øns­ker å over­be­vise. I dette til­fel­let er det nok FrP-velgere og Frp-medlemmer stats­rå­den øns­ker å kom­mu­ni­sere med.

Pro­ble­ma­tisk kritikk?

Både Johan­sens utspill til DN og Anund­sens opp­tre­den i reklame­fil­men vil nok bli grun­dig dis­ku­tert i uken som kom­mer. I den for­bin­delse er det inter­es­sant å merke seg at en også i pres­sen trek­ker lin­jen mel­lom internett-filmen og poli­tisk reklame på TV.

Til tross for at poli­tisk reklame­film fort­satt er for­budt på TV, er det fort­satt mulig å hevde at det ikke bør være et pro­blem i seg selv at poli­ti­kere benyt­ter seg av film (på nett eller på kino, hvor det er lov­lig), eller vel­ger å ta ordet selv i visse sam­men­hen­ger.

At poli­ti­kere gjør dette (for eksem­pel gjen­nom en presse­kon­fe­ranse eller en presse­mel­ding), er hver­ken nytt eller spe­si­elt suspekt.

Det er ingen tvil om at Anders Anund­sen har laget seg en poli­tisk reklame­film. Det er ikke det vik­tige spørs­må­let. Det vik­tige spørs­må­let er hvor­vidt argu­men­tene som frem­fø­res, selve frem­stil­lin­gen i fil­men, eller bru­ken av embeds­ver­ket er kritikkverdig.

Powered by Labrador CMS