Det har vært tøffe dager i Dagens Næringsliv. Redaktørene har løpt canossagang for å beklage og forklare, og en håndfull ansatte jobber nå på fulltid for å lete gjennom Daniel Butenschøns reportasjer gjennom åtte år i avisa.
På spørsmål fra Medier24 beskriver featureredaktør Gry Egenes situasjonen i avisa slik:
- Vi er overrasket og skuffet over det som er avdekket de siste dagene. Vi har dessverre stolt på vår medarbeider når han har levert sine intervjuer og reportasjer. Med det vi vet nå, kan vi godt si at rutinene har sviktet.
- Hvordan kan man skrive ut intervjuer med folk man aldri har intervjuet? Burde ikke kontrollspørsmål avdekket dette?
- Hvordan man kan skrive ut intervjuer med folk man aldri har intervjuet, er et spørsmål du nesten må stille journalisten. Vi har ikke noen forklaring på det, svarer Egenes.
Klubben tar vare på Daniel
Plagiatsaken påvirker naturlig nok alle i Dagens Næringslivs redaksjon. Til Medier24 sier en ordknapp klubbleder Åsne Haugli dette om det som nå skjer i avisa:
- Vi er fornøyd med måten ledelsen håndterer denne vanskelige saken, sier hun.
Daniel Butenschøn sa tidligere i sommer opp sin stilling i avisa, før denne saken dukket opp. Han skal fortsatt være i oppsigelsestid, og er medlem i klubben.
Haugli ønsker ikke å kommentere saken utover det - eller hvordan man nå bistår Butenschøn. Men hun sier følgende i en kort kommentar:
- Vi har selvfølgelig kontakt med Daniel.
Diskuterer nye rutiner
Presse-Norge og resten av norsk offentlighet sitter i disse dager med mange spørsmål. Og det handler ikke bare om hvorfor og hvordan journalisten gjorde det, men minst like mye om hvordan det kunne skje.
Featureredaktør Gry Egenes forstår at dette kan påvirke avisas troverdighet.
- Selvfølgelig forstår vi at en slik sak svekker vår troverdighet. Det er trist for alle de seriøse og hardt arbeidende journalistene som jobber her. Vi tror den eneste medisinen mot omdømmetap er å levere så god journalistikk som mulig framover. Der har vi ikke noe valg, sier hun.
- Hvordan skal dere nå rydde opp?
- Vi har begynt å diskutere hvordan vi kunne ha oppdaget dette, og diskuterer hvordan vi kan unngå noe lignende i fremtiden. Likevel bruker vi nå mest ressurser på å finne ut hva som egentlig har skjedd. Så får vi bli enige om nye rutiner etterhvert, svarer Egenes.
Vurderer bedre satiremerking
DNs flaggskip er på mange måter lørdagens Magasinet, som Butenschøn de seneste åra har jobbet i.
Magasinet leverer avslørende og tung journalistikk, men også finurlig og humrende, muntre historier.
Men er alt dette journalistikk, spør mange seg etter avsløringene om plagiat og fiktive scener.
Og hva med disse finurlige kommentarfeltreportasjene, som Lars Backe Madsen står bak og som skaper mye godlunt latter?
Finnes virkelig Eiendomsmegler (39), Majorstuen, som sier:
- I avisen sto det at norske konfirmanter i gjennomsnitt får gaver for 33.500 kroner – tilsammen. Men her må det vel nesten mangle en null?
Nei, selvsagt gjør han ikke det.
- Serien «kommentarfeltet» er ren fiksjon og satire, understreker featureredaktør Gry Egenes.
- Og det kan hende vi skal merke satire-sakene våre bedre. Vi ser at enkelte lesere ikke får med seg når vi skriver at spalten Kommentarfeltet er «fabulert fram», legger hun til.
Hva med gonzoen?
Fortellende featurejournalistikk skal være en del av avisa, understreker Egenes.
- Vi jobber med flere typer feature-sjangere i DN. Det kommer vi til å fortsette med, sier redaktøren.
En av reportasjene Medier24 har fått spørsmål om den siste tida, er for eksempel denne fortellingen fra Legoland sommeren 2014. Signert Alf Marius Opsahl og illustrert Per Elvestuen.
La oss si at du våkner i Legoland. La oss si at du er blitt voksen. La oss si at du må gjenoppleve parken på ny.
Slik begynner reportasjen. Med en fabelastisk historie og ville sitater, ikke ulik helgas kundeservice-historie.
Og reportasjen avsluttes slik:
SPLÆSJ
Hvor er Ruben? Drit i Ruben. Parken er et kaos, og du trenger selv en pause. Forbi Piratenland, forbi en hel lang rekke land, til en borg. En vollgrav ligger foran. Hva skjer her? Du spør. Du sitter på en benk, og du spør en mann, han er svensk, ser ut som fotballstjernen Zlatan – og er pappaen til to nesten helt identiske, og det må du også si: litt smått homofile sønner.
– Det samme som igår, sier Zlatan. – De fyker rundt lite grann. Spruter vann. Samma.
I et vindu i borgen hyler en prinsesse.
– Tre show igår. Dette er det tredje i dag.
Han kikker bort.
– Fy fan.
Det kan man si. Dette er både prinser og prinsessers kamp. Noen trenger en ballong, og snart hyler alle. En mann faller ut fra borgen, han lander i en stillongs midt i vannet, og en bølge treffer Zlatan. Han reiser seg og går.
Han sier det:
– Kom, vi går.
Nok får være nok, også for en enslig rapportør. Du går bak Zlatan og hans sønner gjennom parken, forbi Miniland, Piratenland og skiltet med «saloon». Du går alene ned langs fortauet, finner ditt hotell, og i alle nattens drømmer, er du igjen et lite barn som smiler lurt i sin Concorde.
Men har det virkelig skjedd?
Slik beskriver featureredaktør Egenes reportasjen «Klosskampen», med henvisning til «gonzo»-tradisjonen fra Hunter S. Thompson:
- Reportasjen du trekker frem er en klassisk gonzo. Hendelsene og personene er reelle, men fremtstillingen er tydelig subjektiv med reporteren som en åpen deltager i teksten. Sjangeren har tradisjoner tilbake til 1970-tallet, og dukker med jevne mellomrom opp i feature-journalistikken.
- I dette tilfellet var vår reporter og tegner på tur i Lego-land sammen og ga sin subjektive og karikerte fortolkning av det de så og hørte der. For å unngå å henge ut personer og barn, brukte vi tegner istedet for fotograf.
- Men også «gonzo-journalistikken skal være sann?
- Det er krav til all journalistikk at den beskriver reelle hendelser. Også gonzo. Dikting er aldri OK.
- Hvordan skal leseren av DN Magasinet da vite om man leser satire, gonzo eller klassisk reportasjejournalistikk, er det alltid tydelig nok? Og hvis man hadde definert helgas plagierte «Klagemuren» som en «gonzo», ville diktingen da vært OK?
- En artikkel skifter ikke sjanger med en merkelapp, hva den nå enn måtte være. Denne saken handler ikke om sjangerblanding eller merking av sjangere, sier Egenes.
Og legger til:
- Dessverre er det blitt fabrikert innhold og intervjuer i det som skulle ha vært alminnelig solid journalistikk. Det er aldri akseptabelt.
Sol skal være sol
Fortellende featurejournalistikk var også blant temaene da Dagsnytt Atten debatterte DN-saken tirsdag kveld.
Og på spørsmål fra Medier24 om temaet, henviser generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund til det hun sa i debatten der:
- En ting er plagiat, som det har vært mest fokus på. Men fabrikering går enda hardere ut på det tillitsforholdet som må være mellom redigerte medier og leserne. I lørdagens sak er det skildret scener og løftet inn mennesker fra noe som kanskje ikke en gang er journalistikk, men en gammel novelle i The New Yorker, sa Løken Stavrum.
Og videre:
- De siste årene har featuresjangeren blitt veldig populær i pressen, den fortellende sjanger. Den stiller andre etiske krav til en journalist. Når skildringene får en større plass i journalistikken, blir det en glidende overgang til skjønnlitteratur. Og da kan det være fristende å si at det er sol, selv om det er regn, fordi det passer bedre inn i storyen. Det er ting som er helt umulig for en redaksjon å ettergå, sier Løken Stavrum.
Hvorpå sjefredaktør i Dagens Næringsliv, Amund Djuve, ettertrykkelig slo fast følgende:
- Det er en selvfølge at hvis vi skriver at det var sol den 24. juni 2014, så var det sol den 24. juni 2014.
- Og så er jeg enig i at den typen dokumentarer er ekstra krevende og stiller store krav til redaksjonene. Men hvis vi skal satse på den typen journalistikk, så må vi være villig til å investere så mye ressurser at vi klarer å skrive at det var sol hvis det var sol, sa Djuve.
