Morgenbladets Aslak Bonde: Individualister ja, anarkister nei

• ASLAK BONDE, politisk kommentator i Morgenbladet.

Da Morgenbladets styreleder Amund Djuve på et allmøte i DN betegnet Morgenbladet-journalistene som anarkistiske individualister, var det antagelig noen som nikket gjenkjennende. Oppfatninger om aviser og redaksjoner er seiglivede. Det finnes også dem i pressen som synes det får være grenser for sutring fra Morgenblad-journalister som «bare» produserer et par saker i uken, og dessuten aldri før har vært nedbemannet.

For meg, som ukentlig leverandør av politiske analyser i avisen, er det derfor maktpåliggende å fortelle hvorfor jeg synes Morgenbladets krise er så alvorlig at også jeg vurderer om jeg skal fortsette å skrive der. Striden står nemlig ikke bare om tillit, nedbemanninger og digitalisering. Den står om journalistikk, redaksjonell tenkning og mediemangfold. 

Morgenbladet er ikke bygget på én journalistisk idé eller metodikk. Det består av mange enkeltmedarbeideres prosjekter satt sammen av en redaksjon som har funnet det rette blandingsforholdet mellom individuelle prosjekter, nyhetsjournalistisk redigerte aktuelt-saker og mange godt utvalgte eksterne bidrag. En del ganger har både enkeltprosjekter og stoffmix vært mislykket, men det har aldri skjedd så ofte at opplaget er gått ned. Faste Morgenblad-lesere har lært seg å like avisen som har særegne og gjenkjennelige medarbeidere og spaltister, men som i sin helhet - som samlet avisprodukt - er uforutsigbart.

Oppsummert betyr det at styreleder Amund Djuve har helt rett i at det er mange individualister i avisen, men at han tar feil når han betegner dem som anarkister. Sistnevnte forsvant da Fritt Ord og Bjørn Smith-Simonsen kom inn som eiere og stilte krav til ledelse og langsiktig tenkning. Smith-Simonsen tegner nå et bilde av de Morgenbladet-ansatte som resistente mot ledelse, men det kan ikke skyldes annet enn at han har glemt hva han selv fikk til.

Dersom Djuve tenker nøye etter, kan det hende han husker at det nettopp var Morgenbladets vitalitet og dets velorganiserte frihet fra journalistiske og redaksjonelle konvensjoner som begeistret ham da DNs morselskap gikk inn som eier. Forutsetningen for at redaksjonen var så spenstig var at den besto av sterke personer som mange ganger sto opp mot forsøk både fra redaktører og eiere på å strømlinjeforme avisen.

Friheten under ansvar har også kommet meg til gode. Mens nesten alle andre som kommenterer politikk har krav på seg om å spisse meningene, har jeg fått utvikle en kommentarsjanger der målet ikke har vært å ha sterkest mulig standpunkter, men heller å gi ulike perspektiver på hvordan det politiske spillet og sakene kan forstås.

I et mikroperspektiv betyr det at mediemangfoldet er blitt litt større enn det ellers ville ha vært. Og her er vi ved grunnen til at folk langt utenfor Morgenbladets vennekrets bør bry seg om den nedbyggingen av redaksjonen som nå er iverksatt. Kvaliteten på avisen blir nødvendigvis dårligere når ni av 20 fast ansatte journalister forsvinner. Da vil opplaget trolig gå ned og inntektene svikte. Jo strammere økonomien blir, jo mindre rom blir det for at medarbeiderne kan drodle og prøve ut annerledes og overraskende idéer. Avisen blir likere andre.

Mangfoldet av medier som gir ulike tilbud til publikum kan selvfølgelig opprettholdes ved at det kommer nye og annerledes medietilbud. Kanskje er det økonomisk mulig å utvikle et eget nettsted for politikk – slik de blant annet har i Danmark. I så fall vil leserne være de politiske nerdene – de som aktivt leter seg frem til politiske nyheter og kommentarer både på nettet og i aviser.

All respekt til dem, men for demokratiet er det enda viktigere at den politiske dekningen når folk som ikke er spesielt interessert. For eksempel dagens Morgenblad-leser som er kommet til avisen av helt andre grunner, men som er åpen både for å bli overrasket, og å fri seg fra den spesialiserte lesingen det legges opp til på nettet.

Tilbudet til den typen lesere lages best av redaksjoner som består av selvstendig tenkende medarbeider under ledelse av redaktører og styreledere som klarer å se forskjell på en anarkist og en individualist.