Vi har verken tid eller råd til dette meningsløse sløseriet

– Jeg har lenge sagt at hvis vår eier Camilla Skaar selger oss til et konsern, så begynner jeg å jobbe i en barnehage – og jeg er ikke spesielt glad i unger, sier Sigbjørn Linga til Medier24. 

Vi får anta at det er sagt med et snev av glimt i øyet. Men det er liten tvil om at han mener alvor med hovedpoenget: Alenegang er å foretrekke, enten det er rasjonelt eller ikke.

Det er for så vidt en ærlig sak å ønske lokalt eierskap fremfor konsern. Men det er vanskeligere å forstå hvorfor Linga og andre medieledere mener ensomhet er lykken i livet.

Vi bør heller samarbeide mye mer, på tvers av konsernene og de frittstående mediehusene. Men av forståelige og uforståelige grunner utsetter vi både mulighetene og problemene.

Unnlatelsessyndene vil uansett straffe seg. Det er bare et spørsmål om tid. Og når det først smeller for alvor, kan vi ikke forvente oss sympati fra folket. Til syvende og sist er det langt færre enn vi tror som bryr seg om oss, bortsett fra oss selv.

Men enda verre: Når det først smeller, er det kanskje for sent.

Hva er det som haster sånn?

Jo, i dag bruker hver og en av oss en betydelig del av budsjettet vårt på teknologi, infrastruktur, distribusjon og andre tjenester som ikke er journalistikk. Vi som har noen å dele regninga med, slipper billigere unna og får samtidig bedre tjenester, som kommer brukerne til gode.

Men også vi som er relativt heldig stilt, betaler en høy pris. Og prisen kommer til å bli enda høyere framover, i takt med den teknologiske utviklingen og stadig større forventninger blant brukerne.

Dette er forventninger vi ikke en gang holder tritt med i dag. Når vi framover skal investere enda mer penger i det som ikke er journalistikk, blir det i utgangspunktet mindre penger til å lage god journalistikk – om mennesker, for mennesker, lagd og kvalitetssikret av mennesker.

Skal vi ha dyktige journalister i hver krik og krok av dette flotte landet i framtida, er vi nødt til å tenke mer radikalt om samarbeid, på tvers av norsk mediebransje og på tvers av landegrensene.

Hva holder oss igjen? Jeg mistenker at det er en fæl cocktail av prestisje, proteksjonisme, forsiktighet og konservative holdninger som stopper oss.

Det mangler ikke på skrekkeksempler i vår nære fortid: For rundt 15 år siden fant en liten revolusjon sted i Tromsø. Fram til dette punktet hadde Nordlys og Bladet Tromsø hver sine budkorps. Tro det den som kan, men to bud gikk nærmest side om side, med hver sin avis, fram til det samme postkassestativet, til nesten samme tid på døgnet.

Gudene må vite hvor mange millioner som ble svidd av som følge av denne meningsløse konkurransen. Heldigvis tok dette slutt. Fornuften seiret, men først og fremst fordi vi ble tvunget til å ta grep. Det ble rett og slett altfor dyrt for begge mediehusene. 

Eksemplet er ikke unikt. Bare noen år tidligere, gikk de to avisene her i Tromsø over til å trykke avisa på samme trykkeri. Og sånn har vi holdt på. Gjennom årenes løp har vi konkurrert om alt fra trykk, distribusjon av papiraviser, produksjon av annonser og andre ting som ikke handler om journalistikk. 

Hvor mange hundre millioner som er sølt bort på irrasjonell konkurranse og manglende samarbeid i norsk mediebransje, tør jeg ikke tenke på.

I dag rister nok mange på hodet over dumskapen. Likevel fortsetter vi som før. Der vi før kriget om det analoge, kriger vi i dag først og fremst digitalt.

Vi har ulike innloggingsløsninger, ulike verktøy for publisering, ulike digitale abonnementsprodukter og ulike IT-løsninger i stort og smått. Hvert konsern og i noen tilfeller mediehus har egne utviklingsavdelinger, som utvikler hver sine egne løsninger.

Vi må gjerne snakke pompøst og selvforherligende om egenart. For lesere, seere og lyttere er det to ting som betyr noe: Hvor mye godt, nært, variert og relevant innhold får de hos oss? Og får de en god brukeropplevelse? Alt annet er irrelevant.

Klokka tikker. Vi har verken tid eller råd til dette meningsløse sløseriet lenger.