Stig Finslo, direktør for utgiverspørsmål og samfunnskontakt i Amedia, har tillit til sine redaktører og journalister. Og da må resten av verden også ha det. Mer er det visst ikke å si om den saken.
Slik leser jeg hans svar til min kommentar om at Amedias lokalaviser skal dele ut 25 millioner kroner til lokale lag og foreninger i kommunene de dekker.
Men det er mer å si om saken. Det hjelper ikke at Finslo slår fast at lokalavisene «vil kunne takle de eventuelle konfliktene som måtte oppstå» som følge av at noen får og noen ikke får pengestøtte.
For lokalavisene trenger tillit fra leserne, ikke fra direktøren. Og noen lesere kan miste tillit til dem fordi de støtter noen tiltak i kommunen, og ikke andre.
Noen lesere kan begynne å spekulere i hvorfor akkurat den og ikke den fikk støtte. De kan begynne å lete etter ukritisk og rosende omtale i artikler om lag og foreninger som avisene støtter.
Finslo kaller dette «oppkonstruert og nærmest konspiratorisk». Han har utelukkende et praktisk og pragmatisk forhold til de etiske sidene av saken:
De 25 millionene skal bare gå til «støtte til barne- og ungdomstiltak», skriver han, og pengegavene kan «sammenlignes med tiltak som norske aviser har hatt tradisjon for gjennom flere tiår».
I etiske spørsmål kan det være lurt å legge vekk pragmatismen, og forsøke å tenke prinsipielt. De som skrev Vær Varsom-plakatens punkt 2.2 gjorde det:
«Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»
Her gis det ingen unntak for bindinger til lokale lag og foreninger. Pengestøtte skaper bindinger, det kan selv ikke Finslo benekte, og dermed mener jeg støtten er i strid med punkt 2.2.
Eller vil Finslo virkelig påstå at lokalavisene oppfyller kravet om å unngå bindinger ved å dele ut 25 millioner kroner til lokale lag og foreninger?
At Amedias utdeling «kan sammenlignes» med en tradisjon, gjør den heller ikke etisk forsvarlig. En av våre fremste etikkeksperter, Einar Aadland, skriver i en bokserie om profesjonsetikk på Samlaget:
«Ein handlar slik ein gjer, fordi «alle andre gjer det», men dette er på ingen måte nokon garanti for etisk kvalitet. Kanskje tvert imot.»
Og journalistikkprofessorene Paul Bjerke og Lisbeth Morlandstø sier til Journalisten at «det er nok bindinger i lokalsamfunnet» og at pengestøtten fra Amedia derfor er «problematisk».
«Problematisk», sier også de konserntillitsvalgte Eva Stenbro og Anne Rønningsbakk, men Finslo klarer fortsatt ikke se en «reell problemstilling».
Finslo har likevel rett i at det ikke er noe «etisk forbud mot at mediehus engasjerer seg på denne måten». For Vær Varsom-plakaten har ingen «forbud».
At presseetikken ikke uttrykkelig forbyr pengestøtte til lokale lag og foreninger, betyr likevel ikke at slik støtte er ok. Det er ikke meningen at Vær Varsom-plakaten skal leses slik Finslo her gjør det.
Meningen med plakaten er å gi råd og retning til pressefolk i etiske problemer og dilemmaer. Noen råd er bydende, andre overlater mer til skjønn.
Rådene har imidlertid ingen verdi for dem som ikke innser at de står overfor etiske problemer og dilemmaer. Stig Finslo gjør åpenbart ikke dette. Han mener kort og godt at min kritikk er «feil».
Derfor gir jeg heller et råd til Amedias redaktører og journalister. Hvis noen kritiserer gaveutdelingen, ikke svar som Finslo gjorde da jeg kritiserte den:
Ikke si at kritikken er «feil», «konspiratorisk», «oppkonstruert» og «pussig». Slikt øker heller ikke lesernes tillit til lokalavisen. Prøv heller å forstå problemstillingen kritikken baserer seg på.
