Amedia har nå en unik mulighet: Få med lokale og engasjerte medeiere som heier på sin lokalavis

• GEIR TERJE RUUD, rådgiver Ruud & Company AS, medgründer av Oslo Media House

Amedias salg fra en fagbevegelse og et selskap som skal leve av å selge rimelige teletjenester i Asia, til verdens største enkelteier av eksklusive strykeinstrumenter, er en unik mulighet til å utvikle lokalt eierskap igjen i et konsern med relasjoner til et flertall av landets 428 kommuner. 

I tillegg er det kanskje en mulighet til å invitere inn noen som forstår seg på medieutvikling.

Det som umiddelbart ser ut som et billigsalg av 70 aviser for under 400 millioner kroner, kan fort bli noe annet enn det.

Det skal ikke gå veldig mye dårligere i Amedia-avisene før det er røde tall, selv om 2015 ble godt. Det skrudde muligens prisen i været - til en gjennomsnittspris på 5 millioner kroner per avis.

En forskjell på stiftelser og kommersielle eiere, er at den siste ønsker større overskuddsgrad enn den første, med mindre man er Egmont, som drives etter strengere forretningsprinsipper enn andre.

En annen forskjell på stiftelser og kommersielle eiere, er at når det har gått tilstrekkelig mye i minus i noen år, så er stiftelsens kasse tom. En kommersiell eier kan kanskje finne ny kapital, eller stenge selskapet før elendigheten tar overhånd.

Man skal ha positive briller på for å se hvordan Amedia skal kunne utvikle seg til noe hvor det kan skapes vekst, ikke bare kutte utgifter for å sikre overskudd. 

LES OGSÅ: 

• Fra pressekonferansen mandag: – Nå skal vi bruke alle ressursene på å skape godt redaksjonelt innhold, sier Amedia-sjef Are Stokstad

• André Støylen skriver: Lokalaviser er viktige institusjoner. Å sikre et langsiktig eierskap har betydelig samfunnsnytte

•  TA-redaktør Ove Mellingen kommenterer: Ufattelig deilig å få avklart eierskapet. Og enda deiligere at Amedia nå skal eies av en stiftelse!

• Jens Barland: «Fire grunner til at Amedias nye stiftelse er en drømmeeier»

• LES MER om Amedia på Medier24!

Som minimum bør man ikke glemme å plassere digital mediekompetanse i selskapets styre.

Da jeg jobbet i en dansk utgivelse med to stiftelser som eiere, var de mest kompetente styremedlemmer etter min vurdering en museumsdirektør og Danmarks fremste ekspert på Midt-Østen.

Du skaper ikke dynamikk i et selskap, hvis styret ikke kan utfordre konsernledelsen på annet enn bunnlinje og redaksjonell profil. Men du skaper spillerom for en egenrådig konsernsjef eller styreformann.

Det siste vet vi ikke helt hvordan vil bli ennå. Men når det gjelder det første er det positive tegn, skal vi tro konsernledelsen og enkelte redaktører. 

Jeg tillater meg likevel å stille et spørsmål til disse: Hvem er de største garantistene for at Avisa Nordland, Fredriksstad Blad, Finnmark Dagblad, Østlendingen og Tønsbergs Blad skal overleve, og hvem har størst glede av at de overlever?

Ved siden av brukere og lesere som skaper verdi fordi de både ser annonser og betaler for abonnement og andre tjenester, er det det lokale forretnings- og foreningsliv som har størst grunn til å sørge for avishusenes overlevelse.

Det er ikke fordi at de ikke kan treffe de samme grupper gjennom Facebook og Google, både billigere og sannsynligvis mer effektivt enn gjennom det lokale medie. Men, som en gammel kollega konkluderte med; Stolthet og irrasjonell lokalpatriotisme får folk til å kjøpe annonser av lokalmediet.

Kanskje kan annonsørene også lokkes til å bli medeiere og medinvestorer i Sparebankstiftelsen DNBs store prosjekt.

Hvis stiftelsen enten foretar en emisjon eller selger seg ned til for eksempel 51 prosent i hver eneste utgivelse, og forsøker å finne lokale medeiere på alle utgiversteder, kan de både få tilbake litt av sine egne investeringer og de kan bygge lokal lojalitet til de enkelte medier - fra folk som gjerne bruker noen hundretusener på annonser i lokalavisen og som også sponser den lokale sykkelklubb, pensjonistforening og 4. divisjonslag i fotball. 

Da nærmer vi oss en gammel eierstruktur, der det var lokale folk med penger som eide avisa.

Forskjellen fra da til nå er at det kan gjøres mye effektiv utvikling sentralt, som virker for alle utgivelser, samtidig som det i hvert fall noen steder vil være investeringsvilje til å utvikle lokale løsninger som gjør lokalmediene relevante, også for dem under 60.

Fordelen for både eierne i stiftelsen og for Amedia sentralt, vil være at det er noen rundt hver enkelt utgivelse som håper å få noe positivt ut av sin investering. Fordelen for de enkelte utgivelser, er at noen ser en interesse i å satse på deres tradisjonsrike medium.

Spørsmålet er om det også er positivt for innbyggerne i de 70 utgiverområdene til Amedia?

Kanskje ville det vært bedre for samfunnet om en annen aktør investerte i å skape en konkurrent, i hvert fall i en del  byer med 10.000 innbyggere og oppover, hvor medieutviklingen ikke har fulgt samfunnsutviklingen de siste 20 år.

I noen byer er den lokale utgivelse irrelevant for både unge folk og innflyttere, fordi Facebook og andre California-baserte tjenester løser deres behov bedre.

Med en liten redaksjon, klok bruk av Facebooks Instant Articles og et kynisk blikk på hva som oppleves som relevant og nødvendig for innbyggerne, kan det skapes konkurrenter som vil gjøre livet vanskelig både for Amedias utgivelser og for eieren.

Men ved å spre eierskapet på flere, plassere deler av risikoen og lojaliteten lokalt og investere i å skape den lokale relevans som blant annet Avisa Nordland og Fredriksstad Blad langt på vei har fått til, er det håp for mange av utgivelsene.

Utfordringen er herved gitt.