Det kan bli vanskelig å få noen til å betale for Amedia. Da kan det selges stykkevis og delt

• EIRIK HOFF LYSHOLM, sjefredaktør i Dagsavisen og administrerende direktør i Mediehuset Dagsavisen

Kommentaren er først publisert i Dagsavisen, og publisert her etter avtale med forfatteren.

Store demokratiske verdier på spill når LO og Telenor skal selge 60 aviser. Og kjerneverdien i journalistikken er ikke 10 prosent overskudd.

Det er ikke bare lokale politikere som er på valg i høst. Etter at LO og Telenor forrige uke la rundt 60 lokalaviser ut for salg, står det om demokratiske interesser i mer enn de neste fire årene.

Norge er et merkelig land. Langt og smalt, fullt av fjorder og fjell og lokal patriotisme. Vår geografi og demografi kommer tydelig fram når man ser på oversikten over Norges lokalaviser.

Avisfusjoner over kommunegrenser har ofte vist seg vanskeligere enn kommunesammenslåing. Der danske og britiske regionaviser har klart å fange interessene til mennesker i mange kommuner samtidig, virker det umulig å få folk i Narvik og Harstad, Sarpsborg og Fredrikstad, Stavanger og Haugesund, til å lese om hverandre. Avstanden, både geografisk og følelsesmessig, er for stor.

Hva ville byer som Halden eller Horten vært uten sine lokalaviser? Hvordan skulle lokal identitet i en region som Follo vært bygget uten Østlandets Blad?

Det norske mediemangfoldet er kanskje best i Telemark, der to like store regionaviser kjemper mot hverandre og suppleres av mer lokale aviser. Noen gamle arbeideraviser, som den i Rjukan, og andre som har vært for næringslivet, som den i Notodden. Vi har mye å være stolte av, og ingen lokalsamfunn har en avis å miste.

Det må være utgangspunktet når LO og Telenor skal finne eiere til 60 lokalaviser.

Selv om inntektene reduseres, er jo alt egentlig blitt enklere i vår digitale tidsalder, og det er min klare påstand at folk fortsatt ønsker redigerte nyheter.

Fortsatt er vi ikke kommet dit at store lokalsamfunn er blitt stående uten lokal nyhetsovervåking. I noen store byer har vi fortsatt meningsbrytning mellom flere medier.

I mindre lokalsamfunn har vi som regel en avisredaksjon som passer på at næringsliv og politikere forvalter sine oppgaver på skikkelig vis. Slike lokale redaksjoner binder sammen samfunn med stort og smått. Norges geografi og lave innbyggertall gjør at store riksaviser ikke kommer nært nok på det lokale.

Jeg har tidligere skrevet om en visjon fra et svensk mediekonsern som har inspirert meg, «vi lager ikke aviser for å tjene penger, vi tjener penger for å lage aviser».

Dette er en anledning til å hente fram sitatet. Amedia har ikke klart å skape de verdier som eierne ventet etter at det gamle A-pressen (i stor grad de tradisjonelle arbeideravisene) kjøpte Edda Media (i stor grad de tradisjonelle høyreavisene) for fire år siden.

Det nye selskapet fikk navnet Amedia. A-pressen solgte 50 prosent av TV 2 for å finansiere kjøpet av Edda. I etterpåklokskapens lys er det enkelt å si at det neppe var lurt å selge et selskap med digital posisjon og levende bilder for å erstatte det med flere papiraviser.

Konsernbyggingen har vært vanskelig og inntektsprognosene slo ikke til. Nå er det ingen som lenger tror at det ligger store økonomiske gevinster i papiraviser.

I USA er flere store byer uten en egen lokalavis. Den som studerer utviklingen nøye, vil se at børsnoterte amerikanske medieselskap legger ned aviser først.

Lokale eiere har et bredere perspektiv på eierskapet sitt. Våre aviser og utgaver, Dagsavisen, Moss Dagblad, Fremtiden og Rogalands Avis, ville aldri overlevd på børsen.

Vi taper ikke lenger penger for våre eiere og vi har en verdi for våre lesere, men vi hadde aldri vært her uten tålmodige eiere med samfunnsengasjement.

Schibsted er blitt et børsnotert internasjonalt selskap med enorme verdier. Overskuddene ble skapt i papiravisene VG og Aftenposten, og grunnlaget for Finn.no ble lagt i konsernets regionaviser i Norges største byer.

Nå er nok rubrikk viktigere enn journalistikk i Schibsted, men jeg frykter ikke for konsernets riks- og regionaviser, som Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende. Eieren har god nok økonomi og bør føle en sterk nok samfunnsforpliktelse.

Telenor har råd til å gi opp Amedia uten å kreve penger igjen. Selskapet har tatt ansvaret med å eie avisene lenge etter at det sluttet å satse på medier.

For LO er situasjonen mer komplisert. Den økonomiske risikoen ved å eie hele Amedia-konsernet vurderes nok som høy på Youngstorget. Og LO gikk heller ikke inn i mediebransjen for å eie så mange aviser. De ville sikre at fagbevegelsens verdier hadde en plass i det offentlige rom i en tidsalder der de fleste byer hadde borgerlige aviser med formål om å fremme næringslivets interesser.

Det kan bli vanskelig å få noen til å betale penger for dagens Amedia-konstruksjon som helhet. Det mest sannsynlige er at det selges stykkevis og delt.

Nye eiere må være der for samfunnsoppdraget og engasjementet, politisk eller lokalt. Den økonomiske gullalderen i avisbransjen er trolig over, men den journalistiske gullalder kan stå rett foran oss, med nye fortellermåter og digital distribusjon.

Derfor må det satses på kjerneverdiene – journalistikken, samfunnsoppdraget og engasjementet.

• Fotnote: Som leder av Mediehuset Dagsavisen har jeg flere ganger invitert noen av avisene i Amedia med i vår utgavesatsing.