TORSDAG DENNE UKA møtte en Are Stokstad i usedvanlig godt slag den norske mediebransjen på Mediedagen 2016.
På Gimle kino spøkte Amediaskonsernsjef med VGs årsresultat, harselerte med irriterende prerolls på TV2.no - og kunne forsikre alle som lurte på det, at mediekonsernet selvsagt skal kutte flere kostnader framover.
Om formen kunne oppleves noe plump for tillitsvalgte og ansatte, så var budskapet både riktig og viktig.
For det er nettopp tempoet og takten i kuttene som gjør at Amedias situasjon nå ser bedre ut enn på lenge.
Både kontroversene rundt eierskapet sist gang, og at David Montgomery ikke er en «uproblematisk» eier.
Samtidig må LO og A-pressen føle det litt problematisk å skulle selge Amedia til nesten samme aktør som man kjøpte «bare» Edda Media fra, for 1,4 milliarder kroner for fire år siden.
Prisen for hele Amedia denne gang blir etter alt å dømme betydelige lavere enn det.
Enda mer paradoksalt er at det samme Edda Media, altså langt fra hele dagens Amedia, kostet nærmere 8 milliarder kroner den gang Orkla solgte de borgerlige avisene for ti år siden.
I det hele tatt forteller det om en bransje der troen på fremtidige økonomiske resultater har blitt nesten borte på ti år.
Kanskje særlig for store, tunge konserner - med en papirdrevet forretningsmodell.
Ikke på grunn av noe Amedia har gjort siden i fjor høst. Men fordi det Amedia gjorde i 2014, nå for alvor gir resultater.
I november la konsernet fram et resultat for tredje kvartal 2015 med 18 prosent driftsmargin.
Samtidig er de digitale brukerinntektene i vekst - og betalingsmurene har gitt salgstall trafikkmaskiner som Nordlys og Fredriksstad Blad neppe kunne drømt om.
DENNE UKA LOVTE konsernsjefen at resultatet for 4. kvartal «skulle bli bedre enn VG». Fasiten får vi om noen uker.
Hva er det som har skjedd?
Det store bildet er at Amedia våren 2014 var «foran» resten av mediebransjen, og på mange måter kuttet mer enn nødvendig.
Når 2015 da går bedre enn fryktet, er det relativt enkel matematikk at det gir effekt på bunnlinja.
Det betyr ikke at mediebransjens problemer er løst, men det betyr at caset er langt bedre enn før.
Et mediekonsern med voksende digitale inntekter og gode resultater, er et langt bedre salgsprospekt enn et gjeldstynget tvangsekteskap av papirtunge mediehus som ikke tjener penger.
SÅ ER DET SELVSAGT flere etapper å gå før man har en bærekraftig forretningsmodell for framtida.
Når eller hvor langt vi skal, tror jeg ingen av oss vet.
- Det er ikke mulig å kutte mer, sa konserntillitsvalgt Eva Stenbrotil DN denne uka.
Det er - heldigvis eller dessverre - feil. Men samtidig er det ikke i redaksjonene de største kuttene ligger.
Vi har sett flere trykkerier ryke det seneste åra, og når Amedia igjen tør å begynne å kutte på frekvens, kommer dette bare til å fortsette.
Og jo flere abonnenter som blir heldigitale, desto lavere blir kostnadene til trykk og distribusjon.
HVEM SOM SKAL eie og drive dette toget framover, vet vi foreløpig ikke.
Det sikreste man kan si om salgsprosessen, når man snakker med folk i og rundt konsernet, er at den framstår usedvanlig lukket.
Men at det pågår pågår en reell prosess, og at noe vil skje i løpet av månedene som kommer, virker klart.
Mye tyder også på at Polaris Media er uaktuelle. Verken Schibsted eller andre hovedeiere virker særlig interesserte i å kjøpe 66 lokalaviser. Og Amedia selv vil neppe flytte hovedkontor fra Oslo til Trondheim.
Ja; er det noe flere potensielel kjøpere har til felles, så er det at det fins årsaker som kan utelukke dem.
I et sånt spill, kan noen av beilerne ha interesse i å framstå som mer aktuelle enn de er. Det kan for eksempel være tilfellet for de mange ryktene rundt David Montgomerys interesse.
Men utover det, skal jeg denne gang være forsiktig med å drive mer eller mindre kvalifisert gjetning for hvem som ender opp med å kjøpe Amedia.
Annet enn at det ser ut som det blir noen.
For ordens skyld: Undertegnede jobbet fra høsten 2013 til sommeren 2014 som ansvarlig redaktør og daglig leder i Amedia-eide Finnmarken - samt i 2006-07 for Telemarksavisa.
