- Guri Jortveit, redaktør i Arbeidets Rett. Tom Martin Hartviksen, ansvarlig redaktør i Østlendingen. Erik Stephansen, redaktør i Nettavisen. Magne Storedal, redaktør i Romerikes Blad. Svar på sjefredaktør Gard Steiro i VGs innlegg Megafonstativ på Tolga.
I et innlegg med tittel Megafonstativ på Tolga i Medier24 fredag går sjefredaktør Gard Steiro i rette med vår reportasjeserie Dokument Tolga. I innlegget påviser han ikke en eneste feil i vår dekning. I stedet forsvarer han med ganske mange ord avisens vinkel i saken, og viser at VG fortsatt er uten antenner i Tolga-saken.
Vårt utgangspunkt med reportasjeserien var ikke å gå til angrep på VG, men å utfylle en Tolga-fortelling som på mange måter var ufullstendig.
I korte trekk: VGs reportasjer Tre brødre på Tolga var en fortelling om en kommune som urettmessig «fant en måte å få mer penger på» ved hjelp av feilaktige diagnoser/vergemål.
Vår utfyllende historie handlet om gode hjelpere som trådte feil i forsøket på å hjelpe tre brødre i en vanskelig situasjon.
I sin forsvarstale er Steiro innom flere sider ved Tolga-saken. Vi skal kommentere noen av dem:
For det første avviser Steiro at VG ikke lyttet tilstrekkelig til signalene fra hjelpeapparatet rundt de tre brødrene. Det var ledelsen i Tolga som ikke ville ikke møte oss, skriver Steiro. Han påpeker også at flere kilder som i dag har snakket med våre journalister, ikke ville snakke med VG. Det virket som om "kommunen og Fylkesmannen var enige om et bakteppe som vi ikke kjente til", siterer han fra avisens metoderapport til SKUP.
Vi skjønner at det kan være fortvilende når kilder ikke vil snakke. Men da må vi spørre: Kan det ha vært noe med VGs metodikk her?
For det andre avviser Steiro at VG skapte inntrykk av at det var Tolga kommune som var ansvarlig for at de tre brødrene Holøyen fikk verger. Dette begrunner han ved å påpeke at "ordet fylkesmann er nevnt 34 ganger i første artikkelen".
Vi for vår del må få påpeke at å skrive et ord mange ganger ikke er det samme som det Granskingskommisjonen og Amedia-avisene har påvist: at den som begikk den største feilen rundt vergemålene på Tolga var Fylkesmannen i Hedmark - ikke Tolga kommune.
Steiro mener videre at VG ikke hadde noen plikt til å skrive om det da deres hovedkilde i Tolga-saken ble pågrepet og siktet for psykisk og fysisk mishandling, blant annet fordi det ville være å brette ut private opplysninger. Det er riktig, men de fleste vil se at det ikke er nødvendig å "brette ut" detaljer for å skrive at noen er siktet. Mange VG-lesere ville nok også satt pris på innrømmelse om at dette kanskje ville sette VGs reportasjer i et annet lys.
Steiro forsøker også å bagatellisere at avisen ikke nevnte at den lille kommunen nord i Østerdalen i det store og hele gikk i minus på diagnosene og sitt arbeid med psykisk utviklingshemmede. Han hevder at å sammenstille disse tallene er det samme som å si at det "er greit å bryte fartsgrensen fordi man vanligvis kjører for sakte."
Det er jo et besnærende bilde. Men nei, det er ikke det samme. For tar du med hele regnestykket på Tolga, får du et bilde av en kommune som ikke har orden i systemet - eller kanskje heller: at systemet er for komplisert. Men da faller også bunnen ut av påstanden om en kommune som på snedig vis "fant en måte å få mer penger på".
Det interessante med Steiros innlegg er at det nå ser ut som om han går tilbake på denne hovedpåstanden. Han skriver:
«VGs påstand var at kommunen registrerte psykisk utviklingshemmede - også brødrene Holøyen - for å få statlig tilskudd. Den formuleringen er det dekning for. Det samme skjedde i mange andre kommuner også.»
Her ser det ut som om VG bare hevdet at Tolga gjorde som alle andre kommuner. Her mener vi at Steiro burde stor nok til å vedgå det inntrykket VGs reportasjeserie skapte over hele landet, og langt inn i regjeringskontorene:
At Tolga kommunes motivasjon bak Holøyen-brødrenes diagnoser var å skaffe penger til kommunekassa - ikke å hjelpe dem.
Det er denne feilaktige motivasjonen Amedia-avisene har tilbakevist. Og om ikke dette var VGs hovedpåstand, ville heller ikke granskingskommisjonen brydd seg med å skrive at den ikke fant holdepunkter for at kommunen «bevisst» hadde rapportert feil for å få økte statlige midler.
Ett av funnene i vår reportasjeserie var at Holøyen-brødrene ikke var en del av den omtalte doblingen av antall psykisk utviklingshemmede i Tolga, slik VG skapte inntrykk av. Dette avviser Steiro, og skriver:
«I den første saken slo ikke VG fast at brødrene var del av økningen i 2014, men vi viste til dokumentene fra Tolga kommune.»
Det er mulig. Men allerede noen dager senere, den 11. oktober 2018, sto politisk redaktør Hanne Skartveit i NRK Debatten og sa følgende om rådmannens budsjettnotat og ønske om flere diagnoser:
«Og fra ett år til et annet, så doblet Tolga kommune antall folk med psykisk utviklingshemming-diagnosen fra fem til ti. Blant disse ti var det tre brødre, Magnus som vi har møtt her, Lars Peder og Arvid».
Det mest underlige med VGs dekning av sin egen sak i ettertid, er kanskje kommunelegen som i forrige uke valgte å "stå fram" som sannhetsvitne for avisens versjon. Steiro legger stor vekt på at vedkommende nå er professor emeritus i nevrologi, og at han har vært både overlege ved barnenevrologisk seksjon ved Rikshospitalet og forskningssjef ved Drammen sykehus.
Titler er fint, men skjuler ikke det faktum at 71-åringen sluttet som kommunelege i Tolga allerede i 2010. Hvordan han kan si noe om kommunens motivasjon tre år senere, er ikke fullt så tydelig. Troverdigheten i vitnemålet om en samtale mellom ham og rådmannen i 2010 påvirkes også av at daværende rådmann i Tolga avviser at samtalen skal ha funnet sted.
Etter vårt syn kan hele Tolga-saken destilleres ned til to klare avvik, eller feil:
- Hvordan verger ble oppnevnt
Her har VG høyst fortjent påvist klare avvik i prosedyren både hos kommunelegen og hos Fylkesmannen i Hedmark, ved ikke å innhente informert samtykke til oppnevnelsen. VGs journalistikk har også utløst tiltak for å sikre at dette avviket ikke fortsetter
I den konteksten er det likevel relevant å nevne hvilke konsekvenser dette avviket hadde for de ansvarlige. Både Fylkeslegen og det statlige granskningsutvalget kom fram til at kommunelegen hadde operert i strid med Helsepersonellovens paragraf 15 om at attester og erklæringer skal være korrekte, men at avviket ikke er så stort at det var nødvendig med administrativ reaksjon.
Den mildeste formen for administrativ reaksjon er advarsel. Altså har statsministeren bedt om unnskyldning for noe som ikke engang utløste en advarsel. Årsaken til det var at feilene som ble gjort var forståelige.
- Hvordan kommunen skaffet refusjoner
Psykisk utviklingshemmede belaster gjerne kommunebudsjettene mer enn vanlige borgere. Det har staten erkjent og laget en refusjonsordning for.
For alle med psykisk utviklingshemming, kan kommuner få 656.000 kroner i refusjon (2018 tall) under forutsetning av at det foreligger en sikker diagnose (strenge krav til hvordan den skal utføres), at vedkommende er over 16 år og at kommunen yter tjenester til vedkommende. Hvorvidt kommunene «tjener» på denne tjenesten avhenger av omfang og pris. Holøyen-brødrene bor og mottar fortsatt mange tjenester fra Tolga-kommune, slik at det uansett neppe er særlig relevant å snakke om at kommunen tjener på dem.
Har VG påvist noe avvik i denne saksbehandlingen som gir dekning for «kommunen fant en måte å få mer penger på»? Overhodet ikke.
Avisen har funnet spor som kunne tyde på at kommunen var på urettmessig refusjonsjakt, men har ikke vært i nærheten av å dokumentere noe slikt. At en rådmann etterspør klare diagnoser i et budsjettnotat kan ikke gjøre Tolga kommune til skyteskive for en ordning Helsedirektoratet har innført for alle landets kommuner. Det er å rette baker for smed.
For å konkludere:
Påstanden om at «kommunen fant en måte å få mer penger på» var spekulativ og svært lite underbygget da VG publiserte den første historien sin. Å stå fast på den nå er dypt beklagelig.
Ved å kombinere de to avvikene – et dokumentert og et udokumentert – ble det veltet opp en voldsom opinion mot Tolga-kommune. En belastning som ikke bare rammet involverte politikere og administrasjon i Tolga. Alle i Tolga har følt at bygda er kommet i vanære. Det er ikke greit å bli beskyldt for å ha beriket seg på de vergeløse.
Vår journalistikk har påvist at denne voldsomme harmen mot en bitteliten kommune var uberettiget. Om Steiro vil kalle det å være "megafonstativ" for Tolga, står han selvsagt fritt til det. Vi mener VG burde satt opp antennene litt tidligere.
