Jens Barland: «Fire grunner til at Amedias nye stiftelse er en drømmeeier»
KOMMENTAR: «Drømmeeier» har jeg sagt om Sparebankstiftelsen DNB, som overtar Amedia. Hvorfor så store ord?
Innsendt
PublisertSist oppdatert
Denne artikkelen er over to år gammel.
JENS BARLAND, førsteamanuensis i medieledelse ved NTNU
La meg utdype hvorfor jeg bruker begrepet – for så ende opp med en honnør til Sven Egil Omdal.
1: Norsk eier
Amedia eier 66 norske lokalaviser, blant annet.
Disse er samfunnsinstitusjoner lokalt og regionalt. Det har stor verdi for dem å ha en norsk eier, slik at virksomheten og eierne har felles oppfatning om selve årsaken til å eksistere – utover de økonomiske forutsetningene som styrer enhver virksomhet.
De vil ha felles mål om å bidra til den norske samfunnsutviklingen i de lokalmiljøene hvor de er representert.
Banker er samfunnsinstitusjoner, slik som mediene. Bankene har også en avgjørende funksjon for at våre samfunn og lokalsamfunn skal utvikle seg. Sparebankene har tydelig representert denne samfunnsbyggende ideologien i lokalsamfunnene.
Opp gjennom en mengde fusjoner utgjør denne arven fra sparebanker en betydelig del av det DNB nå er blitt. Sparebankstiftelsen DNB er bygget på verdier (både kapital og samfunnsverdier) fra denne historien.
Kapitalen kommer fra og skal brukes i lokalsamfunnene. Dette er et bakenforliggende delt verdifellesskap som kan gjøre stiftelsen til en god eier for lokale medier.
Gard L. Michalsen, arkivfoto
«Disse lokalavisene er viktige for alt annet vi støtter», sa stiftelsens direktør André Støylen, noe som understreker dette. Stiftelsens formålsparagraf bygger opp under det samme.
3: Økonomi og marked
Sparebankstiftelsen DNB gir et ansvarlig lån til en ny stiftelse som skal stå for eierskapet i Amedia. Det signaliseres at det ikke stilles finansielle avkastningskrav til denne nye eierstiftelsen.
Og det antydes i runde vendinger også at nedbetaling av dette lånet ikke har øverste prioritet. Det betyr at økonomiske resultater i Amedia tilfaller dem selv.
Gode økonomiske resultater blir dermed ikke gitt bort i bidrag til eksterne eiere, men kan brukes til å investere i videre utvikling av mediekonsernet selv.
Digitaliseringen mediene og samfunnet gjennomgår har så langt gitt voldsomme økonomiske utfordringer for mediebedriftene. Samtidig representerer den nye teknologien tidenes muligheter for hva journalistikken kan utføre.
Et eierskifte endrer ingen ting i denne markedsutviklingen. Så Amedia må nok fortsette med hestekurer og krevende omstillinger i tiden som kommer.
Fra stiftelsen er det også understreket at Amedias drift må løses innenfor konsernet. Det betyr et krav om overskudd.
Økonomisk lønnsomhet er ikke bare nødvendig for sunn drift, men det er også grunnlaget for uavhengighet, en forutsetning for kvalitetsjournalistikk – for å trekke frem et mantra fra Tinius.
4: Langsiktighet
Sparebankstiftelsen DNB understreker at de er en langsiktig eier. De skal ikke raskt inn og ut igjen. Det at man oppretter en egen stiftelse for å eie Amedia bygger opp under dette.
En stiftelse er en organisasjonsform uten eier, den eier seg selv, og det er formålsparagrafen som definerer eierens interesser.
I tillegg til det som blir sagt så vitner disse konstruksjonene om at man vil sette Amedia i en situasjon der de kan forholde seg til et langsiktig og avklart eierskap, og så konsentrere seg fullt og helt om egen drift og strategier for videre utvikling.
Dette er fire momenter som til sammen kan legge grunnlaget for at Amedias nye eier kan bli en drømmeeier.
Kompetanse og struktur?
En innvending har vært at stiftelsen ikke representerer mediekompetanse.
Det viktigste er likevel at mediekonsernet har denne fagkompetansen. Eierkompetanse er noe annet, og innebærer blant annet hvordan de legger forholdene til rette for at den aller beste mediekompetansen – i balanse med andre nødvendige kompetanser – skaper en best mulig utvikling av Amedia.
I dette tilfellet representerer eieren heller ikke en større mediestruktur som kunne gitt synergieffekter. Men det står ikke i veien for at Amedia selv kan inngå i egnede konstellasjoner med andre, noe medier har gjort i alle år.
Amedia som konsern vil helt sikkert fortsette å forandre seg, bygge om strukturene og gå inn i og ut av ulike allianser.
Honnør til Sven Egil Omdal
I diskusjonene om «hvem skal kjøpe Amedia?» var ikke Sparebankstiftelsen DNB på radaren. De kom som en overraskelse.
Til Dagens Næringsliv fortalte stiftelsens sjef André Støylen hvor ideen om å kjøpe Amedia kom ifra.
Det var et innlegg på Facebook hvor mediekommentator Sven Egil Omdal spurte hvem som skulle eie disse mediene når Telenor og LO ikke ville det.
Sven Egil Omdal bruker alltid store ord om ideologi, som en evangelist for journalistikkens oppdrag.
Jeg har i slike diskusjoner sikkert vært mer realitetsorientert mot markedets ubehagelige krav.
Men her og nå vil jeg gi en stor honnør til Sven Egil Omdal for hans utrettelige kampanje for journalistikkens idealer, og understreke hvordan det i dette tilfellet sådde et frø som ga en god og langsiktig løsning for landets største samling av lokale mediehus.
PS! På Twitter har Sven Egil Omdal vært raus nok til å skrive at han opprinnelig fikk ideen fra Erik Rudeng, tidligere direktør for Fritt Ord.
(For ordens skyld: Jens Barland er styremedlem i Mentor Medier som eier bl.a. Vårt Land og Dagsavisen.)
