- LARS AKERHAUG, journalist og forfatter
De alternative mediene vokser raskt. Resett.no med Helge Lurås som redaktør ble etablert i fjor høst og tiltrakk seg raskt flere hundre tusen lesere.
Document.no med Hans Rustad har vokst mindre eksplosjonsaktig, men jevnt og trutt og har nå over 400.000 månedllige lesere. Også Rights.no, drevet av Hege Storhaug og Rita Karlsen har hatt jevn vekst og alle disse tre topper jevnlig listene over mest delte saker i sosiale medier.
Mange journalister har reagert med forskrekkelse. Men alternative medier er ikke noe nytt i Norge.
Et eksempel på det er et av landets mest bejublede avisprodukt - Klassekampen.
Avisen ble for første gang utgitt i 1969 av «en gruppe marxist-leninister, som månedsavis for den norske ml-bevegelsen (senere AKP (m-l). Avisen ble i 1973 ukeavis for det marxist-leninistiske partiet og i 1977 dagsavis. Samtidig ble avisen gradvis mer uavhengig fra partiet det hadde sitt utspring av, selv om båndene forble nære inn i nyere tid.
Det mest interessante er at avisen har opprettholdt og styrket sin posisjon, samtidig som man bortsett fra i en periode med Paul Bjerke som redaktør har holdt på posisjonen som et organ for den radikale venstresiden.
Så har Bjørgulv Braanen utvidet hva det innebærer til også å omfatte SV og deler av Senterpartiet og Arbeiderpartiet, samt gjort avisen langt mer lesbar også for de som ikke deler standpunktet til denne bevegelsen.
Og selv om Klassekampen i dag selvsagt ikke kan sammenliknes med de nye alternative mediene, viser avisens posisjon at det på venstresiden i Norge har eksistert et behov for en avis som tolker, analyserer og presenterer nyheter fra et venstreradikalt ståsted.
Så har avisdriften og de journalistiske metodene gradvis og over tid blitt mer profesjonelle.
De som kjenner avisen Klassekampens historie burde ha den bakhodet når de analyserer medier som Document, Resett og Rights. For selv om utgangspunktet er annerledes, er problemet noe av det samme.
På 60- og 70-tallet var mediene langt mer borgerlige i dag og med unntak av ukeavisen Orientering, senere Ny Tid, fantes det ikke noe organ til venstre for Arbeiderpartiledelsen, som også var betraktelig mer USA-vennlig og sentrumsorientert enn partiet Jonas Gahr Støre i dag leder.
Det fantes flere tydelig borgerlige dagsaviser, som blant annet Aftenposten og Morgenbladet.
I dag er situasjonen omvendt.
Om man har ståsted på venstresiden har man et rikt utvalg etablerte medier man kan velge å lese, mens det på høyresiden er ganske skrint.
Jeg jobber i Minerva, hvor vi forsøker å etablere oss som en seriøs dagsavis på nett, men foreløpig med små ressurser. Avisen Dag og Tid har noen konservativt orienterte skribenter, som journalist Jon Hustad og forfatter Kaj Skagen, men er ikke et høyresideorgan.
Ellers er det skrint.
Det som måtte være igjen av en borgerlig profil i aviser som Aftenposten og Bergens Tidende er så lyseblått at det knapt er mulig å skjelne.
Talende i denne sammenhengen er det at Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim blir hyppig nevnt som en mulig etterfølger for Klassekampens avtroppende sjefredaktør Bjørgulv Braanen.
Jeg skal i denne sammenhengen la debatten om venstrevridde journalister ligge.
Men fraværet av aviser som for eksempel målbærer innvandringskritiske standpunkt, gjør at mange lesere rett og slett ikke kjenner seg igjen i det bildet journalistene tegner av verden.
En jeg kjenner, beskriver hvordan vedkommende følte det i en periode rundt flyktningkrisen i 2015.
«Jeg følte jeg måtte lese Document for å få bekreftet at jeg ikke var gal. Det var kanskje ikke like godt kvalitet på alt som stod der, men det var i hvert fall artikler og synspunkt som reflekterte verden slik jeg opplevde den.»
Det finnes mange slike mennesker og slett ikke alle er langt ute på høyresiden i økonomiske eller andre spørsmål, men de reagerer på det bildet mediene tegner av verden.
Det er også lett å peke på gode grunner til at vi trenger alternative medier.
For det første fordi journalistene ikke gjør jobben sin.
Et veldig godt eksempel på det er Resetts avsløring om Trine Skei Grandes omgang med en 17 år gammel gutt på bryllupet til Senterpartitoppen Ola Borten Moe, hvor mange medier og journalister, meg inkludert, har kjent til historien i flere år.
Det er ulike grunner til at saken ikke tidligere er omtalt, men det mest fascinerende er likevel hvordan norske avisredaktører lenge fortsatte å insistere på dette etter at denne velkjente saken til slutt havnet i offentligheten.
Det er vanskelig å skjønne noe annet enn at det hadde med noe annet enn avsenderen å gjøre.
Også forrige helg fikk vi et eksempel på hvorfor vi trenger alternative medier.
Etter først å ha hilst muslimer «eid mubarak» fulgte rapperen Kaveh på et familiearrangement opp med å spørre om det var noen kristne og deretter om det var noen jøder til stede.
Etter en kort pause skal han ha fulgt opp med «Føkk jøder … Neida, bare kødda».
Saken skapte bølger på sosiale medier og mange skrev om den. Likevel gikk det en hel dag fra Document.no skrev om de avskyelige utsagnene, til saken var ute på VG Nett.
Disse to sakene er forskjellige og ingen av de er unike. De er likevel gode eksempler på hvordan journalister velger å stikke hodet i sandkassen når det dukker opp saker hvor de er bekymret for hvordan innholdet vil bli oppfattet eller om de ikke liker avsenderen.
Et annet eksempel er Resetts Maria Zählers intervjuer med anonyme politifolk som forteller en helt annen historie enn det vi ofte får høre fra offisielt hold i Oslo politidistrikt.
Ta for eksempel dette sitatet fra en sak nå i juni:
– Vi har enkelte kriminelle som pådrar seg hundrevis av straffesaker, mange er kriminelle asylsøkere som ikke lar seg deportere. Nå må vi håndtere en situasjon med en stor gjeng kriminelle asylsøkere som opererer i Oslo sentrum. Denne gjengen fantes ikke for ti år siden, sier en betjent, som også påpeker at det nettopp er dette som øker fremmedfrykten blant nordmenn flest.
Drevne journalister vil påpeke at Zähler med fordel kunne innhentet offisielle kommentarer fra Oslo politidistrikt til påstandene fra de anonyme tjenestemennene.
Det er en riktig påpekning og forhåpentlig vil Resett få slike rutiner på plass etter hvert. Men det faktum at det finnes forbedringspotensiale, gjør ikke disse mediene irrelevante.
Et annet eksempel på behovet for alternative medier er historien til Hanne Tolg, som var ansatt i brannvesenet i Storbritannia.
Da antirasistiske aktivister oppdaget at hun blogget anonymt for Document, endte det med at hun mistet jobben, merkelig nok uten at saken til den norske kvinnen fikk særlig oppmerksomhet i mediene. Hun jobber i dag som journalist i Document.
Jeg har for ordens skyld tidligere vært kritisk til noen av Tolgs tekster. Men det forsvarer ikke at man skal miste en offentlig stilling. Og jeg tror det er viktig at det finnes arenaer som Document hvor Tolg og hennes meningsfeller får mulighet til å ytre seg.
La oss ikke glemme den langvarige innsatsen til Human Rights Service, med Hege Storhaug i spissen. Storhaug er selvsagt kontroversiell og jeg har kritisert henne og HRS flere ganger. Men det er forskjell på saklig kritikk og den formen for brunsverting som dette nettstedet har vært utsatt for i årevis.
Jeg mener at mediene må stå fritt til å skrive om hvilke saker de vil. I det ligger det også at man må kunne velge bort temaer eller stoffområder. Men de blir møtt på en svært aggressiv måte, når for eksempel klubben i NTB tar til orde for at de ikke bør få kjøpe saker av dem.
PFU gjorde et hastevedtak for å slippe å behandle saker fra disse mediene. At Hans Rustad og Document for å omgå dette fikk bli med i Redaktørforeningen var tilsynelatende også kontroversielt.
Og blant annet Medier24 har vært med på å legge press på annonsører om ikke å selge på disse medienes flater, i det som fremstår som en form for kampanjejournalistikk for å svekke disse nettstedene.
Jeg kan forstå at journalister synes disse mediene til tider fremstår som uprofesjonelle. Det gjorde tidvis, eller egentlig ganske ofte, også for eksempel Klassekampen.
Det skjer sågar fortsatt når for eksempel den gamle ml-eren Peter M. Johansen boltrer seg med omtrentlig omgang av fakta i utenriksspaltene.
Jeg hører likevel ingen omtale Klassekampen som en paria i det norske medielandskapet. Det er det heller ikke noen gode grunner til. Poenget er heller ikke at det er behov for en klam omfavnelse av nye medier fra redaktørene i Akersgata.
Men de burde kanskje benytte anledningen til å reflektere litt over hvorfor såpass mange søker seg til medier som presenterer andre narrativ enn det de spinner selv.
- Klassekampen kommenterer påstanden om «omtrentlig omgang av fakta i utenriksspaltene» slik: - Den er fullstendig udokumentert og derfor også umulig å svare på. Dette er sånt som må karakteriseres som slarv og sladder, sier ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen.
