Hva får du hvis du kombinerer mediehat og norske fagblader? En sjelden mulighet

• TORKJELL TRÆDAL, journalist i Politiforum

Det var litt vanskelig å ta det seriøst da vi for åtte-ni år siden lyttet til at foreleseren vår på journalistutdanninga forsøkte å få oss til å vurdere en karriere i fagpressen.

Bortsett fra at fagbladene visstnok skulle betale journalistene sine ålreit, var ikke et liv som fagpressejournalist det første som falt oss inn.

De fleste av oss drømte nok om de store mediehusene.

Seinere har realitetene truffet oss. Jeg tror ikke så mange de 70 som startet på journalistutdanninga den gang, jobber som journalister i dag. Enda færre av oss er faste ansatte. Dette er realiteten også utenfor auditoriet. Journalistlaget har mista mange medlemmer, jobbene er blitt færre.

For Fagpressen er imidlertid situasjonen annerledes. Blant de redaksjonene som valgte å svare på Fagpressens undersøkelse om bemanning, økte antallet medarbeidere faktisk noe i årene 2010-2015.

Og jeg er ikke overrasket over om en større andel av Norges yrkesaktive journalister jobber i de mange fagbladene nå enn før. En forholdsvis trygg finansiering for mange av fagbladene, gjennom direkte finansiering fra de ulike organisasjonene, er trolig en viktig årsak.

Like etter et Trump var valgt til president i USA, overvar jeg en debatt i regi av Internasjonal Reporter på Litteraturhuset i Oslo. Debatten med tittelen «Det nye mediehatet» tok for seg hvordan populistiske bevegelser har samlet seg om et hat mot tradisjonelle medier.

Vi kjenner alle igjen argumentasjonen fra kommentarfeltene, der det hevdes at mediene ikke skriver om de «virkelige» problemene. Det kan selvsagt ta mildere former enn et direkte mediehat, men la oss si at det jeg opplevde som enigheten i debatten på Litteraturhuset er gjeldende: Mange mennesker føler at de og meningene deres blir oversett i mediene.

Uavhengig av om det er sant eller ikke at mediene lar være å dekke det som egentlig skjer i samfunnet vårt, så har medieskepsisen åpenbart gitt grobunn for nye og alternative medier. Også her hjemme.

De siste ukene har vi opplevd at nettstedet Resett.no har fått sette dagsorden med Trine Skei Grande-saken i norsk offentlighet. Men når redaktøren skal begrunne publiseringen, trekkes rikets sikkerhet og utenlandske aktører inn i bildet – ikke presseetikken.

Selv om resonnementene er absurde, så er det en trussel mot de tradisjonelle medienes troverdighet at slike aktører får fotfeste. Skillet mellom useriøse nettsteder og seriøse medier som baserer journalistikken sin på presseetiske vurderinger kan viskes ut.

Hva har så fagpressens stabilitet og folks følelse av å føle seg fremmedgjorte i de tradisjonelle mediene med hverandre å gjøre? Jo, de skaper et mulighetsrom. I en tid der antallet journalister i tradisjonelle medier reduseres og skepsisen mot de som er igjen synes å øke, kan fagbladene være et motsvar.

Som fagpressejournalister, ofte eid av en fagforening eller annen interesseorganisasjon, har vi et oppdrag som skiller oss fra de tradisjonelle mediene.

Vi skal dekke noe av det aller viktigste i folks liv – det de bruker en tredel av døgnet sitt på: Arbeidsdagen deres.

Gjør journalister og redaktører i fagbladene jobbene sine, kommer de seg ut i landet og lar arbeidsfolk og medlemmer i de ulike organisasjonene komme til ordet. Fagpressejournalister kan gå inn i viktige detaljer fra innsiden og kan komme enda tettere på hverdagen til vanlige mennesker, enn andre journalister. De kan skildre nyanser som kan være usynlige fra et fugleperspektiv, men som betyr svært mye for det enkelte mennesket som står i det.

• Hvem kan ta seg tid til å lytte til de mange tusen politifolkene (åtte av ti) som sier at de ønsker seg bevæpning, når flertallet av landets politikere og redaktører er skjønt enige om at det er unødvendig? Politiforum skal gjøre det.
• I Norge jobber titusener av mennesker i «tause» yrker. Renholdere. Hotellresepsjonister. Restaurantarbeidere. De tvinges bare til å prate hvis de har hatt en dårlig dag på jobben. Hvem har nærheten til å gi dem et talerør når de selv har noe på hjertet? Det må være fagbladene i LO Media.
• Hvem har gitt rusavhengige og vanskeligstilte både ansikt, stemme og stolthet? Det er =Oslo. Et fagblad.

Fagpressebladene og deres nettsteder kan med andre ord være steder i mediebildet der folks hverdag ikke blir neglisjert.

Dette faktum, lagt sammen med en tryggere finansiering enn i andre deler av bransjen og at fagbladene fortsatt vil være tro mot journalistikken og presseetikken, sørger for denne unike muligheten:

Fagbladene har muligheten for å være «de alternative mediene» – med positivt fortegn. Fagpressen har gode forutsetninger for å, med presseetikken som fundament, ta folks meninger om viktige deler av deres eget liv seriøst.

Det krever selvsagt også mye av det enkelte fagblad og den enkelte redaktør. De må skape forståelse for at den redaksjonelle friheten er absolutt blant de som sitter på pengene. De må organisere seg slik at den redaksjonelle friheten er sikra. Helt konkret: Forbundsledere må forstå at de ikke skal ha innvirkning på hva som kommer på trykk. Fagbladene må organisere seg slik at ikke finansieringa kan kuttes raskt og uten bred forankring blant grasrota i organisasjonen.

I Politiforum er vi for eksempel ikke lenger avhengig av velsignelse fra den daglige ledelsen i Politiets Fellesforbund når vi skal forhandle egen lønn. Ikke at vi noen gang har opplevd det som et problem, og det stjeler tid og pålegger oss mer administrativt arbeid, men det er like fullt verdt det an hensyn til vår uavhengighet.

Får redaktørene og journalistene i fagpressen til dette, gir dagens mediesituasjon en mulighet for en fagpresse som i enda større grad bli en premissleverandør i folks mediehverdag. Og ikke bare det.

De kan bygge tillit mellom journalistikken og folk flest. Det er en mulighet de bør benytte seg av.

Når jeg er ute som journalist for jobben min, spør mange politifolk jeg snakker med om hvordan det er å jobbe i Politiforum.

- Det er vel et fint sted å starte, kan de finne på å si, før de spør om ikke VG eller NRK er drømmen.

Jeg skal ikke nekte for at jeg gjerne skulle jobba på et sted med enda flere ressurser og folk å fordele sakene mellom. Men svaret er som regel nei. Jobben er trygg og jeg får gått i dybden.

Og så kan jeg jo svare noe av det aller viktigste jeg får som journalist i et fagblad:

- Jeg får muligheten til å prate med deg.