Forrige uke gikk Litteraturfestivalen STED for første gang av stabelen. Takket være den frivillige innsatsen til en håndfull engasjerte studenter, fikk litteraturmiljøet på Blindern og andre litteraturinteresserte studenter et felles samlingssted.
I oppløpet til festivalen opplevde imidlertid arrangørene noe helt annet enn den positive responsen som var dem forunt; isteden mottok de en shitstorm fra det profesjonelle internettrollet, Elisabeth Norheim.
Litteraturfestivalen STED var ikke den eneste arrangøren som pådro seg den Norheimske vrede; også Feministisk Forum fikk sitt Facebook-event bombet med sinte kommentarer fra Norheim og venner.
Begge angrepene kom i sammenheng med Twitter-kampanjen #allwhitepanel, som søker å kritisere manglende etnisk og kulturelt mangfold i offentlige debatter.
Både kampanjen og kritikken er for så vidt legitim: Det er altfor lite representasjon av bestemte minoritetsgrupper i debattpaneler, noe som ikke bare gir et dårlig inntrykk av variasjonen som faktisk finnes i det norske samfunnet, men også begrenser de perspektiver vi møter som publikummere.
Enhver som har sett diskusjoner i sosiale medier kjenner forløpet:
1. Noen skriver en kritisk kommentar.
2. Arrangørene beklager seg, og sier at det dessverre er lite å gjøre noe med nå, men man skal med seg kritikken til neste gang det settes opp et arrangement.
3. Kritikeren nekter å godta unnskyldningen, krever at arrangøren retter seg etter kritikken umiddelbart, og fortsetter å sutre på Facebook.
Feministisk Forum valgte å drepe diskusjonen ved å godta kravet, og klarte å sikre et mer fargerikt panel, mens litteraturfestivalen fant det heller uhøflig å invitere noen bare for å sikre mer mangfold
Isteden satte de opp et ekstra arrangement for å diskutere de strukturelle utfordringene innenfor litteraturmiljøet; et arrangement som dessverre ikke ble gjennomført grunnet kort tidsfrist, og få kompetente, Oslo-baserte personer med vilje eller anledning til å delta.
Norheim valgte imidlertid å gå et skritt lenger, og tok til å kontakte arrangørene personlig. Flere i redaksjonen ble oppringt av en person som ville vite hvem som skrev for litteraturfestivalen på Facebook.
Nummeret var skjult for nummeropplysning, og personens navn var ikke å finne i kommentarfeltet eller blant pådriverne for aksjonen.
Det ble trukket sammenligninger mellom festivalen og apartheid. En person som kritiserte Norheim under en anonym Facebook-profil ble presset ut av diskusjonen gjennom trusler om å få sin virkelige profil avslørt.
Heksejakten var et faktum. En god sak hadde blitt fullstendig ødelagt av et oppmerksomhetssykt internettroll.
Tilfellet er ekstremt, men ikke langt ifra det vi vanligvis opplever innenfor den nye internettoffentligheten.
Ekkokamre, åpne diskusjonsfora og manglende konsekvenser gjør det svært enkelt å oppføre seg som en drittsekk, samtidig som en blir heiet frem av meningsfeller.
De som har slått seg opp ved å skrike høyt, har lite å tape og mye å vinne på å fortsette med det vi vanligvis anser som uakseptabel fremferd. Organisasjoner som er helt avhengige av goodwill og et godt renomme, har ikke noe annet alternativ enn å legge seg flate.
Bak disse organisasjonene finnes det imidlertid også mennesker – i dette tilfellet frivillige studenter – som må forsøke å håndtere kritikken på best mulig måte, samtidig som de bombarderes av rasismeanklager.
En studentdreven litteraturfestival ble et tilfeldig offer for en gruppe med liten interesse for litteratur, eller ønske om å komme på festivalen.
Jeg vet ikke hva Norheim hadde forventet seg, men om hun trodde hun skulle vinne venner på dette stuntet, så bør hun nesten re-evaluere sitt verdensbilde.
Det er lov å poengtere manglede representasjon på studentarrangementer. Studenter er ikke immune mot de strukturelle problemene som finnes ellers i samfunnet, og når vi setter opp et arrangement, inviterer vi ofte enten folk vi har sett delta i den offentlige samtalen tidligere, eller forelesere vi synes er kule.
Manglende representasjon i disse fora finner derfor også veien til våre arrangementer. Vi har godt av litt kritikk når vi selv går i de samme fellene som resten av samfunnet.
Det man imidlertid ikke kan gjøre er å kreve at vi retter oss etter kritikken. Vi har absolutt ingen forpliktelser til hverken enkelte høylytte stemmer på Facebook eller til enkeltsaker, gode som dårlige.
Så lenge det er vi som arrangerer, så er det vi som bestemmer hvem vi inviterer, og hvor mye ressurser vi legger i å sikre en god balanse i panelene.
Bedre minoritetsrepresentasjon er en viktig sak, men det er på langt nær den eneste viktige saken for alle. I noen tilfeller vil vi finne det viktigere å sette en annen sak på agendaen gjennom et arrangement, enn å sikre tilstrekkelig mangfold blant innlederne.
Norheim har gjort #allwhitepanels til en hjertesak, og det har hun lov til. Hun kan velge å bruke tiden sin til å sitte på Facebook, og derfra dokumentere det manglende mangfoldet i kulturlivet.
Hun kan også velge å selv lage en arrangementsgruppe med mål om å sikre mer mangfold i den offentlige samtale. Det vi imidlertid har sett er at Norheim og kumpaner ikke er særlig interesserte i å bidra utover å være sinte i sosiale medier.
Det eneste dette har bidratt til er å gjøre terskelen for å ta tak i disse utfordringene enda høyere enn den alt er. Når et bestemt tema oppleves som et minefelt er det ikke veldig fristende å tråkke ut i det.
Det er lett å være sint, og når man er sint for en god sak, kan dette sinnet oppleves som noe positivt.
Av og til kan det kanskje også være det. Hvis sinnet ditt driver deg til å si ting eller handle på en måte som i vanlige sammenhenger ville ansees som uakseptabel, eller gjør det vanskeligere å uttale seg om et tema, bør man imidlertid heller vurdere en annen fremgangsmåte.
Jeg lar Hank Green få siste ord i denne saken, med noen gode tips til hvordan man kan sikre seg mot lite konstruktivt raseri:
