Nå blir det FULL GUFFE med UFFE! Og INGEBORG har ikke glemt sekundene med CLINTON

 

- Gratulerer med nye jobber!

- Tusen takk!

- Denne uka ble Ulf André Andersen presentert i DN som forhenværende veskebærer for tidligere sjefredaktør Ellen Arnstad. Det store spørsmålet: Hvem skal bære vesken til hvem nå?

Ingeborg: - Det er åpenbart jeg som må bære vesker nå! Men jeg har sagt til Ulf at jeg vil ikke bære noen dårligere vesker enn han var vant til, så fram til han får seg en sånn briefcase fra Gucci - går jeg ikke og bærer Bunnpris-poser!

Ulf André: - Men det er det jeg har, da! Jeg har aldri hatt noen dyre stresskofferter, det går mye i poser. Jeg får se om jeg må jazze opp litt på det nå. Så skal vi nok ikke bære så mye vesker, det er nok av andre ting vi skal jobbe med.

- Hvilke vesker har du da, Ingeborg?

Ingeborg: - Jeg kan sette pris på en god veske, for å si det sånn. Men til og fra jobb er jeg så døll at jeg har ryggsekk! Det er så praktisk. Men hvis jeg skal svinge meg litt, har jeg en park hvor jeg kan plukke ut litt finere ting...

Ulf André: - Og så prøver vi jo å ha minst mulig papir, minst mulig å bære på. Jeg har heller ikke med meg så mye PC. Hvis jeg ikke er på kontoret, så jobber jeg helst på mobilen.

- Det er mest å svare på korte ting og lese e-poster?

Ulf André: - Ja, og i Se og Hør er vi jo ikke vant til å skrive så langt...

 

 

- Dere tar over midt i en brytningstid for mediebransjen. Hvordan skal dere tjene penger fra kjendisnyheter på nett?

Ulf André: - Det er et godt spørsmål. Hadde vi visst det, ville vi antakeligvis ikke sittet her! Uansett: Det som er viktig er å teste ut ting. Vi har ikke noe fasitsvar, vi må teste ut ting, analysere og se om vi skal fortsette med det.

- Din jobb blir å komme med masse ideer, Ingeborg?

Ingeborg: - Ja! Og så skal vi få kort vei fra ide til gjennomføring. Ikke bruke tid på utredninger som tar så lang tid at markedet er borte når vi er klare.

- Hvis dere skal komme med en definisjon eller beskrivelse: Hva «er» Se og Hør i dag?

Ulf André: - Se og Hør gjør som vi alltid har gjort: Vi underholder, sjokkerer og opplyser leserne. Så har bladet et overordnet mål om å gjøre livet gladere for leserne våre.

- Men ukeblad på papir er på full fart ned?

Ulf André: - Jeg tror papiret skal leve lenge. Folk vil fortsatt slappe av med bladet, se på gode bilder og drømme seg litt bort fra den harde virkeligheten. Vi løser ikke mange verdensproblemer, men kan være en venn i hverdagen. Jeg var nettopp på seniorsenteret på Tåsen, og der slåss dem om bladet vårt når det kommer!

- Men hvis dere stikker ned til en bar på Frogner, det er ikke så mange som slåss om Se og Hør der?

Ingeborg: - Nei, det kan nok hende. Men mange er innom digitalt. De fleste syns til syvende og sist det er gøy med underholdning og kjendiser. Og i en tid med overflod av nyheter og alt som skjer, er det så viktig med noen mentale pusterom hvor du kan slappe av med noe annet enn Donald Trump. Vi må gi folk luftlommer med underholdning.

 

- Ulf - du er tidligere nyhetsjeger, klubbleder og slugger Dagbladet. Så gikk du til Se og Hør i 2008. Når du tenker tilbake: Hvorfor gjorde du egentlig det?

Ulf André: - Det var ganske bevisst. Jeg hadde jobbet lenge i Dagbla', jeg var lei av avisa og dem var lei av meg. Jeg trengte nye utfordringer, og som klubbleder hadde jeg fått et stempel som fagforeningsmann. Jeg tenkte at hvis jeg gikk til Se og Hør, så var det ingen som ville spørre meg om noe som helst. Slik ble det. Alle lo av meg da jeg gikk ut døra. Så kom vi tilbake noen år senere, og da hadde vi kjøpt Dagbladet!

- Et slags «takk for sist»?

- Den som ler sist, ler best...

- Men å bli Se og Hør-redaktør, hadde du noen plan om det?

- Nei, det tror jeg ikke. Jeg har ikke gått rundt og lagt planer for hva jeg skal bli eller ikke bli. Ting har bare skjedd.

- Da du kom hit hadde Se og Hørs to utgaver et samlet opplag på nesten 400.000. Nå er det på 160.000 til sammen. Hvordan har det vært å følge den «reisen»?

Ulf André: - Som alle andre har Se og Hør vært flinke til å drive omstilling. For å tilpasse oss må vi drive mer effektivt. Vi har kuttet i stab, produserer mer effektivt, og så videre. Og jeg er ganske imponert over hvordan vi har drevet og fortsatt driver lønnsomt.

- I det bildet: Hvor lenge lever fredagsutgaven?

- Folk er veldig hissige på det der! Men så lenge vi tjener penger på den, skal vi fortsette med den. Så enkelt er det.

- Har du noen journalistiske ambisjoner, noen ny kurs framover?

- Kursen er at vi skal fortsette med det som er Se og Hørs sjel, hjemme hos-reportasjer, hvem som er blitt sammen og ikke, fortelle om familielivet til folk. Og så får vi se, da - stilen til bladet har jo blitt forandret over tid. Da Haavik startet, var det jo nesten mer et krimblad eller kjendisblad. Så vi må hele tiden følge med på hva leserne våre vil ha.

- Som en gammel nyhetsmann, har du ambisjoner om mer «nyheter»i bladet?

- Nyhetspreg er vel mer forbeholdt nett, hvis du tenker å være først med ting. Men vi jobber mye med å ha eksklusive bilder. Den dagen vi ikke har det i bladet, så tror jeg vi sliter litt.

 

- Ingeborg har også vært mange steder i mediebransjen de siste 15-20 åra - TV, magasin, nett, blogg. Er dette «målet», endestasjonen?

Ingeborg: - Nei, det kan jeg ikke tenke meg! Jeg tror hvis du tenker at «jeg skal hit, men aldri lenger», så blir du kanskje litt satt. Men dette er helt nytt for meg, og jeg går til det med ydmykhet.

- Hva blir din viktigste oppgave her?

- Det handler om å finne ut hvordan Se og Hør skal bli den foretrukne stemmen for kjendisnyheter på nett. Jeg elsker jo selv dene typen journalistikk, og synes de som ser ned på det er ganske snobbete. Samtidig blir det vanskeligere og vanskeligere å være eksklusiv. Da vil vi at folk skal tenke at kjendiser, da går vi til Se og Hør, fordi de liker måten vi presenterer stoffet på.

Ulf André: - Det var store ambisjoner, jeg skal huske på det...

Ingeborg: - Du får ta meg på det, når vi ikke leverer!

- Hva tar du med deg fra bloggverden inn til Se og Hør?

Ingeborg: - Jeg skal fortsatt jobbe med bloggere og prosjektene våre på det i denne rollen. Bloggerne «stjeler» jo på mange måter litt av markedet vårt. Kanskje ikke så mye fra kjendispressen, litt mer fra de tradisjonelle kvinnebladene. Men bloggerne blir jo selv de nye kjendisene - og er snart vel så mye kjendis som blogger.

- Så det å hente gode bloggere til Aller, er viktig for Se og Hør?

- Absolutt! Både fordi vi får tilgang til eksklusivt innhold, og kanskje vi også kan se noen spennende forretningsmodeller ut av det.

- Her kan man se for seg noe av det for eksempel «Kardashians» gjør, i mindre skala? Med brukerbetaling eller andre former for nye innteker?

- Det kan det, absolutt. Både med tanke på levende bilder, podkast, det kan være redaksjonelt innhold vi trekker inn på flere flater.

 

- Siden vi er et kjendisblad må vi jo spørre - hvordan er det «hjemme hos Ulf»?

UH: - Haha, hva tenker du på da - er det rotete, hvordan ser det ut, hva mener du? Jeg tror nok kona mi ville uttalt at det med fordel kunne vært mer ryddig her.

- Hadde du sluppet Se og Hør til hjemme hos deg på reportasje?

- Hvis vo hadde solgt noen flere blader på det, skulle jeg gjerne gjort det! Jeg tror nok ikke så mange er interessert i å se på hvordan jeg bor. Hvis leserne har behov for det, får de si fra.

- Men et intervju med deg som kokk, hadde funket. Det er din store lidenskap?

- Ja, jeg har alltid vært glad i å lage mat, og har startet restauranter, skrevet kokebøker, og står ofte på kjøkkenet selv.

- Du har en ganske unik kombinasjon som tidligere nyhetsjournalist, har utdannelse fra BI og er hobby-kokk med erfaring som restauranteier. Som nå er sjefredaktør for Se og Hør. Her er det ingen umiddelbar rød tråd?

- Nei, det er det som er litt deilig også! Å være litt uforutsigbar. Jeg og kona mi jobbet sammen i Asia for å redde verden. Da jeg kom hjem, starta jeg et golfblad. Det er fint. Skal jeg vite hva jeg gjør hele tida, blir det litt kjedelig!

- Da blir ikke dette en jobb i 20 år?

- Så lenge jeg kan gjøre en god jobb, blir jeg her. Det er det jeg har fokus på. Ikke hvor mange år jeg skal sitte her.

 

- «Hjemme hos Ingeborg» da, hadde ukebladet fått komme hjem til deg?

Ingeborg: - Haha, jeg har blitt spurt! For mange år siden. Den gang sa jeg nei. Nå er jeg også gift med en mann som er ekstremt privat. Han har fortsatt traumer etter 4-stjerners middag, så det blir nok aldri noe sånt igjen. Og det må jeg nesten respektere. Han er så usynlig at folk spør om han ikke fins. Men det gjør han altså!

- Men hadde det vært opp til deg...?

- Så hadde vi sikkert kunne gjort det! Og hvis du kjenner meg, så ville du sett at dette var mitt hjem. Det er et litt rotete hjem uten retning, men masse gøye ting. Vi har Diner-kjøkken, leopard-tapet i stua, AC/DC-sitat på veggene. Så kan vi ha et dyrt bord her og noe billig skrap der. Vi har alltid vært opptatt av et trivelig sted å bo heller enn et hvitt og grått hjem for videresalg.

- Høres ut som en god reportasje, det her?

Ulf André: - Absolutt! Den tror jeg vi må lage en gang. Jeg setter den opp på fotolista, så vi har den til helga...!

 

- Til et annet foto, Ingeborg: Det er ikke så ofte du snakker om det i dag, men nå er det snart 18 år siden du ble kjent for alle?

- 18 år siden! Er det så lenge siden?

- 1. november 1999 var Bill Clinton i Oslo. Er det noe du tenker på ofte i dag?

- Nei, ikke så ofte. Det er kommet en helt ny generasjon mennesker, som kjenner meg fra helt andre ting. Men det er klart, der og da, så ga det meg selvsagt noen muligheter som jeg ellers ikke ville fått. Noen dører som jeg forsøkte å skubbe opp, ble sparket inn. Såpass ærlig må jeg være. Det ga meg noen sjanser som jeg tok ganske skamløst.

- Du gikk inn døra, men tok også turen til journalisthøyskolen?

Ingeborg: - Det var ikke alle som likte at jeg fikk disse mulighetene, og det førte til at jeg bestemte meg: Skal jeg drive med journalistikk, så må jeg formalisere det. Ellers ville jeg alltid møtt det at jeg ikke var «ordentlig journalist». Studiene ga meg faglig selvtillit.

- Men for dem som ikke husker 1999: Hva var det egentlig som skjedde da du hilste på Bill Clinton i Oslo? Du var tilfeldigvis helt oppe ved gjerdet da han kom?

- Akkurat det at jeg stod der, var ganske regissert. Staben rundt presidenten hadde «bestilt søte unger» som skulle stå helt fremst og gi inntrykk av at det var masse folk. Den bestillingen kom så til Uranienborg skole, og jeg ble med som lærer for min klasse. Først gikk han bare rett forbi, men så kom han tilbake, hilste og vi snakket i kanskje 40 sekunder. Han spurte om vi hadde ventet lenge, sa at ungene var søte og greie, og gikk videre.

- Med en gang tenkte jeg: Wow, så kult, jeg har hilst på en amerikansk president. Det var ikke før etterpå jeg skjønte hvor stort dette skulle bli, og at noen hadde tatt et bilde som ligna så innmari på et anna bilde. Og jeg var jo blid, hadde på meg lipgloss og pønta seg for anledningen, vet du!

(Red. anm: Stikkordet her er at dette var midt i «Monica Lewinsky»-saken i USA).

 

- Og så gikk dette verden rundt?

- Jeg tror jeg har tatt vare på alt fra franske aviser, Washington Post, store danske aviser - med veldig ulike bilder fra land til alt. The Independent referte litt tørt hva som hadde skjedd. Danskene skrev «Clinton gjorde det igjen!».

- Jeg hører jo at du snakker om dette med munterhet - det er et minne som er artig å tenke tilbake på?

- Ja, det er klart. Mamma har fortsatt bilde hjemme i stua av meg og Bill Clinton! Hvis jeg skulle latt det bli en belastning, ville det blitt en stusselig greie. Samtidig ble det kanskje litt mye på en gang. Fram til da var jeg helt ukjent, uforberedt på det trøkket som skulle komme, og bød kanskje på litt mye.

- Jeg var jo bare ei blid jente fra Brøttum, som tenkte at dette er jo moro, og sa ja til alt som ble foreslått av rare bilder og påfunn. Dermed kom det også litt drittslengning. Da kunne ikke folk gjemme seg i kommentarfeltene, de måtte gå bort til deg på byen og si det. Det var kanskje også verst for familien min, mens det stod på.

- Da har du også en erfaring du kan bruke i jobben i din dag?

- Jeg vet litt om hvordan det er på andre siden, og det kjenner jeg av og til på når jeg snakker med unge bloggere som blir litt overveldet av oppmerksomheten. De yngste bloggerne kaller meg jo for «mor». Jeg må innse at jeg er blitt en av de voksne. Nå får jeg ikke sitte ved det bordet hvor de har pølser og is, men må sitte og spise 12-retterne til Ulf. Og de er gode, altså!

- Men de 40 sekundene var alt?

- Ja, siden hørte vi aldri noe mer. Det hadde selvsagt vært gøy å fortelle om julekort, men slik ble det altså ikke. Hvis Hillary hadde blitt president, hadde jeg nok vurdert å stille opp. Men han som er der nå, skal jeg i hvert fall ikke anstrenge meg for å møte... Med mindre vi får en «hjemme hos» i Trump Tower, det hadde vært en god sak!

- De sekundene ga deg en sjanse. Du tok den, og kompletterte det med å studere journalistikk. Er det et godt råd til andre unge bloggere og kjendiser - å bruke tid på en formell utdannelse?

- Jeg anbefaler alltid alle å lære seg mest mulig. Kunnskap er kanskje din viktigste valuta. Det vil alltid være noen som finner smarte veier og tar den heisen opp, men de er i fåtall. Du tjener alltid noe på å få mer kompetanse.

- Uten de studiene, ville du ikke vært her i dag?

- Nei, det hadde jeg ikke hatt baller til. Da ville jeg ikke turt å søke på de jobbene jeg har fått. Dessuten var det veldig fint å begynne å studere igjen, som litt mer voksen med en helt annen struktur. Og så var det også der jeg traff han jeg gifta meg med, fordi han stod foran meg i alfabetet!

 

- Tilbake til 2017 og vinterens store snakkis. Kunne dere vært med i Farmen?

Ingeborg: - Ja, klart det! Du hadde holdt melkespann, jeg hadde kasta øks?

Ulf André: - Det hadde sikkert vært gøy, det! Men jeg er nok best bak kamera.

- Farmen, og kanskje særlig den siste utgaven, viser at dette med kjendiser ikke er gått av moten?

Ingeborg: - Definitivt. Det viser også at lineært TV har en plass, så lenge det treffer. Omtrent som for print: Hvis historiene er god, så selger de.

Ulf André: - Det er også viktig for Se og Hør å ha store TV-programmer med kjendiser som treffer alle. I dag er underholdningen blitt mye mer nisjepreget, men for oss er det de virkelige store, allmenne kjendisene som er viktigst.

- Hva er en drømmetittel, hvis du skulle funnet på en sak...

Ulf André: - Haha, vi driver ikke med sånt, falske nyheter, vet du!

- Men «drømmetittelen», hva er den?

Ingeborg: - Drømmetittelen min var nå nettopp, da jeg våknet til forsiden om «Petter Pilgård og Vendela i het flørt». Det var så bra at jeg holdt på å klikke! Det var aktuelt, litt juicy, veldig gøy og supplert med gode bilder.

Ulf André: - Jeg vet ikke om jeg har noen drømmetittel, men det handler om å lage noen gode WOW-forsidene. Er det sant, liksom?

- Hvis vi hadde laget de hjemme hos-reportasjene hos dere, hva ville tittelen vært?

Ulf André: - Hvis kona mi har en drømmetittel i Se og Hør om meg, hadde det vært «Tjukkas blir smukkas»!

Ingeborg: - Eller min favorittt: «Full guffe hos Uffe»

- Hjemme hos deg da, Ingeborg?

Ingeborg: - Det måtte blitt noe med puppulær, så jeg måtte hatt en kostymefest med masse venninner. Jeg elsker de der ordspillene med artige titler.

- De fungerer fortsatt?

Ingeborg: - Det funker alltid!

Ulf André: - Og de er kanskje viktigere enn noen gang, nå som alle har blitt så like. Da må vi klare å skille oss ut!