– Vi trenger ikke anerkjennelse fra pressemiljøet. Vi er opptatt av å fortelle den gode historien.

– Bare så vi har vært gjennom det, jeg får lese det før du sender? sier redaktør Ulf André Andersen.

Han sier han sitter på Tåsen cafébar. At han bor like ved. Han skal ha et møte på kafeen likevel. Kontoret hos Aller er bare to minutter unna i bil, ti minutter på elsykkel – i godvær, sier han.

– Det blir mest hjemmekontor, men på kafeen ser jeg fotballkamper og møter lokale venner.

Andersen, Uffe blant venner, er gift og har tre barn på 10, 14 og 17 år. Det er nytt år, nye lodder og nye gevinster. Snart skal han snakke om vekta, men bil først, det hører med når man er skikkelig personlig.

– Jeg kjører en gammel Opel Zafira fra 2011. Jeg var faktisk blant de aller første som kjøpte den norske elbilen Think. Men så ble jeg lurt av Jens Stoltenberg, som sa det var så miljøvennlig å kjøre diesel, så jeg kjøpte Zafiran. Nå beholder jeg den til den ikke går lenger, så blir det kanskje elbil, sier Andersen.

Vold og pokker

Stoltenberg får ikke tilsvar. I stedet sa kjendissnekker Andersen hvor glad familien hadde blitt i tradisjoner. Jula ble feiret hjemme i stedet for å reise pokker i vold.

I yngre år reiste Andersen mye dit. Han startet guesthouse i Nepal. Det er bare å google. Nå er det tre år siden han var der sist.

– Jeg gikk opp til nesten 6.000 meters høyde, og regner med jeg har verdensrekord i «tjukkeste mann på høyeste fjell». Jeg har i alle fall ikke lest om andre, sier Andersen.

Det var på den tiden han tok over roret som sjefredaktør i kjendisbladet og nyss hadde gått ned ti kilo til 158 kilo. Han er snart i matchvekt nå.

Ned for å hente nyre

– Jeg har gått ned mellom 30 og 40 kilo i år til rundt 125 kilo.

Det blir litt diskusjon etter intervjuet, om hva som er korrekt. Siste versjon noen dager før julaften ringer Andersen fra dialysemaskinen.

– Det blir vel litt jojo, det der. Men jeg veier 120 nå, sier Andersen.

Han skal videre ned. Det er alvor.

– For å få nyretransplantasjon må jeg veie 100 kilo, sier Andersen.

– Hvorfor veier du så mye, da?

– Det er litt medisinsk, og så har jeg levd et usunt liv. Men de siste årene har jeg kuttet alkohol. Det siste året har jeg ikke drukket alkohol i det hele tatt. Jeg føler jeg har fått i meg nok, har drukket nok til å klare meg resten av livet. Jeg savner rotbløyta med gode venner innimellom, men får jo igjen at jeg våkner opp klar, er mindre sliten, orker mer og trenger mindre søvn, sier Andersen.

– Ingen ting?

– Kanskje et glass vin i ny og ne. Jeg spiser sunt. Det er som de sier: Trening er gram, mens mat er kilo.

Andersen var sentral i en gravegruppe i Dagbladet mange år, da han sluttet i 2008, og gikk til Se og Hør. Han sier han ble hentet av tidligere kollega Harald Haave, for å rydde i mangelfull etikk, som Håvard Melnæs omtalte i boka «En vanlig dag på jobben» i 2007.

– Jeg var lei av Dagbladet, Dagbladet var lei av meg. Det hadde vært noen intense år, jeg hadde vært med å lage 200 forsider. Jeg var også klubbleder i 2005 under den første store nedbemanningen i et mediehus i Norge, da avisa kuttet nærmere 100 journalister I løpet av noen dramatiske måneder. Jeg var lei av dyre konsulenter fra Boston Consulting, vi kalte dem Boston stranglers. De målte hvor lang tid det tok å ta et bilde, eller skrive en leder. De hadde ikke filla peiling på hva de drev med.

– Så kom telefonen fra Harald om at de trengte en til å rydde opp i Se og Hør. Jeg spurte folk rundt meg, alle sa nei, så jeg sa ja. Det fascinerer meg å jobbe med ting og på steder som er litt uglesett. Jeg har aldri vært opptatt av status. Vi satte presseetikken på dagsorden, fant rutiner for hvordan vi skulle gjøre ting, og være mer transparente, sier Andersen.

Vi har ikke forsøkt å få tilsvar fra Boston stranglers consulting. Vi gjorde noen google-søk, men fant ingen som ville snakke. Dessuten var kontoret i Oslo stengt da det passet oss å ringe rett før deadline. Er det virkelig så nøye?

Inn med tall og ut med galskap

Andersen skulle bare være i Se og Hør noen år. Han sier han har vært på vei ut noen ganger, i stedet har det blitt mer ansvar, og i 2017 sto han alene igjen på toppen.

– Da Ellen Arnstad sluttet, bestemte jeg meg for å følge opp forretningsmodellen fra løssalg til abonnement og å arbeide videre med den digitale transformasjonen. Da jeg kom var det 120 medarbeidere i Se og Hør, i dag er vi 30 personer, sier Andersen.

Som mange andre redaksjoner er ikke Se og Hør en selvstendig butikk lenger. De 30 er så godt som alle journalister. Alle andre funksjoner er lagt til konsernet. Inntektene fra bladet går til Aller-konsernet, og så får Andersen en pott penger i året han kan drive for.

Han kunne saktens hatt mer enn 30 kolleger, for ifølge Dagens Næringsliv la bladet og nettsiden rundt 70 millioner kroner til konsernregnskapet i året for ikke lenge siden. Andersen vil ikke kommentere tallet, utover at det ligger «ligger noen millioner kroner under dette».

– Se og Hør hadde ikke budsjetter da jeg kom. Økonomiske begrensninger skulle ikke gå på bekostning av kreativiteten. Alt var mulig. Man bare gjorde ting. Det gikk rett oppover. Det funket. Men ting har definitivt blitt tøffere, og budsjetter er innført. Dessverre har nok mye av galskapen blitt borte på veien, sier Andersen.

Sjela og det glossy ukeblad-stempelet er beholdt

– Da jeg kom for tolv år siden forsøkte jeg å strømlinjeforme alt: Kutte ut kleine ordspill, ballonger og bomber – gjøre det mer likt alle andre. Det var selvsagt helt feil. Se og Hør skal skille seg ut og ha sitt særpreg, sier Andersen.

I dag kommer halvpartene av omsetningen fra løssalg, den andre halvparten fra abonnement på papir, som gir mindre penger, men stabilitet.

Til sammen utgjør dette rundt 75 prosent av inntektene. Resten kommer fra digitalutgaven, som har inntekter fra banner-annonser og tv-reklame, samt noe digital-abonnenter, som man nylig har innført.

– Alle våre piler peker nå oppover. Vi har rundt 100.000 fortsatt i opplag i papirutgaven på tirsdager, noe opp fra i fjor, samt at vi ligger stabilt på rundt 30.000 blader på fredager, sier Andersen.

De har blitt tiende største stedet på mobil, og skal ha nærmere 70.000 daglige visninger på tv-programmet Rød Løper.

– Ingen andre ukeblader har denne digitale posisjonen, sier/hevder/påstår Andersen. Vi tar hans ord for det.

«Da vi kjøpte Dagbladet»

En annen drivkraft til å fortsette var det han omtaler om «kjøpet av Dagbladet» i 2013. Da kjøpte Aller Media Dagbladet fra Berner-gruppen.

– Det var jo gøy å være med å kjøpe Dagbladet, som jeg hadde gått fra. I praksis kjøpte Se og Hør Dagbladet, det var vi som leverte pengene, sier Andersen.

De skulle finne synergier og slå sammen kjendisstoffet. Det gikk på trynet. Det var kulturforskjeller og gnisninger.

– Å hate hverandre var nærmest en forretningsmodell for både Se og Hør og Dagbladet. Utfordringene var større enn vi trodde. Det handlet om myter og personkjemi. Men da det kom til stykket var ikke forskjellene i arbeidsmetoder så store.

Etter å ha strandet én gang, ble det orden i sakene. I dag lager Se og Hør kjendisstoffet til Dagbladet. Og ikke minst går ikke lenger nettrafikken til seher.no ikke bare via bokser på Dagbladet.no, men direkte til seher.no, som har 50-60 prosent direkte trafikk, sju millioner sidevisninger ukentlig og 300.000 unike daglige brukere.

– Jeg er stolt over hva vi har fått til. Alt jeg har gjort gjennom livet har vært lagarbeid. Jeg har aldri fått til noe på egenhånd, sier Andersen.

Han har ikke egne møteflater med Dagbladets redaktør Alexandra Beverfjord.

Lite på nett selv

– Målgruppa på nett er de unge. Jeg kjenner ikke de unge kjendisene, og er ikke så involvert i det daglige på nett. Jeg legger rammebetingelsene, og så utfører yngre folk journalistikken der.

På nettet er det denne dagen en sak om ekteskapsproblemer på Det kongelige slott. Ellers består den av mye sex og hud, kosestoff nasjonalt, tv, og mye kriser, død og skilsmisser internasjonalt.

– Se og hør skal gjøre livet gladere, og det gjenspeiler seg i journalistikken vår. Jeg har jobbet mye med tibetanere. Mens vi i vesten søker konflikt, søker de harmoni. Det har jeg tenkt mye på, at alt skal være så negativt i journalistikken liksom, når det er så mye fint som skjer. Mens det ligger i ryggmargen på journalister å være så kritiske, vil vi i Se og Hør gå mye den andre veien, sier Andersen.

Det er uvisst, om «Tror jeg er transseksuell – SE TV!», «Den siste tiden før sjokkdødsfallet», «Skandalestjernens totalomvending», «Jeg var på vei inn i dødsriket», «Kjemper for å holde sykdommen i sjakk», «Ble dumpet rett før finalen – SE TV!» «Dømt til fengsel for voldtektsløgn», «Nå blir det trekant – SE TV!», «Slet med overspising og angst»-saker egentlig er gladsaker.

Selv mistenker vi i tiden etter intervjuet, mens man scroller nedover seher.no, at Andersen ikke har helt oversikten over gladsaker versus harmoni-saker. Han får ikke samtidig tilsvar på dette punktet.

Papirmannen

I dag leser Andersen fortsatt papiravisene, og i helgen kjører han til Løren og henter dem på jobb. Selvsagt skanner han de store først på morgenen på mobilen. Men papir må han ha.

Og så må han ha fotball. Faren var fotball-lege, og brakte Kevin Keegan og andre Liverpool-stjerne inn i hjemmet i Drammen. Det gjorde valget lett. Han var på Anfield da laget knuste Barcelona 4-0 7. mai i fjor. Men om han ser kampen, legger han ikke ut meningene på sosiale medier.

– Jeg er på Facebook for å se hvordan de lokker folk inn og skaper nysgjerrighet, slik at vi i Se og Hør kan lære. Det er fascinerende, og mye av samme dynamikken. De trigger deg til å lese mer, de skaper avhengighet og nysgjerrighet, sier Andersen.

Etikken på vekta

Tilbake til intervjuet, så spør vi Andersen om presseetikken han kom for å redde. Mens andre medier gjerne gir tilsvarsrett om påstander av faktisk art, er det sjelden man ser kjendiser fra utlandet er spurt eller svarer når Se og Hør påstår det ene og andre om kjendisenes private liv.

– I utgangspunktet har også utlendinger tilsvarsrett i norsk journalistikk, men de er ikke enkle å få tak i. Derfor leter vi etter andre kilder som kan bekrefte innholdet, sier Andersen.

Han legger til at han ikke tror Se og Hør har et annet forhold til utenlandske kjendiser enn andre redaksjoner, og viser også til Pressens faglige utvalg, hvor Se og Hør ikke har mange fellinger de siste årene.

– Å skrive om problemer og personlige forhold er ikke alltid enkelt, men vi prøver størst mulig åpenhet i våre tilnærminger og metoder, sier Andersen.

– Sier dere fra om dere tar opp intervjuer?

– Det er en hovedregel, men jeg tror ikke vi tar opp sa mange. Som regel sender vi intervjuet til gjennomlesing uansett før publisering. Da er ikke opptak nødvendig.

– Kan intervjuobjektene endre innholdet da?

– Ja. Vi lar folk få folk lese gjennom, og lar de eie sine egne sitater til etter sitatsjekken. Vi sender også gjerne med hele intervjuet med tittelforslag og så videre, vi har ingen begrensninger sånn sett, sier Andersen, som gjerne vil legge til:

– Da er det som regel avtalt på forhånd. Vi skal alltid holde det vi lover. Akkurat på samme måte som dette intervjuet. Og vi mener redaksjonen ene og alene har ansvaret for å klargjøre intervjupremissene.

Andersen medgir at han savner lukten av sagmugg fra den hardere journalistikken han drev før. Men tror ikke det kommer metoderapporter fra Se og Hør til Skup med det første.

– Vi har prøvd å sende inn noen saker til årets magasin, men ikke fått mye respons, og ser etter hvert ikke det store behovet heller. Vi driver med hva vi driver mer, og er stolte av det.

– Vi trenger ikke anerkjennelse fra pressemiljøet. Vi er opptatt av å fortelle den gode historien. Så lenge opplaget og trafikken øker er det god nok anerkjennelse for oss.

Skal han bli eller gå?

Selv skal han snart sette seg ned, slik han gjør hvert år, og evaluere stillingen i livet, og se om han vil fortsette. Han er ikke klar på hva han ender med.

– På begynnelsen av året ser jeg hva jeg har gjort, og hva jeg mener jeg kan tilføre, og om jeg synes det er spennende nok å fortsette der jeg er. Vi har hatt stor handlingsfrihet i Se og Hør, det er aldri en kjedelig dag på jobben.

– Men jeg tenker ofte det vil være gøy å drive daglig nyhetsjournalistikk, og følge på pulsen når ting skjer. Det vil alltid være et savn. Men forretningsutvikling er også spennende. Jeg har laget mange restauranter, og vet at det er mulig å gjøre andre ting i livet. Det jeg har sagt til meg selv og andre er at jeg skal slutte med journalistikken den dagen jeg mister nysgjerrigheten, sier Andersen.

Det er bare det at når vi spør han om det, trekker han frem mer enn tolv år gamle historier for å vise at denne evnen er intakt.

– En mann sto i resepsjonen i Dagbladet og påsto at Kong Olav ikke var sønnen til Kong Haakon. Jeg var den eneste som orket snakke med den antatte gærningen. Men det lå en historie der, om propaganda tyskerne skulle bruke under krigen. Senere ble det til krimboka «Liket i slottsparken». Nysgjerrighet og tilfeldigheter er vesentlige drivkrefter.

– En annen gang sto en antatt galning i resepsjonen og ville bekjenne sine synder etter å ha sett Jesus Christ Superstar. Jeg møtte ham. Det viste seg å være en av de domfelte bak Hadelands-drapene. Han ville vise våpenlageret sitt. En absurd, spennende historie. Jeg savner å bruke nysgjerrigheten min, sier, konkluderer, fremholder – your pick – Andersen.

Siste kuppet krevde også nysgjerrigheten, andre vil si frekkhetens nådegave, da han drakk seg gjennom krimbokideen med kompiser på Statholdergaarden i 2007. Der satt Stein Ørnøi på et annet bord, med Rolf Neren og en tredje, ukjent mann.

– Vi hadde vel drukket vinpakka da jeg om kvelden tok bildet av Ørnhøi, innrømmer Andersen i dag.

Ørnøi og kompani snakket om våpen, jagerfly og Jaas Gripen.

– Jeg kjente igjen Ørnøi og Rolf Nereng, men ikke sistemannen. På en dotur lurte jeg meg til å smugtitte i reservasjonsliste, og så hvem det var. Bildet jeg tok ble mer grumsete enn jeg hadde ønsket, men saken ble bra, sier Andersen.