Søndag kunne det norske folk benke seg til det som skulle bli skikkelig grasrotradio på NRK P2 (for når jeg tenker folkelig – da tenker jeg P2).
Og det med hele Norges broiler, Eirik Bergesen aka «Jon Stewart», i hovedrollen.
Fyfaen jeg gleda meg.
Etter å ha fulgt med på det fysiske showet siden starten, har det kribla siden eksdiplomaten Bergesen avslørte i Medier24 at de skulle innta radioen.
For oss politiske nerder ville søndagene fremover bli et nytt rituale klokken 11, med det som skulle bli «et slags morsomt Dagsnytt 18».
Og det skal mye til for å «bunne» en internpolitisk debatt om KrF i humørløshet, men sannelig har Bergesen & co nesten klart det.
All makt
- Radioprogram på NRK P2 fra oktober.
- Satireshow som har sitt utspring fra vitser som ikke ble med på Nytt på nytt.
- Produseres av Rubicon
- Består av Eirik Bergesen, VG-vaktsjef Ken Andre Ottesen, Tone Haabeth (Tante Ping), Ingvild Mangseth Gjul, Randi Liodden, Ole Andreas Laache Klevan fra NRK P2s Quizkampen, The Real Frps Svein Vathne, Kristine Hovda, Diktatornytts Mikal Hverven Hem, Mímir Kristjánsson, psykolog Anders Gravir Imenes, Twitters Forsberg og kaninen Andreas Brekke.
Bortsett fra da Kari Elisabeth Kaski uttalte at SV er «parlamentarisk uinteressant», så var det ganske utrolig hvor lite Bergesen fikk ut av Norges kanskje mest taleføre og upretensiøse politikere.
Og det i et program som nettopp hevder å skulle «fikse den biffen». Det var ikke Henrik Asheim eller Kaskis feil, for å si det sånn.
Vi skulle få politikere i studio – fri for politiske talepunkter og innøvd retorikk. Og det er bra. Men i stedet fikk vi innholdsløst babbel uten mening.
Gjesp.
All Makt på radio var sjarmløst. På scenen har politikerne turt å være seg selv, men i eteren døde noe av det viktigste med hele konseptet: Evnen til å ta oss med inn i hodet på mennesket politikeren – og ikke pratemaskina. Det klarte de ikke.
Seansen med Jonas Gahr Støre kunne de like gjerne klippa ut fra hvilket som helst sending fra Dagsnytt 18 - og servert i ny innpakning med noe sprellelyd under.
Han ga ingenting. Det var egentlig forventet, men Bergesen ga håp i forkant.
Jeg er skuffa. Ikke bare over alt det nevnte, men også over at vår egen Jon Stewart skulle bli en «opinion anchor» som ikke lot politikerne slippe unna.
Den gang ei.
Heldigvis for programlederen hadde han andre kort å spille på. Men for sent ble Totens store sønn, Ken Andre Ottesen aka BAdesKen, introdusert i programmet. Og det i et format som ikke levnet «en grafisk humor» noe særlig.
Der Instagram-kongen evner å skape engasjement og likes med å kombinere tekst og bilde fra norske lokalaviser, fremsto dette som et platt forsøk på å gjøre det samme uten det viktigste elementet.
Som de sier på Toten: «Detti går itte».
Apropos slakt: La teknikere gjøre det teknikeren gjør best: Hold kjeft. De kaninørene er bare rart og tilfører ikke programmet noe annet enn et ønske om koke de.
Hadde det bare vært noe temperatur på ovnen.
Gjesp.
