NRKs Alf Skille har amputert finger og knust bekken. Men kjeften er 100% i behold

NRK-Midtnytt har det årvisse innslaget om kunsten å lage best mulig pinnekjøtt. I studio sitter Alf Skille, klar til å runde av:

«Beklager, men jeg liker ikke pinnekjøtt», innrømmer programlederen.

«Men kvinnfolk …».

(han tar en lang pause)

«Dem liker pinnekjøtt».

Alf Skille sitter i huset sitt i Møllenberg i Trondheim, og ler ikke av seg selv. Midtnytts programleder har gjort unna sin sedvanlige morgengymnastikk hvis «eneste hensikt er å få i gang puls».

I tillegg til armhevninger, knebøy og noen greier med lette manualer, har Skille rullet ut treningsmatten og stått på hodet i en visst tilmålt tid. En yogaøvelse som visstnok går under navnet «sirsasana», og som skal være bra for skolten. At Skille har et kvikt maskineri og toppetasje, bør være hevet over enhver tvil. En behøver bare å ta en raskt gløtt på Midtnytt-sendingene, før en ser øyenbryn bevege seg i takt med trykket på de korthogde ordene som kommer ut av kjeften på programlederen.

Skille er blitt noe så sjeldent som en populær mann fra Brønnøysund, med flere Facebook-grupper som hyller hans bragder på skjermen. Mannen er blitt en snakkis, kanskje mer enn nyhetene han serverer på skjermen. Og han da, som har vært på Facebook siden tidens morgen uten profilbilde og null venner, et prinsipp som har ført til flere tusen venneavslag.

– Jeg vet ikke hvorfor, om det skyldes dialekten, mimikken eller at jeg ordlegger meg ikke helt vanlig, begynner Skille:

– Jeg ordlegger meg kortfattet og enkelt, og av og til med noen snurrige formuleringer hist og her. De beste improvisasjonene er godt planlagt, men jeg kan ikke tillate meg så mye utenom manus fordi jeg lever i et sekundregime. Alt jeg sier skal være på 14 eller 17 sekunder. Blir introduksjonen til neste innslag på 20 sekunder, enten fordi jeg må hoste eller finne på en artig formulering, så har jeg tre sekunder mindre til neste introduksjon. Det er strikt, og sånn må det være, sier Skille.

I shorts og beige dressjakke

Skille skjønte at han kanskje kom til å bli gjenkjent på gata da han tok jobben som programleder i Midtnytt ved tusenårsskiftet. Men han stilte opp likevel.

– Jobber du en redaksjon, så tar du de jobbene du må ta. Det skulle da bare mangle, sier han.

Det begynte kjapt å ta av. Folk han ikke kjente, begynte å hilse. Lange blikk og sånne ting.

– Jeg ble invitert i selskaper, åpninger, figurerte på skatteliste og delte ut pris i Storsalen i Samfundet under Adresseavisens UtAwards. Jeg trodde at det kom til å gi seg etter en stund, men det har ikke gjort, sier Skille. 

– Er det fortsatt like ille?

– Det er ikke så massivt lenger, heldigvis. Men jeg savner det å være mer anonym av og til. 

En del av oppmerksomheten var ikke hans skyld alene, heller. En direkte «ondsinnet» kameramann filmet programlederen i beige dressjakke og shorts i studio, og fansen fikk en nytt klipp å henge seg opp i.

– Jeg vet hvem fotografen er, men du får ikke navnet hans. Det er avtalt på forhånd hvilket utsnitt det skal filmes i, og det er helt åpenbart at en bør sitte i shorts på en varm sommerdag – men at det ikke skal filmes. Jeg hatet forresten den beige jakken, sier Skille.

Hippie med vikingfinger

At Skille skulle bli journalist og havne på skjermen, var ikke i hans planer. Om han hadde noen planer, da. Hans såkalte formative år som utvekslingsstudent i Los Angeles på begynnelsen av 1970-tallet.

– Jeg lærte å bli hippie, og ble introdusert til cannabis og røyke hamp, bevisstutvidende stoffer, meditasjon og et sniff av New Age-bevegelsen. Det var dannende for tilværelsen min. Foreldrene mine likte ikke at jeg hadde langt hår da jeg kom tilbake, sier Skille.

I 1975 dro Skille sørover fra Brønnøysund til Trønderhovedstaden.

– Jeg tenkte å reise videre til Middelhavet, Hellas eller noe sånt.

I Trondheim støtte Skille på barndomsvennen Tor Evensen, som på denne tiden var bassist i bandet som året etter skulle ta navnet Sambandet, bandet til Åge Aleksandersen. Evensen, som senere ble manager for Åge, foreslo at Skille heller kunne lempe lydutstyr og hjelpe til med lydsjekk før konserter og sånne ting. Sol og sommer, ble erstattet med svette og slit.

– Åge hadde hørt at jeg hadde klimpret på piano før konsertene, og da bandet manglet en pianist bare spurte han: «Ja, men kan du ikke begynne å spille piano, da?» Jeg debuterte sammen med Åge og Sambandet i Storsalen på Samfundet. Fullt hus, stormende jubel. På denne tiden gikk Åge i minus på alt som var av turnéer, og etter hvert oppdaget han og Gunnar Andreas Berg som var et råskinn på gitar og ville ha bandet over i en mer jazz-funk-retning, at jeg rett og slett var for dårlig. Det var et nederlag, selvsagt, men jeg tok et tak og ble en brukbar pianist helt til jeg måtte klippe av en finger, sier Skille og reiser seg.

På kjøleskapet står en avkappet lillefinger i en gjennomsiktig beholder, dynket i formalin. 

– Her er den. En vikingfinger. Jeg ba legene om å klippe den av, sier Skille.

Vikingfinger eller krokfinger er en mer folkelig betegnelse av diagnosen dupuytrens kontraktur. Vikingfingeren skyldes at bindevevshinnen i håndflatene blir stadig tykkere, med det resultat at det blir stadig vanskeligere å strekke ut fingrene. Eller sagt med andre ord; noe som gjør at alle på Tyholt hører når programlederen banker ut onelinere på tastaturet.

– Vikingfinger rammer blåøyde menn med nordiske gener med blodtype a. Det begynte for ti år siden, og ble verre og verre med operasjon på operasjon.

– Fyll og fall

Med det samme vi er inne på skavanker, vi kan ta de nå først som sist: På Pstereofestivalen på Marinen i Trondheim i 2011 skulle programlederen slå lens i en busk. Et røntgenbilde henger over kjøkkenbordet. Det viser en del stål innabords, såpass at han må ta en del ekstrarunder gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser.

– Jeg trådte feil og ramlet utenfor en kant. Fyll og fall, det vanlige. Jeg kan ikke lenger løpe, men det gjorde jeg aldri tidligere heller.

En ulykke kommer sjelden alene, sies det.

– Jeg hadde gledet meg til å gå på konsert med Fabulous Thunderbirds, men syntes de sang så jævlig surt. Men det var ingenting galt med bandet. Jeg hadde fått en overdose antibiotika som ødela hørselen en god stund, forteller han.

Jingle Man

Nå har programlederen begynt å spille litt på piano igjen, men uten ambisjoner, selvsagt. På et vis var det hans gehør som brakte Skille inn i NRK-systemet på begynnelsen av 1990-tallet.

– Jeg fikk en idé om at det som da het NRK Sør-Trøndelag trengte jingler, lyder som identifiserer radiokanalen. Jeg og Petter Wiik laget noen som vi ga til NRK, og de ble brukt i mange år. Og jeg min kuk meldte ikke jinglene inn til TONO, og glipp av en haug med penger, sier Skille.

Så søkte han sommerjobb, og ble siden fast ansatt.

– En av de første dagene på jobb kom daværende redaksjonssjef som ikke syntes det var lurt å ansette meg, med en mystisk apparat med en antenne på. En såkalt HF-antenne, og en diger ryggsekk som det viste seg å inneholde en mobiltelefon, forteller Skille.

Den ferske NRK-medarbeideren skulle kastes uti det. Og det helst på dypest mulig vann. Skille ble sendt i vei med null opplæring, på et oppdrag som var dømt til å mislykkes. På direkten skulle han snakke med daværende advokatfullmektig Leif Strøm, han sto klar utenfor Metodistkirken.

Men for et hell: Like før intervjuet skulle begynne, støtte Skille tilfeldigvis på en kollega som viste hva som skulle til for å få lyden fram til Tyholt. Det gjaldt å slå på en knapp, for så å ta opp ryggsekken og ringe til teknisk sentral for å få en linje, vri på en annen knapp og ha på seg hodesettet – og så begynne med snakket.

– Jeg var totalt uforberedt på hva som kom fram under samtalen, at advokaten skulle fortelle om det første tilfellet av kirkeasylanter. Jeg visste ikke at det var en svær nyhet, men innslaget havnet i Dagsnytt, på topp i Her og Nå og i distriktssendingen. Da jeg kom tilbake til Tyholt med min egen bil, jeg ante ikke at vi hadde lov til å rekvirere drosje en gang, sto folk og klappet og sa at dette var veldig bra gjort. Jeg trodde at det var slik det skulle være: at man ble bejublet når en kommer tilbake fra oppdrag, sier Skille og tilføyer:

– Du kan si at jeg begynte på topp, og siden har det gått stadig nedover. Ikke bare som musiker, men også som reporter.

– Å sitte i kantina å slarve, røyke og hive idéer. 

Det var, mildt sagt, et helt annet NRK på 1990-tallet, ifølge Skille.

– En hadde tid til å sitte i kantina å slarve, røyke og hive idéer. Det er stygt å kalle det dødtid, men NRK har alltid vært en litt overbemannet bedrift, spesielt på mellomleder- og ledernivå. Det var ikke sjelden det kunne ta noen uker før programsekretærer leverte fra seg et eller annet, sier han.

Ved tusenårsskiftet, da det var hans tur å lede sendingene til Midtnytt, oppsto et organisatorisk nedfelt problem. Slips, et plagg Skille skyr som pesten på grunn av sin borgerlighet og null funksjonsverdi ut over å havne i suppa, måtte dras på.

– Jeg bestemte meg tidlig i livet at jeg aldri skal bruke slips, jeg er blitt en gammel hippie, vet du. Men jeg fikk høre at jeg måtte ha slips, og jeg svarte at da blir det ikke noe programlederjobb på meg. Men så fant jeg et hull i NRK-reglementet. Hvis jeg hadde på meg en pen og nøytral t-skjorte, så var det ikke forbudt, for det sto ingenting om slips i denne tekstpassasjen.

– Så du fant rett og slett negasjonen av en regel, et klassisk smutthull?

– Ja, men så ble det igjen et styr da Per Borten døde (han døde i 2005, red.anm.) Vaktsjefen ringte og sa at jeg måtte ha slips, men jeg nektet. Jeg kom på lufta denne dagen også, sier Skille.

Men ett slips har programlederen tatt vare på, tross alt. Det henger attpåtil i gangen. Skille har ikke hjertet til å kaste det selv om han aldri kommer til å ha det på. Slipset har nemlig hengt om halsen på en mann i Trøndelag som rakk å bli 77 år før han trakk sitt aller siste sukk og donerte det til Midtnytts programleder. Gudene vet hvorfor. Ved slipset henger et brev, skrevet av den avdødes kone. 

– Det er rørende, sier Skille kort.

I hundre i femti prosent

Programlederen ser på klokken. Er det noe NRK-folk virker å være genetisk disponert for, så er det å være på luften på sekundet. En av Skilles rutiner før han begynner på jobben, er å ta en tur ned på Solsiden og drikke kaffe. Så sykle med elsykkel opp bakkene til Tyholt, og når føret og været tillater det, kjøre med Harley Davidson. Så er han klar.

Så er det én uke på og én uke av. Skille ble i sin tid ansatt med en stillingshjemmel på femti prosent. Til tross for en rekke henvendelser fra sjefer som gjennom årene har mer enn ymtet frempå at stillingen hans godt kan utvides til hundre, har programlederen takket nei.

– I begynnelsen tenkte jeg «faen, femti prosent, det er et nederlag». Men nå skjønte jeg at det var genialt, sier han og legger til:

– Jeg leser bøker og drikker øl. Ellers flytter jeg all flyskam til side og reiser meg en tur. Jeg har bobil, så hender jeg drar på turer.

Det er blitt en del reiser hit og dit. Et par ganger til Zanzibar, blant annet. Kapp Verde. Marokko, Tunis og Egypt, selv om det er litt tungvint å få tak i øl i muslimske land. Thailand, selvsagt. Singapore og Bali, India og Sri-Lanka. USA og på motorsykkeltur på Cuba. Sist reiste gikk til Mombasa i Kenya. Sol og øl der også, med eksotiske innslag. Blant annet et kor som synger mens de står i bølgene. Han har lest det som er av krim, og begynner å få alvorlig sansen for sakprosa. 

Skille sitter pent i det. Huset han sitter i, eier han fullt og helt. Det er null lån. Han bor i tredje med skråtak, ekskona i 2. og sønnen i 1. Hvis det kniper på jobben, om noen blir syk eller gravid, tar han en ekstravakt, så arbeidssky er han ikke. Men han liker å sitte alene og lese. Koble ut og inn. For det blir tidsnok full fart igjen på jobb.

– NRK har hatt evnen til å fornye seg. Vi var nok ikke de første ut av startblokkene med å produsere nyheter på nett, men det forspranget tok vi veldig fort inn. Det er jeg veldig stolt av, selv om jeg selv ikke produserer noe av det, sier Skille.

– Det sies at NRK spenner bein for andre mediehus ved at dere slipper å legge nettsakene deres bak betalingsmur som alle andre. Hva tenker du om det?

– Vi har jo bak betalingsmur. Hver eneste borger betaler jo tross alt to-tre tusen kroner for å ha NRK. 

– Dette er penger den norske borger er nødt til å betale for?

– Det virker som den vanlige borger er veldig fornøyd med NRK.

– En tung sak internt på Tyholt

Programlederen kler på seg, og går i bakgården og låser opp elsykkelen. Fra nyttår er det ny turnus. På jobb klokken fire på ettermiddagen, og retur igjen halv tolv på natten.

– Det er en tung sak internt på Tyholt akkurat nå. Bakgrunnen for omorganiseringen er god nok, mener jeg. Tanken at alle redaksjoner – NRK Trøndelag, Livssyn Musikk, P3 og alt mulig annet – redaksjoner som ikke har hatt spesielt med hverandre å gjøre tidligere – nå skal sitte sammen og samarbeide. Slik skal hver medarbeider kunne jobbe mer fleksibelt, få utnyttet sitt potensial og det vil bli synergieffekter, sier Skille og tilføyer:

– Om hvordan dette er blitt gjennomført, vil jeg ikke si så mye om. Det vil jeg ta internt. 

– Hva med din situasjon, det å begynne klokken fire?

– Når en begynner klokken fire, så får en ikke særlig kontakt med venner og bekjente. Planen er å jobbe til jeg blir sytti om seks år, men det spørs hvor lenge jeg holder ut med bare kveldsvakter.

Espressoen er tømt, det er på med hjelm og opp på sykkelen.

Dagens økt venter.