Onsdag morgen presenterte Norsk Presseforbund og PFU den presseetiske oppsummering for 2015.
Og hvis man skal tro på de rene tallene, var det ikke mye å skryte av:
- 56 prosent flere fellende uttalelser - fra 53 i 2014 til 83 i 2015.
- Igjen er det en økning i brudd på 4.14-paragrafen om «samtidig imøtegåelse»; hele 23 slike saker i 2015.
Eller som PFU-leder Alf Bjarne Johnsen oppsummerte det i sin presentasjon:
- 4.14-spøkelset lever i beste velgående...
- En nokså trist statistikk
Overfor Medier24 etter presentasjonen, er PFU-lederen klar på at dette ikke var oppløftende lesing:
- Jeg synes jo det er en nokså trist statistikk å presentere. Vi ser ikke det hele bildet i hvert enkelt møte, men når vi ser mot slutten av året at vi har felt flere ganger enn vi har frikjent, er ikke tilstanden så god som den burde være, konstaterer han.
Hva bør norske medier og hver enkelt redaksjon gjøre, da?
Her fins det ikke ett tiltak som alene løser alle problemer. Men den erfarne VG-journalisten og PFU-leder Johnsen peker på et overordnet felt som er viktig:
- Jeg tenker at man må trene de som sitter med publiseringsknappen. De som bestemmer om vi skal ta én eller to telefoner til, eller om vi skal peise på, sier han.
- Jeg tror redaktørene i og for seg har god kontroll på dette, men de er ikke alltid til stede på desken. Der er det en vaktsjef som går i turnus, man har konkurrenter rundt seg og korte frister. Og redaktørene må sørge for at de som sitter på desken, er gode på presseetikk og vant til å lese manus før man publisering. Det er de som til syvende og sist bestemmer hva som skal ut.
- Og i en slik situasjon er det for få «djevelens advokater»?
- Jeg vet ikke om jeg vil bruke det uttrykket, og du kan ikke ha et seminar gående på en desk. Én person må ha ansvaret. Men terskelen for at disse skal ta en telefon, ringe bakvakt eller snakke med en kollega, er nok litt for høy, sier Johnsen.
Den som ringer først har ikke alltid rett
PFU-lederen peker dessuten på et annet, viktig poeng: Man må ikke bli for glad i historien sin, og forelske seg i den første, gode vinklingen.
- Det er et trekk til som er viktig, og det har kanskje litt med ressurssituasjonen og stress å gjøre: Det er gjerne blitt slik at den første som tar kontakt med redaksjonen, får definisjonsmakten. Og det er strengt tatt ikke slik journalistikken skal være. Men det er en forståelig, menneskelig faktor, at journalisten vil fortelle en god historie.
- Samtidig er jo ikke den viktigste kilden den som kommer med historien først - men den angrepne part, som man må etablere kontakt med så tidlig som mulig, sier PFU-lederen.
Etikkredaktør er bra, men tittelen er ikke det viktigste
- NRK «på topp» i år. Hva tenker du om det?
- Det tror jeg er litt tilfeldig. Det er nok litt avhengig av hvilke klager som kommer inn, og hvilke enkeltsaker som har vært det siste året. Og det er veldig mange desker i NRK. Nå ser jeg at de har fått en etikkredaktør, og håper at det kanskje fører til mer oppmerksomhet der, sier Johnsen.
Samtidig er ikke det nødvendigvis en løsning Johnsen vil anbefale eller trekke fram som noen løsning i seg selv:
- Pressetikk handler ikke om hvilken tittel man har, men om det gode håndverket, å forstå hva journalistikk er, og ikke gifte seg med kildene, avslutter han.
