- KYRRE LIEN, frilans fotojournalist
– Er det greit at Fritt Ord sponser journalistikk?
Dette spørsmålet løftet Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, under debatten om sponsing i journalistikken.
Hvorpå Aftenposten sin sjefredaktør også stilte seg kritisk til ekstern finansiering fra Fritt Ord, men syns altså det er greit å bli sponset av for eksempel Plan.
– Jeg vil heller ha reklame og sponsorater – som er åpent, som er tydelig og som folk forstår, enn å være avhengig av, i dette tilfellet en veldig fin organisasjon, men som sitter og vurderer: hva er viktig journalistikk, hva er ikke, sa Aftenposten sin sjefredaktør Espen Egil Hansen, i følge Journalisten.no.
Dette er et betimelig og viktig spørsmål - også for oss som lager denne journalistikken.
Sjefredaktøren i Aftenposten synes altså det er greit å bli sponset av en «partskilde», men er kritisk til Fritt Ord - som ikke har en annen intensjon enn å sponse det frie ord.
Det fremstår merkelig for meg.
Fritt Ord krever ingenting til gjengjeld, annet enn en rapport og at søknaden blir oppfylt. Andre aktører, som Plan, har en klar agenda. De vil få bevissthet omkring temaet sitt, og få inn donasjoner til sin sak. Det er et tydelig skille, mener jeg.
Det paradoksale her er også at Aftenposten har, i likhet med så godt som alle andre norske redaksjoner, publisert flere prosjekter gjort mulig av Fritt Ord-midler.
Men dette er også to debatter. Skal vi tillate “sponset” journalistikk av en part, slik som Plan - og hvordan skal dette merkes?
Og skal vi i det hele tatt ha ekstern finansiering av journalistikken? Svarer vi nei på det siste, vil vi miste mange gravende dokumentarer, kulturkritikk, fotoprosjekter og annen journalistikk.
La det være på det rene, jeg skulle også ønske behovet for ekstern finansiering ikke var der. Det er ikke slik at vi elsker å sitte og skrive søknad på søknad til store og små stiftelser, legater og fond.
For det redaktørene tilsynelatende glemmer, er at de har gjort det umulig for oss som produserer denne journalistikken å overleve uten ekstern finansiering.
Det blir dobbeltmoralsk å si at ekstern finansiering ikke er bra, og samtidig ikke ville betale det den journalistikken koster.
Det blir også for lett å avfeie med at økonomien i mediehusene er for dårlig. For det er den vitterlig ikke. I hvert fall ikke nå lenger, med økende brukerinntekter og solide overskudd.
Presseetisk er det mye man kan si om programserien Stuck, men den hadde uansett ikke blitt til uten Plan. Ifølge mine kilder har avisen kun betalt en brøkdel av produksjonskostnadene for å vise serien, en såkalt visningslisens. Hovedkostnadene har Plan stått for.
Selv lagde jeg et større dokumentarprosjekt som ble publisert i VG i fjor. Der var totalbudsjettet på omkring én million kroner.
Prosjektet ble publisert samtidig i VG og The Guardian, og etter lange forhandlinger, betalte rundt en tiendedel av det totale budsjettet hver. Resten måtte finansieres av andre kilder som Fritt Ord og min egen lommebok.
Jeg kunne nok blitt sponset av kapitalrike organisasjoner eller bedrifter som ønsket å fremme sin agenda, men da ville prosjektet mistet sin journalistiske integritet, mener jeg.
Til tross for støtte fra Fritt Ord, måtte jeg selv altså punge ut to hundre tusen av egen lommebok. Klart, det er ingen menneskerett å bruke én million kroner på å lage et prosjekt, men vi må også spørre oss selv om vi har havnet der at ekstern journalistikk havner på billigsalg, og mediehusene selv slipper å betale noe særlig for det.
Jeg tror redaktørene må bli bevisste på hvordan det også er for oss eksterne som lager aktualitetsjournalistikk, og hvilke utfordringer det medfører. Mitt prosjekt ville uansett ikke vært mulig å lage uten ekstern finansiering.
Listen over viktig journalistikk som er blitt til av ekstern finansiering er lang. Filter Nyheter har fått Fritt Ord-midler til å grave videre i høyreekstremisme.
Kjetil Østli og Morgenbladet har skrevet om laksenæringen med hjelp fra Fritt Ord, og Brennpunkt-dokumentaren om islamisten Ubaydullah Hussain ble finansiert av blant annet Fritt Ord og Norsk Filminstitutt.
Min hypotese er at mediehusene har latt ekstern finansiering av aktualitetsjournalistikk forbigå i stillhet for å slippe å betale frilansjournalister det det egentlig koster å produsere denne journalistikken.
For hvis vi ikke skal tillate ekstern finansiering, må mediehusene være klare til å fullfinansiere.
For journalistikk er dyrt.
Også for oss som lager den, ikke bare for de som kjøper den.
