Om redaktørmaktens forfall og konsernets springere i kulissene: Disse er på medietoppen, ifølge Åmås & co
MEDIEMAKT: Schibsted-redaktørene er blitt mellomledere, Thor Gjermund Eriksen vant kampen om NRKs digitale frihet - og den sterkeste makten i medie-Norge er fortsatt usynlig.
I boka Makteliten- 252 menn og kvinner som styrer Norge, har redaktør Knut Olav Åmås og hans lille redaksjon og spaltister gjort en solid gjennomgang og presentasjon av det norske samfunnet.
Her er både kjente og forventede navn, og en topp 25-liste med få overraskelser.
Se alle medienavnene på maktlista nederst i saken!
Boka byr ikke overraskende også på flere kapitler og passasjer om medienes makt.
Særlig gjesteskribent Sven Egil Omdals kapittel om makten i kultur og medier er interessant lesing, hvor den omdalske penn med både humor og skarpe toner mellom linjene tegner et tydelig bilde over den norske mediemakten. Så har da også kapittelet fått navnet Redaktørmaktens forfall og kunsten å spille triangel.
Omdal bruker mest plass på å plassere Thor Gjermund Eriksen som den sentrale maktspiller i mediebransjen, og begrunne hvorfor NRK-sjefen også er på lista over de 25 mektigste i Norge.
Omdal viser til den himmelvide forskjellen mellom Sundvolden-erklæringen fra 2013 om NRKs posisjon, og den vedtatte kringkastingspolitikken fra våren 2016.
- Denne konklusjonen styrkes ytterligere hvis vi tar hensyn til at Eriksen nådde målet og skapte virkningen til tross for kraftig motstand fra de mektigste mediekonsernene og pressens egne organisasjoner. Han satte sin vilje gjennom uten engang å heve stemmen, noe han en sjelden gang gjør, skriver Omdal.
På makteliens liste fra mediene finner vi ikke uventet navn også som VGs publisher Torry Pedersen, TV 2-sjef Olav Sandnes og Schibsted Norge-topp Didrik Munch.
Mediebransjen må tåle å bli oppdelt mellom to kategorier; noen har havnet innenfor kultur og medier, mens de som er mest opptatt av å telle penger har havnet under kategorien arbeidsliv og næringsliv.
Omdal konstaterer at Olav Sandnes gjerne skulle hatt like mye makt som NRK-sjefen. Og Sandnes kan ifølge Omdal være «minst like sjarmerende», men stamper i hard motvind mot både eiere, myndigheter og bergenske krav.
Discovery-sjef Harald Strømme får gode ord for sine strategiske grep, og ikke minst en årslønn som i det beste året med bonus var på hele 18 millioner kroner.
Omdal beskriver også hvordan mediemakten ofte spilles diskret - slik NRK-sjefen knapt hevet stemmen, jobbet Schibsted godt i det stille for å snu hele det politiske Norge inn mot nullmomsen som til slutt ble vedtatt.
- Da regjeringen våren 2015 endret syn (på nullmomsen), skyldtes det noen som levde etter Wallenberg-familiens gamle motto: Esse non videri. Å være, men ikke synes, skriver han.
Flere av disse spillerne har ikke fått plass på selve lista, men omtales likefullt i boka. Som Hans-Erik Matres formidable nettverk, stille kamp og suksess for nullmoms.
Matres rolle er nå overtatt av Einar Hålien, ifølge Omdal:
- Den som vil se etter wallenbergsk maktuøvelse, gjør lurt i følge ham (Hålien), heter det i boka.
Schibsted troner også høyt på maktlistene, men noe paradoksalt virker det kanskje at konsernsjef Rolv Erik Ryssdal ikke har fått plass på lista - når flere av hans disipler har det. Schibsteds styreleder Ole Jacob Sunde er også der.
Med 252 navn på lista er det selvsagt ikke plass til alle. Kan hende er Ryssdal for mye administrator og for internasjonal, som konsernsjef for et Schibsted som snart bare tjener penger på digitale rubrikkannonser - til å være blant de mektigste i Norge.
Med andre ord mener juryen at både Jorald Gjerstad (Snåsamannen) og Bjørn Eidsvåg har mer makt enn konsernsjefen i et Schibsted med 15 milliarder kroner i årlig omsetning.
Boka konstaterer forøvrig at mediemakten nå primært er økonomisk, og viser til Morgenbladets sviende omtale av sjefredaktørene i Schibsteds regionaviser som «de nye mellomlederne».
Ifølge Omdal er VG-publisher Torry Pedersen det beste eksemplet på den redaktørtypen eierne har lett etter de siste ti årene, fordi hans strategiske ferdigheter og offensive holdning til de tunge teknologiske endringene som gleder Schibsted mest, lederne kan andre skrive.
«Torry» beskrives like fullt som en synlig redaksjonell leder.
Men hans tid er på hell, heter det i boka. Litt fordi han snart runder 60, og fordi medieutviklingen vil kreve nye løsninger og ledere.
Omdal spekulerer da om denne alfahann-plassen vil overtas av VGs nyhetsredaktør Gard Steiro - eller om det blir Aftenpostens publisher Espen Egil Hansen som en gang flytter noen etasjer i Akersgata 55.
I den grad disse etasjeskillene fortsatt fins om noen år, legges til for undertegnedes regning.
Den nye redaktørrollen understrekes forøvrig ved at nevnte Espen Egil Hansen - sjefredaktør i Aftenposten - ikke er på lista. Men det er hans politiske redaktør, Trine Eilertsen.
Som bokas oppdeling av mediebransjen mellom kultur og næringsliv viser, er det også flytende overganger mellom medier, samfunn og politikk. Og en rekke personer med føtter i både en og to leire har fått plass i boka.
Som Hans Kristian Amundsen, Aps sekretariatsleder og «en av de viktigste grå eminensene i norsk politikk», skriver redaksjonen i de usignerte omtalene av hvert enkelt navn.
Pressemannen som ble politiker, og som kort tid etter sto midt i 22. juli.
- Da tok Amundsen umiddelbart fatt på oppgaven med å skrive de avgjørende talene for sin sjef. De vil bli stående, heter det i bokas omtale av Amundsen.
På motsatt side av politikken er 22 år yngre Sigbjørn Aanes, som midt i 30-åra er statssekretær og pressesjef for Erna Solberg og statsministerens stab.
Han har «vært med på den gradvise transformasjonen av Erna Solberg fra å være en dyktig, men alminnelig politiker, til å bli en regjeringsleder som stadig flere har respekt for», heter det i boka.
Mindre omtalt er hans store nettverk med mye omtalte fester og lag - som inkluderer et stort antall journalister og redaktører.
En annen «joker» i boka er André Støylen, som omtales under kategorien «sivilsamfunnet» - takket være hans nøkkel til en av Norges største private pengebinger. Støylen trådte også fram og reddet Amedia, da Sparebankstiftelsen DNB finansierte kjøpet av Amedia og opprettelsen av Amediastiftelsen.
Støylen er omtalt flere steder i boka, også i Sven Egil Omdals tekst om medier og sånt:
- Som nestleder i representatskapet til Norges Bank, tidligere økonomidirektør i Norges Røde Kors, statssekretær, finansbyråd i Oslo, aksjonsleder for TV-aksjonen til SOS-barnebyer og nåværende styreleder i LHL Helse, er det knapt noen i landet som forvalter en mer imponerende portefølje av økonomisk, politisk humanitær og kulturell kapital. I tillegg til at han nettopp har kjøpt 66 aviser, selvsagt.
Når Omdals ord har fått kanskje unaturlig mye plass i denne omtalen, er det fordi han skriver om det Medier24 er mest nysgjerrig på: Mediebransjen.
Men Omdal omtales som ekstern bidragsyter, ikke en del av selve redaksjonen og utvelgelsen av navn på lista.
Bak boka står som nevnt redaktør Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord. Med Civita-sjef Kristin Clemet, Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri og DN-kommentator Kjetil Wiedswang i redaksjonen.
Over 260 sider er det både essay om makt og samfunn, og rene presentasjoner av sektorvise lister over de 252 personene med et kort avsnitt om hvert navn.
Om man skal kritisere boka for noe må det være at den framstår noe rotete, når navnene presenteres både i tilknytning til sitt eget kapittel - og så til slutt med selve begrunnelsen og omtalen av hvert enkelt navn. Man finner seg selv blafrende mellom de samme poengene på helt forskjellige sider og steder.
Til gjengjeld er de siste sidene av boka viet et godt register, som gjør boka til et nyttig analogt oppslagsverk når man lurer på noe om et av disse navnene.
Og i sum er dette definitivt en interessant bok, både for de 2500 som lurer på om de er omtalt, for de 252 som kan lese om seg selv, og de kanskje 25.000 som er ekstra nysgjerrig på hvem som bestemmer i dette landet.
Noen store hemmeligheter avsløres neppe, men leser du boka får du et godt bilde av de norske maktstrukturene - inkludert de navnene som ikke er på forsidene til daglig.
