En homofil innvandrer går av. Inn kommer en kvinne

• JON MARTIN LARSEN, nylig avgått redaktør for Akershus Amtstidende

Kommentaren er først publisert i Akershus Amtstidende og på Amta.no, og publisert etter avtale.

En liten tegneserie deles mye i sosiale medier over hele verden akkurat nå. Den viser en dresskledd mann som står på en talerstol og roper «Hvem vil ha forandring».

Publikum roper ut sitt «ja». Fra talerstolen spør mannen deretter: «Hvem vil endre seg».

Ingen svarer.

• LES OGSÅ: Redaktør Jon Martin Larsen slutter – for å skjerme bedriften og ansatte mot nye kutt

Å endre har på mange måter vært gjennomgangsmelodien i mitt knapt halvannet år som redaktør i Amta. Både i redaksjonen og i vårt dekningsområde Nesodden og Frogn.

De politiske løsningene, diskusjonen om å bevare eller fornye, bygge nytt eller ikke. Skape liv og røre eller å være fornøyd med slik det er i dag.

Mange sterke og endringsvillige mennesker har bidratt til det, deriblant Sjokolademakeriet i Drøbaks Mona Frostrud som klarer skape noe av ingenting og som nå tør å forlenge leiekontrakten sin i Storgata i to år til. Hun kjemper for å overleve, kjemper for å tiltrekke seg lokale kunder, kjemper for bedre næringslivssamarbeid.

Det gjør også BareMas-gutta, som har kjempet for endringer i kommunen, endringer i næringsrådet, endringer i måten man skal ha arrangementer på torget eller matservering i gatene.

Kristina Quintano er blant dem som har bidratt til endringer i måten vi ser på flyktningssituasjonen på, som lagspiller i Refugees Welcome Drøbak. Tidligere ordfører Thore Vestby og varaordfører Rita Hirsum Lystad har sammen med Nesoddens ordfører Nina Sandberg bidratt til en ny og ekstraordinær innsats for flyktninger. Sandberg og KrFs Henning Korsmoe skal også ha mye av æren for at vi nå får ny innfartsvei til Nesodden, en av de sakene vi har skrevet mest om siste året.

Vi har også damer som Heidi Resch, som i årevis kjempet for en endring i gang- og sykkelveier i Nordre Frogn, og vant, og Tove Forsberg som fortsatt kjemper utrettelig for endring på Oksval.

Til den fattige mammaen som gikk ut i Amta før juleballet og sa at hun ikke hadde råd til å la barna gå; Du endret situasjonen til det bedre når rektoren etterpå lovet gratis ball.

Henriks mamma, Even Rognlien, som ble mann etter kamp for å få endret juridisk kjønn. En av årets mest leste saker i Amta. Fribytegnerne Fadi og Arifur, som med sine streker bidrar til å løfte og endre holdninger og som styrker ytringsfriheten i en sårbar tid.

Bente Bjerknes, som med sitt KrF skrev utkast til regler for politikere og administrasjon som i stor grad handlet om å vise omsorg og være effektive.

En annen av Amtas nye kommentatorer, Lara Rashid, lærte oss noe om sorg og medmenneskelighet i en av sine kommentarer. Familien Rashid er for øvrig en betydelig endringsfamilie på Nesodden, med sitt pågangsmot og åpenhet.

Den norske kjøligheten smelter også når man møter mennesker som Fatma Nurli på Pavelstorget, som åpent bakeriet for nødetatene da Telegrafen brant i Storgata. Fatma er født i Tyrkia, og kom til Norge som flyktning etter at hennes mann og pappa til guttene sine døde, og har jobbet knallhardt for å bidra med det hun kan etter at hun kom hit til oss. Stå-på-vilje og hjertevarme beskriver henne.

Da jeg feiret 40-årsdagen min for noen uker siden, bakte hun en helt spesiell tyrkisk bursdagskake til meg.

Min far er tyrkisk, fra Istanbul, og var en av de første innvandrerne som fikk fast jobb i det som het Bergen Sporveier på tidlig 70-tallet.

Her brøt han ned fordommer, og gjorde en innsats for integreringen av innvandrere. Han ville bidra, og brukte seg selv for å skape endring. Han fikk oppleve at det kostet. Endring koster og krever krefter, men å få lov til å bidra gir også krefter.

Selv har jeg fått lov til å bidra til endring som journalist, humanitær arbeider i Røde Kors over hele verden, som redaktør i Amta.

Nå stiller jeg som lederkandidat for Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH).

• LES OGSÅ: 20 minutter fra Aker brygge ligger en helt annen medieverden: Her peker nesten alle piler oppover

Jeg går også av som redaktør for å sikre Amtas ansatte i en krevende tid med mange endringer. Av den grunn er jeg glad for at en av avisens dyktige medarbeidere, Felicia Øystå, overtar redaktørjobben.

Som digitalredaktør har hun bidratt til uvurderlige og nødvendige endringer i Amta. Avisen opplever en leservekst som er helt i toppen i Norge nå.

Det krever en betydelig endringsvilje både fra redaksjonen og mange leserne, fordi vi alle blir mer digitale.

Men heldigvis går det rette veien. Det må det om en av landets eldste lokalaviser skal overleve. Mange har valgt bort lokalavisen på papir. Også annonsører, og det gjør at vi må jobbe annerledes.

Jeg er stolt over våre dyktige og endringsvillige medarbeidere i Amta.

I det året Akershus Amtstidende feirer 140 år har avisen hatt en homofil innvandrer som redaktør, og altså nå en kvinne.

Det representerer en endring. Jeg trekker fram legningen, etnisk bakgrunn og kjønn for en grunn. Jeg vil hevde at det ikke var opplagt at verken jeg eller Felicia skulle bli redaktører.

Forskning og praksis i samfunnet viser fortsatt at homofile, innvandrere og kvinner har mindre muligheter enn majoriteten til å bidra og å endre.

Det kjennes litt rart ut å skulle sende en skriftlig takk som dette for mulighetene jeg har blitt tildelt, men fordi jeg også vet at det fortsatt er en kamp for likeverd og likebehandling av homofile, innvandrere, kvinner og mange andre grupper i Norge, ønsker jeg å bruke denne anledningen til å gi honnør til alle dere som bidrar til viktige endringer og som å ta utradisjonelle valg.

For Amtas del handler det blant annet om en modig styreleder i Petter Saugstad som evner å se muligheter for alle mennesker rundt seg og som gir Amta muligheter til å være utradisjonell.

Vi har utallige eksempler på at de som har mest ressurser, mest makt, mest innflytelse også er de som ønsker minst mulig endringer, eller som ønsker endringer på sine egne personlige premisser.

De må provoseres av ildsjeler og endringsvillige. Det er også sjeldent at formaninger, oppfordringer og løfter om endring fra talerstolen blir en realitet.

Endringer blomstrer best nedenfra, fra enkeltpersoner som vil endre, som lar seg endre og som dedikerer seg selv og sin historie til oppgaven. Det handler dessverre ikke alltid om lederskap.

Det finnes en del ledere som ser på lederoppgaven som en endeholdeplass, ikke en endreholdeplass.

Jeg snakker ikke bare om næringslivsledere, men også politiske ledere, rådsledere og så videre. Det har jeg selv erfart, og jeg frykter å være en slik en. Det er også derfor jeg nå søker nye utfordringer.

Det er også slik at de lederne som har bidratt til store endringer, ikke nødvendigvis er de beste til å lede videre etter at endringen har skjedd. Det ser vi blant annet i fotballen, der en treners suksess med et lag kan gå fort over, men det betyr ikke at treneren kan få ny suksess med et annet lag.

Det handler om å ta i bruk erfaring og personligheter på riktig sted til riktig tid. Og å ikke være redd for forandring.