Når medier hjelper flyktninger, er det først og fremst et positivt og nødvendig engasjement

VÅRT LAND RIGGER TIL et nettsted for å skaffe flyktninger tilfluktshjem, VG forteller hva vi kan gjøre for å hjelpe, Akershus Amtstidende gir bort overskudd av løssalg til flyktninghjelp, og Trønder-Avisa oppfordret 14. september sine lesere til å stemme Røde Kors, via en SMS ledsaget av 200 kroner.

Syriakrisen har brakt norsk kampanjejournalistikk et skritt videre, men er det så farlig, da?

Bård Borch Michalsen: 

Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og arbeider i dag ved Universitetet i Nordland.

VI VET HVA DET handler om, vi som lærte journalistikken i partipressens hine gode dager.

Jeg var utsendt av arbeiderpressens Moss Dagblad for å dekke besøk fra Youngstorget til det lokale Jern og metall, kan det ha vært i 1977?

Moss Avis var ikke der. I fall de mot enhver formodning hadde vært interessert, ville de ha møtt to solide arbeidernever i døra: «Borgerpressa er ikke velkommen.»

Han fester blikket på meg. Tor Aspengren - selveste LO-lederen - tar sats:

- Jeg ser det er en ung journalist til stede. Til deg vil jeg si: Husk at du som journalist har én oppgave som står over alt annet i jobben din: Du skal fremme arbeiderbevegelsens ideer og interesser.

SENERE HAR JEG etter evne forsøkt ikke å følge rådet fra Tor med hammeren, og det ble lettere da partisekretærene vandret ut av redaksjonskontorene.

Inn kom siviløkonomene, men de er mer interessert i bunnlinje enn i overskrifter, det skal de ha.

Samtidig foregikk en etisk rensing i redaksjonene: Vi skulle følge den smale sti, opptre uavhengig og med leseren som eneste oppdragsgiver. Integritet ble løftet frem som kvalitet nummer én.

Integritet. Det er ikke et begrep jeg forstår lett, men en gammel redaktør jeg hadde, forklarte det slik:

- Hvis du sier at du kjøper Playboy på grunn av de gode portrettintervjuene, kan det godt hende at det stemmer. Du har din integritet i behold. Men særlig troverdig er du ikke.

OG DET ER TROVERDIGHETEN som er journalistikkens fremste kapital: Så lenge leserne tror at redaksjonene bringer frem sitt stoff uavhengig av hva kilder, annonsører, eiere eller andre utenforstående skulle mene, så er det håp:

Vi har å gjøre med journalistikk, ikke alt det som ligner på journalistikk.

I disse dager gis det mange eksempler på redaksjonell Syria-omtale som går lenger enn den tradisjonelle nyhets- og kommentarvirksomheten.

I den grad jeg lar meg hisse opp over dette, er det først og fremst av glede over et positivt og nødvendig engasjement.

AT AMTA GIR penger til flyktninghjelp, er strålende. At Trønder-Avisas redaktør presenterer avisens mening foran valget over hele forsiden er like originalt som inspirerende.

At VG strekker forbrukerjournalistikken til en guide for dem som vil hjelpe flyktninger, synes jeg også er utmerket.

Men hva med Vårt Land, som går i kompaniskap med bidra.no og Kommunion, etablerer et apparat for å bistå flyktninger?

Det er tradisjoner i norske medier for å støtte kampanjer og aksjoner som det er allmenn enighet om.

Det lille eksempelet er avisene som lar rykke inn gratis bruk-refleks-annonser, det store TV-aksjonen hos NRK.

Spørsmålet som med rette stilles av mange, er dette: Klarer NRK å holde en kritisk distanse til virksomheten som får milliongaven fra det norske folk?

Det samme spørsmålet kan stilles til Vårt Land: Hvordan skal leserne vite når Vårt Land er en verdifull kanal i en kampanje, og når avisen «bare er en avis»?

JO MER AVISENE og mediebedriftene involverer seg i virksomhet utover kjernevirksomheten (lage avis!), jo høyere må redaksjonene stille seg selv kontrollspørsmål.

Jeg tror også det kan være en idé om redaksjonene setter en djevelens advokat på saken i redaksjonen, med det formål å besørge vinklinger, fakta og synspunkter som ikke passer kampanjeorganisasjonen.

AKSJONSJOURNALISTIKKEN HADDE gode kår lenge. Da jeg lykkelig havnet i Altapostens redaksjon midt under striden om Altaelva for 35 år siden, hadde vi journalister fri tilgang per bil til demonstrasjonene i Stilla.

Lenkegjengen, stakkars, måtte gå opp de lange motbakkene, og kjettinger var tunge på den tiden.

Mang en gang bisto derfor vi journalister demonstrantene; vi tok med oss lenker i bagasjerommet helt opp til nullpunktet. Fritt levert!

Jeg vil ikke direkte anbefale denne fremgangsmåten for journalister som skal skrive om lenkeaksjonene når avfall fra gruvene deponeres i Førdefjorden.