For elleve år siden forlot Liv Ekeberg (45) jobben i TV 2 Nyhetskanalen for livet på Sørlandet og jobb som samfunnsjournalist i Agderposten.
Denne høsten tar hun fatt på sitt andre år som journalistenes faste representant i Pressens Faglige Utvalg (PFU).
– Jeg er nok litt presseetikk-nerd, sier hun og ler høyt.
Medier24 møter henne på stamkafeen, som ligger bare femti meter unna Agderposten-kontoret, under hennes favorittuke gjennom hele året: Arendalsuka.
Byen syder av liv, og det er gamle kjente fra riksmediene bak hver et gatehjørne og på hvert et debattmøte.
– På de årene jeg har bodd her har jeg merket at Arendal har blitt en litt mer utadvendt by, og det er nok mye takket være dette arrangementet. Samtidig har kommunen gjort noen lure grep, som gjør at det blir litt Grünerløkka-feeling noen steder også her i Arendal, sier hun.
– Det var litt av en ilddåp inn i yrket
Liv Ekeberg sin interesse for presseetikk begynte tidlig. Det er sent 1990-tall. Liv Ekeberg fullførte journalistikkstudiene for et år siden, og 28-åringen har akkurat blitt ansatt som journalist i Adresseavisen i Trondheim.
Det første oppslaget hennes handler om det som da var Midt-Norges største private øyelege, som fikk kraftig kritikk av en kollega ved St. Olavs hospital.
Ekeberg og daværende redaktør i Adresseavisen Gunnar Flikke endte opp med å bli dratt for retten av øyelegen.
– Han kom til orde i samme sak, men uansett ringte han og sa: «Liv Ekeberg – jeg trekker deg personlig og redaktør Gunnar Flikke for retten». Den saken smalt den første uka jeg jobbet i Adressa, forteller Ekeberg.
Det tok lang tid, men etter to år var både hun og Flikke ble frikjent i to rettsrunder.
– Det var litt av en ilddåp inn i yrket. På grunn av dette ble jeg nok raskere opptatt av presseetikk enn jeg ellers ville ha blitt.
Hun ble tilbud varaplass i PFU kort tid etter, og takket ja. Hun var vara i fire år, før hun tok en ti års pause. I 2015 var hun tilbake i utvalget som fast representant for journalistene og stortrives.
– Jeg likte godt den pulsen
Etter Adressa gikk turen videre til Nettavisen, hvor hun var i seks år før hun ble med på oppstarten av TV 2 Nyhetskanalen. Der var hun blant annet både vaktsjef og planlegger, før kjærligheten gjorde at hun vendte nesa mot Arendal.
Pendling på toget ble bokstavelig talt tyngre og tyngre, etter hvert som gavidmagen vokste. Etter mammapermisjonen takket hun ja til sluttpakke i TV 2, og fikk etter hvert jobb i Agderposten.
– Jeg hadde abstinenser når det var store nasjonale begivenheter ganske lenge, som jeg visste at ville ha vært med og rigge hvis jeg fortsatt var i en av riksmediene. Jeg liker godt den pulsen, og syntes det var veldig, veldig gøy å være med på oppstarten av nyhetskanalen, sier hun.
Midt under intervjuet med Medier24 ringer telefonen hennes.
– Ja, selvfølgelig. Du finner e-postadressen min på nettsiden vår, avslutter hun og legger på.
– Det var en mor som ville ha et bilde av datteren sin, som jeg tok på skolestarten i går, sier hun.
– En svett og surrealistisk opplevelse
Jobben som lokalavisjournalist er mangfoldig og variert, og byr på en rekke små og store oppgaver.
Denne gangen var det snakk om bilder fra skolestart, men bare noen dager tidligere stod hun midt i en begivenhet halve Norge, og hele pressenorge, fulgte med argusøyne: Pressekonferansen til Per Sandberg og Bahareh Letnes.
– Det var en svett og surrealistisk opplevelse.
Hun og Agderposten var de første til å melde hvor og når pressekonferansen skulle være, noe som førte til høye klikktall.
– Folk var åpenbart veldig nysgjerrige. Da kom vi i redaksjonen fram til at det er stor forskjell på slett journalistikk og klokkeslettjournalistikk, forteller hun og ler høyt.
Selv håper hun siste ord i den diskusjonen ikke er sagt, og at PFU får muligheten til å behandle klager fra Sandberg og Letnes i løpet av høsten.
– Jeg regner med at det kommer flere klager, og i likhet med Elin Floberghagen, som oppfordret dem til å klage til PFU, ønsker jeg også at de gjør det. Det er viktig at vi får en grundig behandling av dette.
Vi må skjerpe oss på samtidig imøtegåelse
Men selv om presseetikk-høsten kanskje kommer til å preges av Sandberg og Letnes, er det flere andre store spørsmål som kan komme opp. Ekeberg finner presseetiske diskusjoner givende.
– I den vanlige hverdagen vår, hvor produksjonskravet er stort, er det sjeldent det er tid og anledning til å prate en time eller fem om presseetikk. Jeg synes helt personlig at det er givende å sitte og diskutere etikk.
– Er det for mange PFU-saker?
– Det er ikke så svart/hvitt. På den ene siden ønsker jeg selvsagt at vi ikke skal få noen saker, om det betyr at alle følger Vær varsom-plakaten til punkt og prikke. Samtidig betyr jo flere saker at flere kjenner til PFU og den oppdragende effekten vi kan ha på norske redaksjoner og journalister.
Én type saker håper Ekeberg å se færre av på sakslista utover høsten: Journalister som slurver med samtidig imøtegåelse.
– Jeg ønsker meg færre brudd på 4.14. Der holder tallene på fellelser seg stabile, og det synes jeg egentlig er overraskende. Der må vi i pressen skjerpe oss, sier hun.
Kan ikke kødde med troverdigheten vår
45-åringen brenner for mye, men pressens troverdighet står høyt på lista.
– Pressens troverdighet er noe jeg brenner veldig sterkt for. Jeg kjenner jeg får en nærmest allergisk reaksjon når jeg ser at vi i pressenorge tar for lett på det å verne om troverdigheten vår. Det er den viktigste kapitalen vi har. Vi kan ikke kødde med den, sier hun.
Hun sikter blant annet til de mange diskusjonene om innholdsmarkedsføring, og merking av annonser på nett.
På det punktet mener hun pressen har blitt flinkere de siste årene, samtidig som hun mener vi fortsatt har en del å gå på.
– Det er ikke alltid like enkelt å se i sakene våre hvem som har hatt påvirkning på hvorfor akkurat dette kommer på trykk. Hvorfor brukte vi akkurat den casen? Hvorfor akkurat den ekspertkilden?
Samtidig er det så enkelt å la seg påvirke i en hektisk hverdag. Si at det ramler en e-post inn i innboksen før morgenmøtet på verdensdagen mot kreft, fra for eksempel Kreftforeningen. Den har et ferdig lokalt case, som sitter klar til å prate med deg. Da er det lett å takke ja, men Ekeberg mener vi må ha bevissthet rundt dette.
– Vi må ha bevisstheten rundt dette langt framme i panna, og huske på at vi kan bli brukt som løpegutter for noen uten at vi er klar over det selv.
