Det går hardt for seg i avis­krigen på Sørlandet. Men det hjelper at journalistene bare får 800 kroner per sak

– Jo da, vi bryr oss om den nå. Vær varsom-plakaten, Svein, hvor finner vi den?

– Den står under meninger, sier Svein.

Grafikksjef Svein Knudsen reiser seg igjen i det åpne landskapet, fra pulten nærmest vinduet, med ei verandadør med utsikt til Pollen i Arendal sentrum.

Han heter forresten Knutsen i kolofonen, men Jensen insisterer på at det er Knudsen.

– Ta og så vis meg, sier Jensen.

– Den står på meningssider. Den har visst blitt kutta, sier Knudsen.

- Abonnement er helt meningsløst

Vi kommer snart tilbake til jakten på VVP. Foran en av Norges siste gratisavismagnater, Odd Bjørn Jensen, ligger hans tre gratisaviser Sørlandsavisen Vest, Sørlandsavisen Aust og Sørlandsavisen Kristiansand i vifteform på bordet. 

Vi besøker dem i Havnegaten, med utsikt mot Pollen i Arendal.

Tvende Media gir også ut abonnementsavisen Arendals Tidende, samt en haug DM-er, altså rene reklamebilag, og andre gratisprodukter.

Han holder seg foreløpig ikke med redaktører. Selv er han salgssjef.

Men nå har han fortalt hvordan satsingen på redaksjonelt innhold gjør at de kan legge gratisavisene i alle postkasser:

– Det er jækla vanskelig å tjene penger på avis. Å leve av abonnement er helt meningsløst i fremtiden. De som faller i opplag og abonnement har større problemer enn meg, for jeg er ikke interessert i den biten av markedet, sier Jensen.

Tarmskylling og bylines

Det er varmt. Vi har fått kaffe. Sommeren står for døren. En contentartikkel om et tarmskyllingsfirma fanger blikket. Den ser veldig redaksjonell ut.

– Det jeg ønsker å skape er gratisaviser med høy kvalitet. Det er egentlig bare snakk om penger. Sprøyter du et visst antall penger i en gratisavis, sånn at de blir sammenlignbare med regionsavisene, så er det ikke tvil om at befolkningen foretrekker noe som er gratis, sier salgssjef Odd Bjørn Jensen.

Medier24 vil snakke om tarmskyllingssaken. Vi lurer på om dette er reklame eller bare en vanlig artikkel om det lille tarmskyllingsfirmaet, som tydeligvis også er en fast annonsør.

Odd Bjørn Jensen (48) begynner også å lure. Han roper på grafikersjef Svein Knudsen. Knudsen kommer.

– Her ser du litt andre fonter, og det står «annonse» i toppen. Det skal jo ikke se HELT likt ut, sier Knudsen.

– Det er ikke lett å se at det er reklame og ikke redaksjonelt?

– Nei, det er sant. Den er tilsynelatende lik en redaksjonell side, men den har andre fonter og er merket «annonsørinnhold» i et hjørne. Det er heller ikke de samme folkene som skriver redaksjonelt og content, sier Jensen.

Han sier de har funnet på at det skal stå byline der saken er redaksjonell.

– Det finnes ikke retningslinjer på det, men vi har laget regler for å gjøre det tydelig: Når vi har byline, er det stempelet på at dette er journalistikk.

- Men nå har ikke jeg akkurat satt meg inn i reglene om dette, det er ikke noe jeg bryr meg fryktelig mye om, sier Jensen.

VVP oftest under «meninger»

Hva med Vær varsom-plakaten, den vi ikke fant og som grafiker Svein har blitt sendt ut for å finne. Knudsen går for å se etter flere utgaver.

– La oss se hva Knudsen kommer med. Jeg tror ikke vi sverger til ikke å følge den. Det er meningsløst å ikke ha den med, det er ikke noe farlig, sier Jensen. 

– Hvorfor står den ikke der da? 

– Maria? Står Vær varsom-plakaten i Arendals Tidende? roper Jensen til Maria Åsheim.

Åsheim setter Arendals Tidende, abonnementsavisen til Tvende Media.

Hun svarer at avisen har meningssider, noe den nesten alltid har. Jensen roper Knudsen tilbake.

– Svein! Det er litt viktig at du er med her, selv om det er deadline, jeg skjønner det.

Svein Knudsen kommer tilbake.

– Så det vil si at når vi ikke har meninger, har vi aldri med PFU. Er ikke det lett å gjøre noe med?

– Jo, det er lett å gjøre. Det skal jeg fikse, sier Knudsen.

– Sørg for at den er med, selv om vi ikke har meninger, sier Jensen.

– Ja, sier Svein.

– Noen er opptatt av dette, sier Jensen.

– Ja, svarer Svein.

– Da må vi tilpasse oss, sier Jensen.

– Overgangen er ikke helt der ennå, sier Svein.

– Nei, jeg skjønner det, sier Jensen.

– Overgangen fra hva da? 

– Overgangen fra bare å drive reklame til gratisavis. Svein, når var det?

– Det var vel i fjor da vi fikk ny layout og forlot TS-avisen, sier Svein.

Jensen snur seg mot Medier24.

– For flere år siden drev vi Lokalavisen Kristiansand eller hva den het. Da kjørte vi skikkelig på med redaktørplakaten og PFU, så var vi borte fra det der ei stund.

– Jeg skal få det i kolofonen, sier Svein.

– Det er kanskje vanlig å ha det omtrent der?

– Vi er ikke veldig avislesere vet du, sier Jensen.

800 kroner per artikkel

Papiravisenes tid er kanskje forbi.

Men det håp så lenge liket er varmt. Fem grafikere syr sammen Bohus-reklamer, innstikk og gratisaviser. Annonseselgerne er ute.

Ingen journalister er ansatt i Tvendes gratisaviser. Likevel snakker Jensen om redaksjonell kvalitet. Han leier inn journalister som fakturerer, bortsett fra én som er lønnsmottaker.

Journalistene får mellom 800 og 1500 kroner per hovedsak, noen opp mot 3.000 kroner.

– Du betaler så lite at journalister neppe kan leve av det?

Jensen viser da et opptrykt arket med «Redaksjonelt regnskap». En reporter i Arendals Tidende ble talt å ha laget 272 saker i halv stilling fra 1. april 2016 til 31. mars 2017.

– Han var politisk reporter. Hvis du deler årslønna i saker, blir det 800 kroner i snitt per sak, sier Jensen, og legger til:

– Når vi får ny abonnent i Arendals Tidende, garanterer vi han én ny sak, sånn at abonnenten forstår at de er garantert én redaksjonell sak.

– Så et abonnement koster 800 kroner?

– Ja, da får du også avisen digitalt. Vi har sterk vekst, med 24.000 brukere i AT på nett, og det er ikke dårlig, sier Jensen.

Noen dager senere går vi inn nettavisen. Vi finner ingen innlogging, heller ikke for eavisen. Alt er gratis.

Kanonføde

Gratisaviser er ikke de eneste som har hatt det tøft. Og reportasjen begynner egentlig her:

På Lasaretthøyden frigjøringsdagen 8. mai dundrer saluttkanoner over Kristiansand til ære for friheten og frigjøringsdagen, på Odderøya.

Arnt Georg Arntzen ga i fjor opp sin egen Høvågavisa, og er på jobbjakt. Han har noen aksjeselskap også, driver litt eiendom, litt pizza og litt annet.

På nyåret kjøpte Tvende Media AS seg inn i eiendommen hans, og de startet et lite partnerskap. Og Arntzen begynte å skrive for den nye gratisavisen for Kristiansand.

– Jeg fikk 1500 kroner for å skrive ledere, og var redaktør noen uker, sier Arntzen.

Det ble litt rabalder da han som fersk redaktør i gratislokalen skrev en hyggelig artikkel om det norske miljøet i Antalya, hvor han hadde en leilighet han gjerne skulle ha solgt. 

I dag kjører han rundt på frigjøringsarrangementer. Kanonaden er over. Arntzen hilser på Arne Tumyr (85), som rekrutterte ham i 1984 som bryllupsfotograf til avisen Sørlandet.

– Jeg rakk knapt min egen konfirmasjon dagen jeg traff han. Den sommeren reiste jeg bare rundt og tok bilder av folk som skulle gifte seg. «Unnskyld, jeg skulle gjerne hatt bilde av dere til Sørlandet». Jeg lurer på om jeg har tatt 4.000 bryllupsbilder, ler Arntzen.

Det er litt historisk. I skyggene gikk Sørlandet nedenom og hjem. Tumyr gikk fra Arbeiderpartiet til Fremskrittspartiet, og senere Stopp Islamiseringen av Norge. Nå er han gammel. Han holder for ørene til kanonaden, og vil på uniformsutstilling.

Arntzen kjører tilbake til kontoret, og går inn døren mellom massasjeinstituttet og frisøren. Arntzen er ærlig på at han går på NAV-midler, mens han skriver litt for Odd Bjørn Jensen.

– Jeg fakturerer vel kanskje for 50.000-100.000 i året. Det er hardt å være frilanser, sier Arntzen.

Litt sånn kritisk reportasje

67 kilometer østover på en ennå ikke firefelts motorvei hilser 48-åringen Jensen velkommen til Arendal og Havnegaten 4, som han og faren, altså farens selskap, kjøpte i 2001.

– Er dette en sånn kritisk reportasje?,  spør Odd Bjørn Jensen.

Bak en glassdør sitter faren, han driver i kosmetikkbransjen og har ikke noe med avisene å gjøre. I et hjørne sitter to som jobber i Nye Arendals Tidende.

Tvende kjøpte det som konkursbo i 2012. Så er det grafikerne. Ja, så er det søsteren hans. Hun bare låner en kontorplass for å drive innen  kosmetikk med faren. Ja, Odd Bjørn Jensen er også med der. Så har vi sønnen. Det vil si, han er annonseselger, og derfor ute.

Anita lager kaffe til oss. Vi svarer ja og ha på spørsmålet.

– Jeg må ha sukker i, hvis du gidder. Anita?

For nitten år siden begynte Jensen å gi ut gratisavisen TS-avisen. Det var en dm (direkte markedsføring, red. anm.) med annonser fra gud og hvermann, sendt til alle husstander.

Noen tekster var med for å lokke leseren inn i bladet. På toppen av karrieren sendte han trykksaken til 347.000 postkasser i Agder-fylkene, Oslo, Akershus, Buskerud, Rogaland, Telemark og Vestfold, Hordaland, Oppland og i Østfold.

– Gratisaviser er et fremtidsrettet produkt. Regionavisene er ikke det. Jeg tror alle skal over i gratisavismarkedet før eller siden. Mens alle andre slanker kvaliteten, går vi opp. På et tidspunkt vil vi møtes i kvalitet, og det kommer et skjæringspunkt der for hva som er lønnsomt og ikke, mener Jensen.

– Hvordan skal du øke kvaliteten på produktet?

– Jeg må bruke penger på journalistikk. Det er det det handler om. Det gjør vi. Det er derfor det første kvartalet har vært ganske trangt, sier Jensen.

Arendal har liksom aldri kommet over at byen var størst på Sørlandet for noen hundre år siden, men snublet da gamle penger tviholdt i seilene, mens andre investerte i motor.

Tristessen har preget hele Aust-Agder, som snart er en saga blott.

Men en slags hevn har de likevel fått. Grimstadgutten Espen Egil Hansen regjerer i Aftenposten. Nesten-arendalske Rolv Erik Ryssdal sjefer over hele Schibsted. Fullblodsarendalsgutten Eivind Ljøstad tok over Fædrelandsvennen, og satte inn venninnen Karen Kristine Blågestad som kulturredaktør.

Nå har altså Ljøstads egen oppvekstvenn fra Bankedu-byen tatt over Kristiansands avis, unnskyld Sørlandsavisen Kristiansand.

  

«Ja takk» og «nei takk»-aviser

I storhetstiden omsatte Tvende Media for 36 millioner kroner, og hadde 32 ansatte. Nedturen startet da Forbrukerombudet reagerte på at den ble distribuert som om den var et redaksjonelt produkt.

– Har du ikke hørt om «Nei takk»-aviser? Vet du, 68 prosent av folkene i Kristiansand har reservert seg mot reklame i postkassen. Heldigvis er det noe bedre i Arendal, med 50-52 prosent.

- Og vet du, offentlig ansatte hjalp til og med å gi ut sånne klistremerker, er ikke det utrolig, spør Odd Bjørn Jensen. 

Den redaksjonelt syltynne 25. utgaven i 2008 var full av reklame. Forbrukerrådet sa avisene hans ikke kunne distribueres til forbrukere som hadde reservert seg mot å motta uadressert reklame, ifølge en artikkel i Fædrelandsvennen.

– Nei, den artikkelen stemmer ikke. Vi fikk ingen påpakning, faktisk var det daværende markedssjef Øyvind Klausen i Agderposten, som klaget på oss om en planlagt fulldistribusjon. Forbrukerrådet svarte etterpå at de så dette som en konkurranse, sier Jensen.

Dermed dukker en av flere tilsvarssaker frem i intervjuet med Jensen. Det kommer flere.

Øyvind Klausen er i dag sjefredaktør og administrerende direktør i Agderposten. Han sier han ikke husker saken godt, og ønsker ikke å kommentere.

Men det gjør Jensen, som forklarer at det ble stadig tydeligere at avisen trengte mer redaksjonelt stoff for å kunne gå i neitakk-postkasser.

– Det var aldri et problem før rundt 2010. Jeg husker vi kunne gå til 30.000 i Aust-Agder, nå er vi nede i 21.000 ja takk. Kristiansand kom i fjor ned i 13.000 ja takk.

Det finnes kanskje ikke regler for det, men uansett så har vi forstått det slik, sier Jensen, at minst halvparten av sidene skal bestå av redaksjonelt stoff uten koblinger til annonsører.

Klarer man dét, så kan man gå rett i postkassene til alle som har klistret «Nei, takk» på postkassen.

– Anita, hvor er sukkeret? Jeg må ha sukker i kaffen, sier Jensen.

– Hva er redaksjonelt stoff?

– Det er en definisjonssak.

– Hvordan definerer du det?

– Hvordan jeg definerer det?

– Ja?

– Det er ikke-betalt stoff, ikke minst. Det må selvfølgelig ikke være betalt, sier Jensen.

 

Snart redaktør

Tvende Media AS eier lokalavisen Arendals Tidende gjennom Nye Arendals Tidende AS, som kommer til rundt 1000 abonnenter hver onsdag og fredag.

Hver annen onsdag blåses opplaget opp til 18.700, med fulldistribusjon, og er da en gratisavis som bærer samme navnet.

– For oss gjaldt bare Jatakk-aviser, nå er det bare Neitakk-aviser. Det har tatt litt tid, men vi lærer oss, sier Jensen.

Lærdommen henter han i lokalavisen Arendals Tidende, som går i minus i år som i fjor. Nullregnskap er målsettingen.

Stoff herfra legges over i Sørlandsavisen Aust, som distribueres til postkassene i Aust-Agder. Mange av artiklene ligner annonser, men Jensen avviser koblinger til annonsører. Noen er annonser, og bærer da en liten logo øverst.

Opplegget i Vest-Agder ligner. Sørlandsavisen Kristiansand er en tynn redaksjonell suppe, men den går ned. De tre gratisavisene har ikke redaktør. Kristiansands-utgaven skal få.

– Det er jo ingen plikt å ha redaktør i en avis, og grafikerne mine er jo hands on på reportasjene. De to gratisavisene Sørlandet Aust og Sørlandet Vest går litt for lut og kaldt vann, ettersom vi ikke lager eget stoff til dem, men fyller dem med stoff fra de andre avisene. Da trenger vi ikke redaktør for dem, sier Jensen.

Sønnen kommer innom et øyeblikk. De veksler noen ord, og Jensen vender tilbake.

– En god selger er ikke på kontoret. Det ble jeg så overrasket da jeg så ham. Selv har jeg fortsatt 50 salgsmøter i uka. Det er mye for en som snart er 50 år, så neste år trapper jeg ned, sier han.

På en maskin blir Bohus’ neste egenreklame klargjort. Det går til jatakk-folk, som det altså stadig blir færre av. Derfor vil den snart komme inni en gratis-avis.

Fædrelandsvennen kommer bare til 42 prosent av befolkningen i Stor-Kristiansand, vil snart miste annonsører som Bohus, spår Jensen.

Oppdragsjournalistikk

– Du trenger ikke være kjernefysiker for å skjønne at en annonsør heller vil komme til 33.000 i Stor-Kristiansand, enn til 17.000 med Fædrelandsvennen, som kommer til rundt halvparten.

- Men vi har bare holdt på noen måneder, gi oss litt tid, sier Jensen.

Tvende har vært i Kristiansand-markedet lenge, og fikk kritikk i sin tidligere satsing Lokalavisen Kristiansand, da de etterlyste bedrifter som kunne kjøpe redaksjonell omtale. Gravejournalist Tarjei Leer-Salvesen tok dem på ordet, og ville bestille omtale av sin gravende virksomhet, for å undergrave Tvendes troverdighet.

– Vi ble latterliggjort, selv om jeg tror halve den journalistiske staben i Norge jobber med content marketing. Jeg sa han kunne skrive den selv. Men han ville gjerne kjøpe den, og ha en journalist til å lage den.

- Jeg forsto at han ønsket en negativ vinkling, og syntes det var respektløs overfor det jeg kaller en kollega, som så skulle skrive om han for han hos oss.

– Så dere har sluttet med dette?

– Nei, vi gjør det hele tiden, men vi merker det annonse, reklame eller oppdragsjournalistikk.

 

Ja, takk, nei takk, DM og Næring

– Så dere tilbyr ikke redaksjonelt stoff mot reklame?

– Du må skille. Hvis en distribuerer til jatakk, så kan en gjøre hva en vil i et reklameprodukt. Men ikke i neitakk-postkassene, sier Jensen.

Han viser frem Nærings-bladet «N Næring – Verdiskaping i sør». Det er et jatakk-blad som sendes til alle bedriftsledere i privat og offentlig sektor.

– Her er hver eneste bokstav kjøpt og betalt, sier han stolt.

På fremsiden står selskapet Media Service frem. Firmaet presenteres som «Sørlandets ledende film og TV-produsent», se side 14-15. Kjøpt og betalt av dem selv altså – kanskje skrevet av dem selv også.

Mens altså Sørlandavisen er en neitakk-avis, som noen ganger går til alle, noen ganger bare til jatakk-postkasser.

– Vi har ingen reklameaviser lenger, vi kjører bare gratisavis med 50/50 redaksjonelt og reklame. Sørlandsavisene Vest og Aust kan ha ulik distribusjon uke for uke. Det handler bare om kostnader og distribusjon, og avtaler med annonsører. Det har ikke noe med forbrukeren å gjøre.

- Jeg kan si til annonsøren at «neste uke fulldistribuerer vi til alle neitakk i Grimstad». Annonsørene er opptatt av hvor den går, og hvis den gikk til alle hele tiden, ville annonsene koste for mye, så vi differensierer utgavene, kan du si.

– Kan journalister leve av å jobbe for dere?

– Ikke hvis du ikke blir fast ansatt.

– Arnt Georg Arntzen sier han skriver for 1500 kroner saken?

– Han fakturerte for 50.000 forrige måned, så det var ikke så lite.

Det meste av journalistikken er enkildesaker. Jensen sier prisen stort sett ligger mellom 800 og 1500 kroner per sak. Han viser til en kvinnelig lønnsmottaker i Arendals Tidende.

– Hun er fast ansatt, siden hun betales per oppdrag. Hun har ikke firma. Fordi vi betaler lønn, arbeidsgiveravgift og feriepenger på toppen, betaler vi mindre enn 1500 kroner, rundt 800 kroner per sak, sier Jensen.

– Det høres sinnsykt billig ut?

– Ja, derfor jeg sier det, det er ikke noe lønnsomt å bruke frilansere. Men da må vi vite hvem du ansetter.

Han er selv ikke ansatt i Tvende, men tar ut lønn via andre selskaper.

– Hvor mye koster du per dag?

– Null. Til nå i år har jeg kostet meg 400.000 kroner. Jeg kan ikke leve av ikke-likviditet, så vi har overført penger. I fjor hadde jeg dårligere betalt enn grafikerne, men jobbet sikkert dobbelt så mye.

– Kompenserer du gjennom å ta utbytte ut av dine andre selskaper?

– Nei. Det er null der også. Jeg får utbytte av andre selskaper, det gjør jeg. Så jeg har noe å leve av. Men det er ikke gull i markedet for øyeblikket. Jeg la ikke noe igjen på kistebunnen i gullalderen for ti år siden.

På oppfølgingsspørsmål presiserer Jensen at han ikke er ansatt i Tvende:

- Mitt aksjeselskap OBJ Invest AS fakturerer Tvende og AT, og lønner meg. Jeg hadde nok lønn på 500.000 kroner i fjor, men hvis man må låne inn eller spytte inn mer egenkapital enn man tar ut, så er man i realiteten uten noen goder fra avisdriften, sier han. 

Pengene som sørger for at skuta flyter, kommer faktisk fra kosmetikkindustrien, ettersom familien gjør det bra gjennom Depend Cosmetic, som også Jensen har en eierandel av. 

Konkurransen med Fædrelandsvennen

Annonsemarkedet er tøft. Jensen sier en helside hos ham koster 7.500 kroner, det samme som Fædrelandsvennen.

– Fædrelandsvennen er konkurransedyktige med oss nå. Men ikke med de offisielle prisene. De er sikkert 30 og opp til 40.000 kroner, men de dumpes så sinnssykt at de er nede på vårt prisnivå og forbi. På innstikk og temaaviser og sånt, er de nede i 5.000 kroner per helside.

– De dumper prisene for å ta annonser fra dere?

– De la ned Kristiansand Avis ene og alene for å ta annonseomsetninger inn. Så går vi plutselig ut på 14 dagers basis og sier dette skal vi løse. Det var helt klart en strek i regningen.

- Jeg noterte flere titalls telefoner fra Eivind Ljøstad gjennom jula, med trusler om anmeldelse bare på grunn av oransjefargen vi tok med videre. De skulle saksøke oss. Jeg har slåss mot Agderposten og Fædrelandsvennen i alle år. Vi har kloret oss fast.

– Det hadde ikke gått uten en fullstendig rigid fyr som meg ved roret, som ikke nødvendigvis går etter paybacken. Jeg liker kampen jeg. Så bryr jeg meg om ansatte. Jeg kan ikke kvitte meg med noen heller. Jeg er ikke kynisk nok, sier Jensen.

Som på noen år har gått fra 32 til 16 ansatte.

Men tilbake til kampen mot Fædrelandsvennen og gratisbladet:

– Eivind Ljøstad banket meg gjennom hele oppveksten på Saltrød. Han er 3-4 år eldre, og bodde like ved. Han brukte samme teknikk nå: «Odd Bjørn vil vil jo ikke ha en sånn konflikt, vi gidder ikke det… ta et godt råd fra en kompis til en annen».

- Du vet, sånn skikkelig ovenfra og ned, vet du. «Jeg skal tenke på det, sa jeg». «Ja, for hvis du bruker denne oransjefargen, så er det full klinsj altså, for de har muskler de som står bak meg her» svarte Eivind Ljøstad, og viste til advokater i Schibsted. Du vet, sier Odd Bjørn Jensen, og fanger blikket til journalisten:

– Sånne fighter jeg meg bare ekstra energi. Vi har ikke hørt fra hans advokater ennå. Men han fikk lempet på meg stress av ekstra arbeid og krefter. Advokaten min mente jeg ikke sto i stor risiko, fargen var ikke spesiell, og lå i fargekartene.

Jensen henter produksjonssjef Torbjørn Lillebø som bekrefter.

– Han ringte meg også, jeg husker jeg ble sur selv i alle fall én av to ganger.

– Han var ekstremt ufin, sier Jensen.

Mottrekket var at de innførte den samme oransje fargen i alle de tre gratisavisene.

Eivind Ljøstad kjenner seg ikke helt igjen i påstandene, og mener det er Sørlandsavisen og Tvende Media som er «cowboyene» i markedet. 

• Les Ljøstads tilsvar og barndomsminner i undersak nederst!

  

- Alle kopierer oss

Kanskje noen kopierer han igjen. For når Jensen «gjør ting i markedet, er det ekstremt vanlig at de store kopierer det», som han sier det.

– Jeg vet at markedssjefene i de store regionavisene er lei av å hele tiden høre hva vi i Tvende gjør. Vi var først ute med bilavis, og eiendomsavis. Vi er først ute med det siste.

- Det siste vi laget ble kjempehot, en ØIF Arendal sluttspillavis. Da er det mange som får kjeft i andre aviser, for å si det sånn, for at de ikke klarte finne på sånt selv.

– Jeg trodde bil- og eiendomsaviser hadde vært med som bilag i mange år?

– Nei, vi er alltid først ute med enhver ting som forbedrer markedet.

– Kan du dokumentere det?

– Ja, ja, sier Jensen.

– Hva mener du, jeg har sett slike i alle år?

– Ja, men i Kristiansand er det annerledes, jeg snakker ikke om Kristiansand her nå, jeg snakker kun Aust-Agder. Vi laget bilannonser. Agderposten gjør etterpå det samme.

Det er en velkjent hemmelighet at Agderposten ble forbannet da eiendomsmeglere gikk til Jensen for å få billigere eiendomsmagasin for et par år siden. Etter et halvt år gikk de imidlertid tilbake til Agderposten, dog langt billigere. Lot Jensen seg bruke?

– Om jeg gikk på ei blemme? Jeg hadde den i seks måneder, så ga jeg den fra meg. Meglerne fikk et produkt markedet ellers aldri ville fått.

– Eller altfor billig, som Agderposten ville sagt?

– Ja, ja. Men så går de som sier altfor billig tilbake og sier «vi kan gjøre det for samme pris som Jensen.» Da får markedet noe de aldri ville fått uten meg.

Han går ikke med på at han mistet det.

– Jeg fikk godt betalt for å gå ut av kontrakten, og tjente mer på å gå ut av den enn å bli stående. Så indirekte betalte Agderposten regningen. Jeg var happy, og kundene var kjempehappy.

- Jeg spiller på lag med markedet. Jeg kjenner alle. Det er derfor markedet er helt avhengig av meg. Det er ikke det at jeg liker å fremheve meg selv, men det er en realitet. Kundene er glade i oss, det er det viktigste. Og forbrukerne er hellige kuer, de skal vi skjerme. Er det noen som sender oss en mail og sier de ikke vil ha avisen, så sørger vi for det.

Hard kamp om omsetningen

Arbeidsdagen er over for Maria Åsheim, som er på vei ut. Odd Bjørn Jensen hilser henne: 

– Ha det Maria, ligger du greit an?

– Nja, vi ligger på 60.000 omtrent, svarer hun på vei ut.

– Det var Arendals Tidende. Med fulldistribusjon onsdag bør den ligge nærmere 100.000 i omsetning. Men det detter nok noe mer inn før deadline i morgen.

Det ordinære opplaget på 3.000 trykte omsetter for rundt 40.000 kroner, ifølge Jensen.

Avisen trykkes ikke hos Agderposten på Stoa, men på Lillestrøm.

– Nei. Det er tragisk, men vi trykker for 7 millioner kroner. Agderposten vil ikke trykke for oss. Det er latterlig, og tenk det er mye miljøsvineri med transporten. Det er litt sånn bransjen er.

• - Grunnløse påstander, sier Agderposten-direktør Nils Kristian Gauslaa om at Agderposten kopierer de fleste av Tvende Medias ideer. Han sier også at det var Odd Bjørn Jensen som valgte å forlate Agderpostens trykkeri for noen år siden. 

Trapper opp og ned

– Hvis en gratisavis skal overleve, må du putte penger i journalistikken. Du har et dårlig tilbud til annonsøren, hvis du ikke investerer i en journalistisk stab som kan forbedre produktet nok til at du kan gå til alle husstander, ikke sant?

Sier Jensen, som tar en telefon. Han er evig i gang. Han har fem barn, og den siste attpåklatten er en 2-åring han gleder seg å treffe etter barnehagen. Klart han må trappe ned. 

Epilog: En uke etter våre møter har den siste avisen fra Sørlandsavisen Kristiansand en side med reportasjer i vanlige fonter.

En er med matvognen Junes Thaimat, som har søkt om tillatelse til oppstilling. Reportasjen har byline, men er også merket «annonsørinnhold».

Under er en lignende artikkel om en klinikk som fikser åreknuter.

Vi tekster Odd Bjørn Jensen.

– Hva kaller vi dette?

Svaret har et umiskjennelig preg av Jensen:

– Usikker. Forslag?

Etter litt frem og tilbake med forslag fra Medier24, antar Jensen det er vanlig reportasje, men at Svein har merket med annonsørinnhold fordi Junes Thaimat tidligere har annonsert der.

Jensen vet mer fredag, sier han.

Men han er glad for at Sørlandsavisen Kristiansand skal ha redaktørfunksjon på plass fra neste nummer.

 

- Det var en interessant vinkling på den disputten, sier Fædrelandsvennens sjefredaktør Eivind Ljøstad

- Hehe, det stemmer at Odd Bjørn og jeg vokste opp i samme byggefelt, og jeg kan bekrefte at det var mye krig og kamp i skogene på Saltrød. Alle fikk tyn av de som var eldre, men det var nokså gemyttlig og godt samhold likevel.

Slik kommenterer sjefredaktør Eivind Ljøstad påstandene fra Odd Bjørn Jensen. Like munter er ikke minnet av diskusjonen rundt plagiat: 

- Det var en interessant vinkling på den disputten vi hadde om plagiat. Jeg ble utålmodig fordi de bevisst unngikk å svare da jeg gav beskjed om at de ikke kunne kopiere logoen til Kristiansand Avis, som det virket som de hadde planer om å gjøre. De justerte seg til slutt og siden det har jeg bare ønsket de velkommen og lykke til, sier Ljøstad. 

Om prisdumping og annonsepriser sier Ljøstad: 

- Oet er Sørlandsavisen som opptrer som cowboyer i markedet. Konkurransen og prispresset i printmarkedet er tøff, med eller uten Sørlandsavisen. Det er de som dumper prisene. Det er det lite vi kan få gjort noe med, men vi opererer i markedet som vi alltid har gjort.

- Fædrelandsvennen har som alle andre godt av konkurranse, så det er bare fint at det er flere aktører på markedet. Det jeg er kritisk til med Sørlandsavisen er at de utgir seg for å være et redaksjonelt produkt. Så vidt meg bekjent tilbyr de redaksjonell omtale mot betaling, og da bør de kalle seg det de i realiteten er: Et annonseprodukt, mener Ljøstad. 

Han understreker at det var nødvendig for Schibsted-selskapet å legge ned Kristiansand Avis: 

- Etter at avisen de to siste årene gikk med millionunderskudd måtte vi innse at vi ikke kunne forsvare å drive Kristiansand Avis videre. Det var synd, men heller enn å redusere kvaliteten på det redaksjonelle innholdet betydelig, som ville blitt konsekvensen, valgte vi å legge ned.

 

- Grunnløse påstander fra Tvende Media, svarer Agderpostens konsernsjef Nils Kristian Gauslaa

Konsernsjef Nils Kristian Gauslaa i Agderposten Medier kjenner seg heller ikke helt igjen i påstandene fra Tvende Media, og kommenterer dem slik: 

- Agderposten Trykk trykket Arendals Tidende til og med februar 2015 og andre reklameaviser for Tvende Media til og med mars 2017. Jensen hadde da fått gunstigere priser hos Amedia Trykk på Lillestrøm og valgte å flytte oppdragene sine dit, sier han om trykkekontrakten. 

Gauslaa sier videre at da Tvende tok kontakt i fjor sommer, var trykkeriet fullbooket med andre oppdrag på tidspunktene Jensen ønsket å trykke. 

- Siden har vi ikke hørt noe fra Jensen, før han nå igjen legger «bredsiden» til gjennom sine uttalelser til Medier24, sier Gauslaa. 

Konsernsjefen sier videre at Agderposten har utgitt bilag om bil og bolig siden 1995 og 2000, og mener påstanden om kopiering er «fullstendig grunnløs». 

- Og at «Agderposten i realiteten endte opp med å betale penger til Jensen» er en like grunnløs påstand. Det som skjedde i 2016 var at flere meglerfirmaer valgte å gå ut av samarbeidet med Agderposten for i stedet å få sitt eget boligmagasin produsert av Tvende Media. Agderposten fortsatte imidlertid å produsere sitt ukentlige boligbilag med de øvrige meglerfirmaene som kunder, samtidig som boligbilaget økte sitt opplag gjennom distribusjonssamarbeid med de andre lokalavisene i Aust-Agder.

- Meglerfirmaene som gikk ut av samarbeidet valgte etter noen måneder å gjenoppta samarbeidet med Agderposten. Hva som skjedde mellom Tvende Media og meglerfirmaene er selvfølgelig ukjent for Agderposten, sier Gauslaa. 

Agderpostens konsernsjef synes samtidig det er rart at Arendals Tidende kvalifiserer til og får pressestøtte, slik Tvende Media driver: 

- Det mest oppsiktsvekkende med Tvende Media er at man har klart å få produksjonsstøtte fra staten for Arendals Tidendes to ukentlige utgaver i både 2015 og 2016 med hhv. kr. 835.000 og 821.000, til tross for at den ene utgaven ble distribuert «jevnlig» som gratisavis til alle husstander i Arendal.

- For 2017 fikk man imidlertid bare produksjonsstøtte for en ukentlig utgave med kr. 481.000, sier Gauslaa, og minner om vilkårene for å motta støtte: At pressestøtten ikke skal gis til gratisbetaling, og kun til medier som «tar reell betaling».