- TONE TVEØY STRØM-GUNDERSEN, nyhetsredaktør i Aftenposten
VGs publisering av dansevideoen fra Bar Vulkan utløste selvransakelse i norsk presse. I august i fjor behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) en klage fra Sofie Bakkemyr på VGs dekning.
VG var klaget inn for brudd på flere punkter i medienes etiske regelverk. At avisen ble felt på alle punktene, var ikke omstridt blant noen. VG selv hadde lenge før PFU-behandlingen erkjent svakt journalistisk håndverk og beklaget sine arbeidsmetoder.
Vær varsom-plakaten er god
Kildeutvalget ønsket likevel å undersøke medienes forhold til kildene etter Bar Vulkan-saken. Hvordan jobber vi med kilder, og særlig med anonyme kilder? Vet alle kilder hva det innebærer å si ja til et intervju? Forstår kildene når en journalist sier at de vil ha en bakgrunnssamtale?
Dette er gode og viktige spørsmål som berører det helt sentrale tillitsforholdet mellom kildene og mediene. Aftenposten gjorde flere verdifulle og til dels smertefulle erfaringer i det journalistiske arbeidet med #metoo. Vi opplevde at kommunikasjonen mellom oss og kildene var mangelfull, svak og bar preg av misforståelser.
Derfor fortjener kildeutvalget ros for å ha igangsatt diskusjoner om etikk og praktiseringen av det etiske regelverket i alle mediehus. Det kommer mye godt ut av arbeidet og rapporten, uavhengig av hvordan redaksjonen stiller seg til forslagene. Vi har fått gode og bevisstgjørende diskusjoner om hva som er god siteringsskikk, hvordan sitatsjekk best praktiseres, og hvordan vi skal bruke anonyme kilder. I Aftenposten har vi også avdekket at det er ulik praksis for metodikk i redaksjonen. Det må vi samordne.
Problemet er redaksjonenes praksis
15 redaktører fra de største mediehusene møttes denne uken for å diskutere kildeutvalgets rapport. I Aftenposten mener vi at det ikke er Vær varsom-plakaten som er problemet. Problemet er praksis og redaksjonenes mangel på systematikk.
Likevel har utvalget kommet med flere endringsforslag til Vær varsom-plakaten, endringer som vi mener både alene og hver for seg vil innskrenke redaksjonens mulighet til å drive kritisk journalistikk. Diagnosen er riktig, men ikke medisinen.
Det er fare for at vi oppfattes som arrogante når vi avviser endringene, men konsekvensene for den praktiske journalistikken er ikke gjennomtenkt nok. Som med alle regelsett og lover må intensjonen med endringer være en vesentlig forbedring.
Vurderingen må handle om hvorvidt intensjonen oppnås best ved endringen, eller om det holder å endre praktiseringen av dagens regler. Det er ikke alltid det er loven eller regelen det er noe galt med. Ofte er det bruken det skorter på. Det er tilfellet her.
Vær varsom-plakaten skal sikre at mediene kan drive kritisk, uavhengig, granskende og redelig journalistikk. Den skal ikke legge begrensninger på hva slags journalistikk vi skal lage, men den skal stille krav til hvordan vi gjør det.
Forslagene vil innskrenke vår mulighet til å lage journalistikk
Utvalget foreslår seks endringer i Vær varsom-plakaten. Aftenposten kommer ikke til å støtte dem.
Jeg skal vise med et par eksempler hvorfor. Et av de viktigste punktene er en foreslått endring for bruken av anonyme kilder, helt konkret at personkarakteristikker og udokumenterbare påstander ikke bør fremsettes anonymt.
Aftenposten er enig i at det må stilles store krav til aktsomhet de gangene vi bruker anonyme kilder.
Men for å ta et eksempel: I ledervalg i politikken vil det gi stor verdi om vi kan fortelle leserne hva som står på spill. For mange vil det være revnende likegyldig å få vite at det er duket for kamp om hvem som skal bli et partis nestleder, for eksempel, dersom vi ikke samtidig kan si noe om hva de ulike kandidatene representerer. For å få til det vil vi ofte være nødt til å ty til anonyme kilder.
En svakhet med debatten om bruken av anonyme kilder i norske medier er at den nesten utelukkende tar utgangspunkt i saker der de fremsatte påstandene er kontroversielle og/eller egnet til å skade noen. Det er på sett og vis naturlig: Det er disse sakene som blir klaget inn til PFU og dermed gjenstand for behandling etter Vær varsom-plakaten.
I den politiske journalistikken bruker vi i dag anonyme kilder, blant annet for å sette politiske beslutninger inn i kontekst, fortelle om strategier/vurderinger og for å beskrive politiske miljøer. Opplysningene vi støtter oss på for å gjøre dette, vil ofte kunne beskrives som «udokumenterbare påstander» eller «meningsytringer som ikke er etterprøvbare».
Et annet eksempel på et endringsforslag fra utvalget er å dele kildene inn i ulike kategorier, for eksempel ved å kalle en gruppe «urutinerte kilder». Det må være redaksjonene selv som definerer kildenes erfaringer i det sakskomplekset de skal bidra i. I arbeidet med #metoo erfarte vi at kilder som vanligvis er svært medievante, ble usikre i samtaler om et så vanskelig tema.
Vi må erkjenne at kildene og leserne ikke alltid skjønner våre arbeidsmetoder. Er det noe vi har lært, er det at vi må være mer åpne og tydelige om hva vi driver med, og hvorfor vi tar de valgene vi gjør.
