Plutselig kan journalisten være der: Hei, jeg kommer fra Aftenposten. Vi lager en artikkel om nordmenns alkoholvaner om sommeren. Det er kommet en stor nasjonal undersøkelse, og nå snakker vi med folk som slukker tørsten i parken. Kan du svare på noen få spørsmål?
Ja, det kan man jo alltids. Det er jo ikke noe galt i å si at det er hyggelig med noen øl i godt lag i sommervarmen. Og her har vi det hyggelig. Smil til fotografen. Rai-rai og skål!
Ti år går. Den begersvingende studenten er blitt lærer. Elevene synes det er artig med Google. Bildet av læreren med en halvliterboks i hver hånd og de duggfriske sitatene er blitt en belastning.
Eksempelet er tenkt, men nokså typisk. Henvendelsene kommer oftere enn før. En person Aftenposten har intervjuet og kanskje publisert bilder av, skriver til avisen og spør: Kan dere slette en artikkel om meg?
De prinsipielle spørsmålene melder seg: Må personer som er omtalt av mediene, akseptere at bilder og uttalelser får et evig digitalt liv? Hvilke rettigheter har man som privatperson i en slik situasjon? Hva kan en avis tillate seg å fjerne fra offentligheten?
Pressens etiske regelverk, nedfelt i Vær varsom-plakaten, har ingen bestemmelser som helt konkret tar for seg problemstillingen. Men plakaten sier en del om hensynet til kilder. Pressen skal legge vekt på saklighet og omtanke, vise respekt for menneskers privatliv og opptre hensynsfullt i den journalistiske prosessen. Det gir visse føringer. På den annen side er et digitalt avisarkiv samfunnshistorisk dokumentasjon. Hva Aftenposten har publisert, bør være etterprøvbart og offentlig tilgjengelig.
Hovedregelen er at Aftenposten ikke endrer eller sletter historiske artikler. Det kan likevel være aktuelt dersom det foreligger vesentlige feil, artikkelen dreier seg om private forhold uten offentlig interesse og som kan være til sterk personlig belastning, eller når det er snakk om å beskytte personer mot seg selv eller andre.
Det finnes også en mellomløsning. Nettaviser kan avindeksere artikler. Det innebærer at artikkelen ikke lenger er å finne ved bruk av søkemotorer. Artikkelen ligger i arkivet, men dukker ikke opp ved søk på Google. En slik løsning ville trolig den øltørste læreren vært fornøyd med.
Også terskelen for avindeksering er relativt høy. Det må være snakk om negative konsekvenser av en viss betydning for at det skal være aktuelt. Og det er forskjell på folk. Noen må leve med at ubehageligheter fra fortiden er søkbare på nettet. Offentlig interesse og personens samfunnsrolle inngår i vurderingen.
Men vanlige folk som har stilt opp for pressen, fortjener å bli møtt med velvilje. Ofte får de rollen som et såkalt case for å illustrere en større sak. Det som var en uskyldig artikkel på publiseringstidspunktet, kan for enkelte bli et stort problem senere i livet. For eksempel i arbeidslivet når et googlesøk inngår i bakgrunnssjekken. Da bør hensynet til kildene veie tyngre enn hensynet til arkivet.
