En nådeløs, ubehagelig og spennende beretning. Ingeborg Senneset skriver så vi vil lese. Og forhåpentlig kan vi lære av det

Ingeborg Senneset har skrevet en selvpatografi, en beretning om besettelse, om en krig hvor hun lenge tapte mange slag.

Den markante Aftenposten-journalisten har skrevet seg gjennom mange år som anorektisk. Da hun var innlagt første gang, skrev hun dagbok som en del av behandlingen. Senere begynte hun å skrive blogg.

Det ble 1500 innlegg til slutt.

Senneset har nå valgt ut og omarbeidet noen av tekstene til en sammenhengende fortelling hun ikke bare forteller spennende:

Den er spennende.

Nådeløst, rått og ubehagelig direkte skriver forfatteren om spisevegrerens monomane opptatthet av hva vekten viser, om løgner og halvsannheter og om hundrevis av armhevinger på badegulvet hver dag.

- Jeg er en nikkedukke som adlyder spiseforstyrrelsen, tenker som den bestemmer.Hopper når den sier hopp, skriver hun i mars 2008, like etter at hun for første gang har kalt den ved sitt eget navn:

- Jeg er ikke lenger spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen er ikke meg. Jeg har en spiseforstyrrelse.

 «Anorektisk» forteller om oppturer og nedturer, som de gangene hun blir utskrevet av samme grunn som hun ble innskrevet for; hun klarte ikke å følge vektkravene.

Her er også både helter og skurker.

De som behandler, tilhører begge kategorier.

De som bevilger, tilhører bare den sistnevnte.

Vendepunktet i fortellingen kommer når forfatteren bestemmer seg for å kaste opp for siste gang.

Det markerer hun med å brekke seg 150 ganger etter hverandre.

Senneset skriver så vi vil lese neste setning, avsnitt og kapittel: Hva nå? Hvem vinner neste slag, Ingeborg eller sykdommen?

De mange tekstene som er skrevet for der og da, er nennsomt satt sammen til et sammenhengende hele, og psykiater Finn Skårderud har levert et langt forord om bokens tema, uten å være en overdommer for det som kommer på de følgende sidene.

Erfaring i seg selv gir begrenset læring.

Når vi reflekterer rundt erfaringene, kan vi lære av dem.

Forhåpentlig kan noen av bokens lesere lære av de direkte erfaringene Ingeborg Senneset bringer videre.