Hansen forteller til Medier24 at han ikke nødvendigvis har sett frem til å annonsere nyheten.
– Det har vært en veldig, veldig spesiell dag. Jeg har gruet meg litt til den, og å stå foran staben i Aftenposten, så tett som vi har jobbet. Det var veldig emosjonelt, og en stor klump i halsen, sier han.
Les hele Espen Egil Hansens avskjedstale til de ansatte nede i saken.
Se intervju med Espen Egil Hansen her:
– Så mørkere ut enn jeg trodde
Hansen gikk til Aftenposten etter å ha jobbet i VG i 25 år. Den siste tiden var han nyhetsredaktør for VG nett, før papir- og nettutgaven til VG slo seg sammen. Han forteller at han er mest stolt over at Aftenposten har greid å snu den negative trenden avisen sto i da han tok over.
– Jeg er mest stolt over måten vi har fått det til på, for vi har fått det til sammen. Det så ikke så lyst ut. Da jeg begynte og så prognosene så det enda mørkere ut enn jeg trodde. Der jeg kom fra, i VG, handlet det mye om å bygge nytt, men i Aftenposten har det handlet om å endre selve kjernen. Det er veldig vanskelig, for det handler om å endre alt, sier han, og utdyper:
– Vi har jo snudd forretningsmodellen helt på hodet. Nå er det abonnenter som betaler regningen, og det krever noe annet enn det å først og fremst ha inntekter fra annonser. Vi er blitt digitale, vi har endret kulturen og vi har endret organisasjonen flere ganger.
Han mener at et viktig moment har vært å trosse redselen.
– Vi kjenner alle på den redselen i endringstider, så hver og en medarbeider – også meg – må tørre å utfordre den redselen og gjennomføre.
Svarer på kritikken
Både fra Schibsted-konsernet, som eier Aftenposten, og fra styret til avisen har Hansen fått ros etter at han trakk seg.
Klubbleder Gunnar Kagge i Aftenposten kom imidlertid med et lite stikk til den avtroppende redaktøren.
– Han har til tider trodd så sterkt på seg selv at han ikke har hørt på råd fra andre. Omstillingen har vært nødvendig, men de kunne vært mindre smertefulle om han hadde lyttet til gode råd fra ansatte, sa Kagge til egen avis.
På spørsmål om kritikken svarer Hansen følgende:
– Det tror jeg en klubbleder alltid skal si – at vi skulle lyttet enda mer. Min opplevelse er at vi har, og har hatt, tett kontakt med klubben formelt sett og med alle ansatte i Aftenposten. Vi har gjort store endringer, og også noen feil som vi har lært av.
– Vet nesten ikke hva jeg skal gjøre
Hansen forsvinner imidlertid ikke fra Schibsted-konsernet. Han skal nemlig innta stilling som direktør for nye mediekonsepter i Schibsted.
Espen Egil Hansen.Jan Magnus Weiberg-Aurdal
– Hva kan du si om den nye direktørjobben du får?
– Ja hva kan jeg si? Jeg har nesten ikke hatt tid til å tenke på den. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjøre, bortsett fra hva som er oppdraget. Det er å lede et strategiprosjekt for å se på nye muligheter og utvikling av nye medier. Jeg synes det er en meningsfull oppgave, det er jo ikke så mange mediekonsern i verden som gjør det nå. Det ser veldig svart ut og mange er svartsynte.
Mandag ble det også klart at Schibsted skal utlyse stillingen som Hansens arvtager internt, men Hansen selv vil ikke spekulere i hvem det blir.
– Det kan godt være at jeg har tanker om det, men det er den ene tingen jeg ikke har noe med. Det er styret i Aftenposten som ansetter sjefredaktør, og sånn må det være.
– Hva bør ny en sjefredaktør inneha av kvaliteter?
– Det er viktig å forbedre journalistikken. Til enhver tid vil det være den aller viktigste oppgaven til en sjefredaktør. Og så er det jo helt åpenbart: vi må fortsette farten. Endringene har ikke gitt seg, vi må fortsette, og det vil være naturlig også for en ny leder.
Se intervju med styreleder i Aftenposten, Siv Juvik Tveitnes her:
Espen Egil Hansens avskjedstale til de ansatte:
«Kjære alle.
Den harde nyheten først: Nyttårsaften blir min siste dag som sjefredaktør i Aftenposten.
Før sommeren tok jeg kontakt med Siv og Kristin for å diskutere avtalen jeg gjorde da jeg begynte. Den gangen tenkte vi at en naturlig ramme for denne jobben er 3-6 år. I løpet av høsten har vi snakket om dette. Jeg har kommet til at tidspunktet er riktig nå.
Hvorfor det?
Seks år som sjefredaktør, fem av dem også som administrerende direktør, er passe.
Jeg er 54 år - for ung til å klamre meg fast. Det ville ikke være riktig hverken mot meg selv, eller mot Aftenposten.
Midt i femtiårene er dessuten et fint tidspunkt å starte noe nytt.
Og så går Aftenposten bra. Vi har snudd skuta. Vi - og våre lesere - er digitale. Vi ansetter nye, og vi satser på nye områder. Aftenposten er en god arbeidsplass.
Vi har bygd et velfungerende lederteam på alle nivåer hvor det er balanse både når det gjelder kjønn, alder og kompetanse. Når styreleder Siv nå skal begynne å lete etter en ny sjefredaktør, vet jeg med meg selv at det i Aftenposten er flere gode kandidater til å etterfølge meg. Det føles bra, og det gjør det litt enklere for meg.
I tillegg: Konsernsjef Kristin har gitt meg en oppgave som er meningsfull. Jeg skal lede et arbeid i konsernet som skal se på nye muligheter rundt digitale medier. Dere vet jeg brenner for det publisistiske, og dere vet jeg brenner for utvikling. Kristin snakker mer om det etterpå.
Det var nyheten, men det er også en følelsesmessig side av dette - A-magasinet-delen av historien om dere vil.
Jeg slutter i Aftenposten, mens jeg fortsatt har lyst til å bli.
Jeg har tatt beslutningen med hodet, og hodet har tvilt seg frem til at dette er riktig. Mitt kompass har nå som før vært - hva er best for Aftenposten, og for Schibsted på lang sikt. Men, jeg må være så ærlig å si at mitt hjertes kompass peker en annen retning.
Ja, jeg slutter mens jeg fortsatt har lyst til å bli, og mens jeg fortsatt ser muligheter, har ideer og pågangsmot.
Det motsatte ville vært dumt. Å slutte etter at jeg hadde mistet kraften til å utfordre. Jeg vil ikke være den sjefredaktøren som sitter noen år for lenge.
Jeg slutter i Aftenposten, mens jeg fortsatt har lyst til å bli, og ikke minst - mens jeg elsker å jobbe sammen med dere! Fellesskapet i Aftenposten betyr alt for meg. Det faglige og det personlige. Og det er dette som er det verste. Jeg sier til meg selv at jeg ikke skal slutte, men bare skal ut en tur.
Til slutt. De siste dagene har jeg tenkt på hva jeg er mest stolt over at vi har fått til sammen.
Er det dette? Journalistikken: Alle sakene som vakte oppsikt. Innsikt. Eller det endeløse slitet bak avsløringene. Eller kanskje alle endringene som fulgte som en konsekvens av vår journalistikk?
Eller er det dette? De journalistiske nyskapningene: Det at vi var med å endre journalistikken for alltid ved å tørre å samarbeide med andre - Panama Papers. Eller kanskje den nye papiravisen, den nye Kultur- Lørdag, vår publisistiske algoritme, Omkampen, eller det nye A-magasinet som kommer straks. Eller logoen vi fornyet. Eller Forklart, Aftenpodden, våre byutviklings-klima og teknologi events. Hvordan vi fornyet den analytiske journalistikken for små mobilskjermer? Eller Junior Skole, kanskje. Alt dette som strengt tatt bare ER Aftenposten, men i en ny form som når yngre?
Ja, kanskje akkurat det. Foryngingen? I dag er det kun en myte at Aftenpostens lesere er gamle. Sammen med VG har vi den yngste digitale lesermassen av alle i Schibsted. Og ingen har en større andel digitale lesere i aldersgruppen 20-29 år enn Aftenposten. Den satt, tenker jeg!
Eller er det dette? Endringene i seg selv? Vi har gjennomført den vanskeligste snuoperasjonen en bedrift kan gjøre. Vi har vendt forretningsmodellen på hodet, og organisasjonen, og teknologien, og kulturen, kompetansen, fortellerteknikkene, ledelsen, og hvordan vi jobber sammen på tvers av avdelinger og på tvers i konsernet. Og det på noen ganske få år.
Det er lett å bygge nytt. Det er lett å endre ting på siden av kjernen. Dere har endret selve kjernen. Det er vanskelig.
Eller er det dette? Resultatene i seg selv? Prognosen viste at vi skulle være 50-100 millioner i minus. Vi er 135 i pluss. Kun et par mediehus i Europa har større inntekter fra digitalabonnement enn Aftenposten.
Er det kanskje det at vi nå mener å kjenne fast grunn under føttene?
Ja, alt dette. Men øverst på min liste står følgende: Det jeg er mest stolt over, er måten vi fikk til alt dette på. Sammen.
For endring er også å være redd. For jobben. For ikke å lære seg raskt nok. For å være den som ikke har skjønt det. Mange av dere har måttet utfordre dere selv.
Ingen ting fryder meg mer enn når vi har tøffe faglig diskusjoner. Jeg blir glad når en av dere har begrunnede, kritiske innvendinger. Stiller spørsmål. Bygger videre på, eller enda bedre: Tør å si noe dumt.
For da vet jeg at vi har lykkes. Da har vi et fellesskap hvor vi er trygge på hverandre. Det er en magisk kraft i det å endre ting sammen. Ta vare på den. Vi vil trenge den - også fremover.
