- LEIV ASKVIG, administrerende direktør for Sundt AS
Aftenposten koker dessverre suppe på Panama Papers når avisen slår stort opp: ”Milliardær brukte postboksselskap for å kjøpe yacht”.
Tirsdag 26. april presenterer Aftenposten en artikkel over to sider som sterkt stigmatiserer et ryddig, lovlig og åpent kjøpt av en seilbåt på 64 fot.
Ved å tagge artikkelen med Panama Papers dras kjøperen, Cristian Sundt, inn i begreper som skatteunndragelse, stråmenn og det som verre er.
Det er åpenbart for de aller fleste at det å snyte på skatten ikke er bra, fordi det er et bedrag overfor fellesskapet.
Og den som blir mistenkt, eller tatt, står igjen uten ære.
Å sette tonen
Med dette som bakteppe er det en vågal seilas Aftenposten har gitt seg ut på rent presse-etisk, når det gjelder de enorme dokumentmengdene avisen besitter.
Redaksjonen satte nemlig selv tonen da avsløringen kom den 3. april ved å konstatere:
”Tidenes største dokumentlekkasje avslører at statsledere og politikere gjemmer bort milliarder”.
Aftenposten forteller videre, og altså setter et vesentlig premiss for all fremtidig dekning av denne saken, at ”filene avdekker selskaper i skatteparadiser som er kontrollert av statsministeren på Island og i Pakistan, kongen av Saudi-Arabia og barna til presidenten i Aserbajdsjan. Dokumentene inkluderer også en rekke personer og selskaper som er på USAs svarteliste blant annet på grunn av mistanker om terrorfinansiering og støtte til regimer i Nord-Korea og Iran”.
Det er altså inn i denne ”virkeligheten” som snart har ført til 200 publiserte artikler at et seilbåtkjøp plasseres med et tittel og ingress som kun tjener til å spre falske mistanker.
Den store belastningen
Selv om båtkjøperen besvarte samtlige spørsmål fra Aftenposten med fakta og detaljer, og samtidig gjorde avisen oppmerksom på at å bli stigmatisert via begrepet Panama Papers ville oppleves som en stor belasting, dundret avisen bare videre på sin åpenbare misforståtte journalistiske problemstilling om at her var det noe som måtte være galt.
For de lesere som bare leste tittel, ingress og skummet resten finnes det derfor nå et behov for å justere det etterlatte inntrykket Aftenpostens artikkel gir.
Å kjøpe seilbåt
I 2015 bestilte Christian Sundt en seilbåt fra det svenske verftet Hallberg-Rassy. Dette er en seilbåt til 22 millioner kroner som aldri skal seile i norsk farvann.
Altså, selve båten har ingenting med det norske skattevesen å gjøre. Betalingen ble utført med norske beskattede midler på ordinært vis og åpent overfor skattemyndighetene, og eierskapet rapporteres Oslo Ligningskontor gjennom privat selvangivelse.
Da seilbåten skulle registres ble et helt åpent skipsregister valgt, nemlig Registry of British Ships på Guernsey. Et krav i dette registeret er at båter som skal registreres må ha et britisk selskap som hovedeier.
Med britisk selskap menes også et selskap stiftet på et britisk oversjøisk territorium.
Av den grunn ble det opprettet et selskap, med Christian Sundt som styreleder, på De britiske Jomfruøyer, noe som gikk klart frem av de åpne registreringspapirene som ble sendt til Guernsey.
En ikke-sak
Så, verre er det ikke.
Det er faktisk såpass mye bedre enn det Aftenposten prøver å få sine lesere til å tro, at redaksjonens journalistiske problemstilling aldri skulle knyttes til Panama Papers.
Den egentlige historien handler altså om en seilfantast som har kjøpt seg en seilbåt på en ryddig, lovlig og åpen måte.
