Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen og Ap-leder Jonas Gahr Støre.Scanpix
Ap-krisen er menneskeskapt, skriver Trine Eilertsen. Hva med menneskene som dekker den, og lager konflikter av ingenting?
- Jobber det mennesker i Aftenposten? Har de fri vilje når skriver om Arbeiderpartiet? Eller har de ikke noe valg når «sentralt plasserte Ap-kilder» har noe på hjertet?
Avisens politiske redaktør har intet nytt å si om krisen politisk. Heller ikke om personstriden. Ikke engang et rykte eller en spekulasjon.
Men hun benytter sommervarmen til å aktualisere et klassisk tema i filosofien. Menneskets frie vilje.
Man skulle også tro at avisredaksjoner består av mennesker.
Arbeiderpartiet består av mennesker, og mennesker har valg. Trond Giske kunne vært tydelig om at han ikke kommer på sommerfesten i partiet, men har valgt å la det være. Hadia Tajik kunne valgt å la være å dele sin vurdering av to av varslene med offentligheten før partiet hadde behandlet dem, men hun valgte å gjøre det. De kan velge å lekke fra interne møter, eller de kan velge å la det være. Bare for å nevne noe. Alle disse valgene forlenger og fordyper striden i partiet.
Men det kan virke som journalister ikke har noe valg når «sentralt plasserte Ap-kilder» har noe på hjertet om interne forhold, som kan fremme egen agenda og egne støttespillere.
Lekkasjene bare må på. Og avisene har selvsagt ikke gjort noen aktivt for å framkalle lekkasjene. Da har ikke engang opprettet en egen Ap-tips-telefon.
Hittil har ikke Aftenposten vært verre enn andre hovedstadsaviser i sin generelle dekning av interne Ap-forhold - verken når det gjelder konfliktorientering eller bruk av anonyme kilder.
Hva hadde skjedd? 22. desember hadde Støre visstnok «satt ned» en hittil ukjent, uformell «krisestab» under behandlingen av Giske-saken. Hvorfor?
«I ettertid er det brukt uttrykk som 'å hindre at partiet går under', og at de fire måtte utgjøre limet i partiet «slik at ikke alt rakner.»
Uttrykk var altså brukt. Av hvem? Det fortalte ikke Aftenposten.
Avsløringen sa egentlig ikke annet enn at partilederen og sentrale medlemmer av sentralstyret - partisekretær Stenseng, AUF-leder Husseini og LO-leder Gabrielsen hadde snakket sammen.
Den såkalte staben eller gruppen hadde ikke engang møttes. De hadde kommunisert via SMS og telefon. Aftenposten gav inntrykk av dette var mistenkelig: «Det finnes ikke protokoller eller referater fra virksomheten.»
Ingen personer ble sitert på at de reagerte på virksomheten. Og i følge Aftenposten ble følgende spørsmål tatt opp av den «uformelle julegruppen»:
Innkalling til ekstraordinært landsstyremøte og sentralstyremøte i et forsøk på å roe gemyttene i partiet.
Mediehåndtering – hvem som skulle uttale seg.
Opprettelsen av et eget utvalg for å se på hvordan partiet håndterer påstander om seksuell trakassering. Utvalget, som ledes av tidligere statsadvokat og statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth, skal konkludere om kort tid. Funnene skal behandles i Aps sentralstyre senere i juni.
En særdeles mistenkelig sakliste. Særlig etter at dette ble diskutert straks etter nestleder Hadia Tajiks Facebook-melding som av enkelte partkolleger ble oppfattet som «illojal». Ikke rart hun ikke ble invitert!
Men Støre avviste overfor Aftenposten at han hadde opprettet en «gruppe» eller at den var et svar på illojalitet fra nestelederen. Og langt uti saken fikk Tajik selv satt ord på sine følelser over å bli utestengt fra partiledelsen:
Neivel, nei. Dette var beholdningen som leseren satt igjen med:
Hadia Tajik svarer slik på spørsmålet om det ikke var naturlig at hun deltok i gruppen: – Nei, fordi jeg ikke var en del av håndteringen av varslene mot Trond Giske var det heller ikke naturlig at jeg var i denne SMS-tråden, skriver hun i en e-post til Aftenposten.
Landets største avis hadde over en halvannen side fortalt oss at det for et halvt år siden skjedde noe mistenkelig i Ap. Noe ikke engang «offeret» reagerte på. Hadia Tajik ble utestengt fra en gruppe som hun selv ikke mente hun burde være med i.
Og det midt i julen, a gitt! Takk Aftenposten, for å dele denne vonde historien med oss alle.
Og tre dager senere legger altså avisens politiske redaktør hele skylden for krisemålingene på menneskene i partiet, og belærer dem om deres arbeidsoppgaver:
Men menneskene som dekker krisen for det norske folk, slipper åpenbart helt å reflektere over sin egen rolle i saken.
De kan til og med skrive at «hver og en av aktørene har sine gode grunner for å handle som de gjør», uten å gjøre seg selv til aktør – verken i det politiske spillet, eller på det kommersielle mediemarkedet.
De som skal gjøre de politiske avklaringene, vet at personstrid, mistenksomhet og tillitsbrist står i veien for hovedjobben, for de nødvendige, politiske debattene. Inntil videre fortsetter Arbeiderpartiet å vakle inn mot valget i 2019, i en krise som er 100 prosent menneskeskapt. Og valgt.
Da må kanskje vi andre stille spørsmålet – som selvsagt kan rettes selvsagt rettes til en samlet norsk presse:
Kan aviser velge å skrive om politiske saker framfor personstrid? Særlig når man fastslår - som Eilertsen gjør - at «velgere avskyr personstrid»?
Kan kommentatorer velge å ikke tematisere indre partikonflikter når de ikke har noen nye opplysninger eller noen nye perspektiver på saken?
Og kan redaktører velge å ikke lage konflikter ut av nesten ingenting?
Fraværet av selvrefleksjon rundt Ap-krisen blir desto mer påfallende når de samme redaktørene framstiller den som en uavvendelig prosess. «Støre klarer ikke å slukke brannen», skriver Trine Eilertsen. «Striden må bare brenne ut, med alt det fører med seg av ofre på veien. Den stikker for dypt, den er for bitter. Ingen klarer å stoppe den.»
Og videre: «En regjeringskrise er det eneste som virkelig kan endre den destruktive dynamikken i partiet på kort sikt.»
Vel, det ville også hjelpe litt om pressen unnlater å kaste ved på bålet.
Og innser at blant «alle disse valgene som forlenger og fordyper striden i partiet», så inngår også deres egne valg.
