- JARLE AABØ, PR- og kriserådgiver
Det er dessverre igjen blitt på moten blant norske redaktører å anbefale sine lesere hvilket parti de bør stemme på.
I utgangspunktet forstår jeg ikke helt hvor de tar det fra.
Nettavisens toppsjef ber oss stemme Venstre, mens selveste Aftenposten er back in partibusiness etter å ha latt være den slags i 26 år.
Stem Høyre-byråd
Lørdag før valget anbefalte sjefredaktør / administrerende direktør Espen Egil Hansen i Aftenposten Oslos innbyggere å stemme på Høyre, Venstre eller KrF for å sikre en videreføring av det sittende byråd.
Hansen har på mange måter gjort kometkarriere i Norges største mediekonsern de seneste tiåra.
På 2000-tallet bygde han opp VGs digitale satsing på VG Nett og etterhvert VGTV, VG Mobil og VG+. På tampen av 2013 ble Hansen flyttet til Aftenposten. Sjefredaktøren er kjent for å holde en lav profil i det offentlige rom.
Valganbefalingen ble gjort i samråd med sine nærmeste redaktører, deriblant politisk redaktør Trine Eilertsen.
Hun har også gjort solid karriere i norsk presse. Startet "på gulvet" i Bergens Tidene og endte som avisens sjefredaktør inntil hun flyttet til Oslo og ble først politisk kommentator i NRK for nå å ha den mektige stillingen "politisk redaktør" i Aftenposten. Det er Eilertsen som forklarer og begrunner Aftenposten valg i Politisk Kvarter på NRK:
Hver dag hele året skriver vi på lederplass om politikk hvor vi som avis mener noe. Da blir det rart å ikke flagge hvor avisen står når vi mener noe om noe viktig som et lokalvalg i hovedstaden vår.
Det er gått nesten en generasjon. I dag ville det være retro og fremstå gammeldags å anbefale folk å stemme på et parti som avisen gjorde før. I stedet peker vi på at vi mener dagens byråd i Oslo bør få fortsette.
Vi ønsket å være en del av den politiske debatten og bidra til bevisstgjøring av folk.
Rare greier
Det er disse tre Eilertsen-sitatene som noe tabloid får meg til å tenke, hvor tar hun det fra?
Det er da ingen som har etterlyst hva Aftenposten måtte mene om valget, derfor foregår rart-argumentet trolig kun blant avisens redaktørkollegiet.
Blant leserne blir derimot Aftenpostens nye linje oppfattet som veldig rar, og debatten går livlig i sosiale medier og i pressekretser. Var nå dette klokt og tvingende nødvendig?
Tilbake til forklaringen fra Eilertsen:
I hele første setningen av hennes begrunnelse forklares kun det opplagte, nemlig hva hensikten er med en leder. At avisen der mener noe, særlig om politikk. Eilertsen mener videre at siden avisen har en lederspalte, så blir det rart hvis den ikke fylles med hvilket politisk syn toppledelsen i avisa har, og hva de anbefaler sine lesere å stemme ved et valg.
I sitat to gjør hun noe ganske spesielt. For hun sier vel at det er gammeldags av Gunnar Stavrum å peke på et parti, mens å peke på tre partier som er gift med hverandre er stor redaktørkunst?
I Eilertsens tredje redaksjonelle begrunnelse for å flagge Aftenposten-ledelsens politisk partisynspunkt, mener hun dette handler om "å bevisstgjøre folk". Den eneste bevisstgjøringen dette skaper er at vi lesere ikke lenger mistenker, men vet at Aftenposten var og igjen er blitt en Høyre-avis.
Et spørsmål?
- Er ikke Aftenposten redd for at redaksjonen taper stor troverdighet, særlig blant politikere og velgere som tilhører Frp, Ap, Sp, SV eller De Grønne?
Svaret kan ikke bli noe annet enn ja.
Å gi fra seg uavhengigheten til politiske partier på lederplass er et svært dramatisk valg for en redaksjon og redaktør.
Kjernen i presse-etikken er jo at pressen skal være fri for bindinger. Det er grunn til å tro at Aftenposten kommer til å være bundet til Høyre-byrådsmasten helt til Hansen og Eilertsen anbefaler venstresiden ved et kommende valg.
Gufs fra fortiden
Dette åpner også for noe mange kan bruke for alt det er verdt i sin politiske agitasjon, det velkjente "ARK-trikset" til Carl I. Hagen. Jeg ser levende for meg hvordan Moxnes i Rødt kan sparke denne ballen om igjen og om igjen.
- Aftenposten har alltid vært ei Høyre-avis?
Slik jeg kjenner pressefolk så er det nok også få som ønsker å gå med et Høyre-stempel plassert i pannen av en redaktør når de er ute på oppdrag for leserne.
Nordmenn generelt liker heller neppe aviser som oppfattes som partiaviser.
Norsk pressehistorie er full av eksempler på partiorganer, partiaviser og partitilknyttende aviser, men heldigvis ble knutene løsnet for mange år siden, og redaktørene valgte å ha alle lesere som sine oppdragsgivere.
Med dette som bakteppe er det ingen klok beslutning redaktørene i Aftenposten har tatt.
