- GRY NERGÅRD, forbrukerombud
Arne Jensen og Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening mener et demokratisk samfunn ikke har bruk for statlige tilsyn som forteller redaktøren i Nettavisen at handlevogn-symbolet hans må byttes med noe annet.
Det er jeg helt enig med dem i.
Men så er det jo heller ikke det jeg ber dem om.
LES TIDLIGERE saker og innlegg i debatten:
Bakgrunnen for diskusjonen er Forbrukerombudets tilsynsaksjon mot fire av de største nettavisene i Norge:
Aftenposten, Dagbladet, Nettavisen og VG. Formålet med aksjonen var å se om det gikk tydelig nok frem for leserne hva som var markedsføring i disse avisene.
Dersom markedsføring ikke tydelig fremstår som markedsføring, er det skjult reklame, som er forbudt etter markedsføringsloven.
Kjelling Nybø og Jensen mener at markedsføringsloven og dens forskrift om urimelig handelspraksis utfordrer Grunnloven og den europeiske menneskerettighetskonvensjonens prinsipp om ytringsfrihet.
Til det er det å si at både lov og forskrift er totalharmonisert på europeisk nivå, så det er et interessant anslag.
Jeg mener selvfølgelig at både markedsføringsloven og vår håndheving av den har god margin til ytringsfriheten, både slik den fremkommer i norsk lov (Grunnlovens § 100) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, artikkel 10.
De antyder også at jeg håndterer mandatet mitt uklokt, fordi jeg nå håndhever loven på en bransje som tradisjonelt sett har styrt seg selv.
Poenget er jo at når denne bransjen nå i stadig større utstrekning inngår nye former for kommersielle samarbeid hvor skillet mellom reklame og journalistikk blir mer utydelig, må de faktisk finne seg i å etterleve de samme reglene og bli underkastet det samme tilsynet som andre næringsdrivende.
Det er ikke slik at forbrukerne har mindre behov for å vite hva som er reklame når det kan blandes sammen med og leses som journalistikk.
Jeg vil påstå at det er der behovet er absolutt størst.
Og det er derfor jeg nå i år prioriterer akkurat dette. Av hensyn til forbrukerne.
Men også av hensyn til samfunnsinteressene for å opprettholde tilliten til en fri og uavhengig presse.
Kjelling Nybø og Jensen sier de har lest brevene fra Forbrukerombudet. «Tro det eller ei», sier de.
Og det er nesten så jeg ikke tror det.
For når de mener man må «vurdere om det er «nødvendig» i et demokratisk samfunn at vi har statlig ombud som forteller redaktøren i Nettavisen at handlevogn-symbolet hans må byttes med noe annet», da ser det faktisk ikke ut som om de har lest brevet.
Les selv, og se om du finner det stedet vi skriver at de må bytte ut handlevognsymbolet: Brev til Nettavisen.pdf
Det er dessverre langt alvorligere ting vi tar opp med Nettavisen (jeg bruker dette som eksempel ettersom det er denne avisen de tydeligvis har mest meninger om), f.eks. at reklame for Norsk Tipping og Norsk Rikstoto flere steder enten ikke er merket i det hele tatt eller merket for utydelig.
Kjelling Nybø og Jensen er svært opptatt av pisking og selvpisking.
Det er ikke jeg. Jeg er opptatt av at forbrukerne ikke skal bli lurt.
Og for å oppnå det, ønsker jeg å hjelpe nettavisene til å håndtere utfordringen med stadig nye former for kommersielt samarbeid på en måte som ikke går ut over forbrukerne.
Det er derfor jeg har satt dette på agendaen, derfor jeg har vært med i debatter, derfor jeg har ønsket dialog med Redaktørforeningen og de enkelte aviser.
Og jeg har ikke opplevd at mediehusene generelt er like kritiske til vårt tilsyn som redaktørforeningen og Nettavisen har vært.
Vi hadde nylig et møte med VG som vi opplevde som konstruktivt, og hvor vi var enige på flere punkter. Og Dagbladets redaktør fremhevet denne uken i et intervju med Dagens Næringsliv at det var viktig for ham at avisen «får skryt fra Forbrukerombudet for måten vi skiller journalistikk og reklame».
Jeg vet ikke hva i mine uttalelser om pressens selvdømmeordning som bekymrer Kjelling Nybø og Jensen.
Som de selv sier: jeg skal beskytte forbrukeren og de skal beskytte den uavhengige pressen. Begge er opptatt av tydelige skiller.
Men: de tydelige skillene som etableres internt i mediene for å opprettholde denne uavhengigheten, er ikke nødvendigvis tydelig nok for leserne.
Det er denne flaten ut mot publikum jeg vurderer på vegne av forbrukerne.
For å vite hvordan denne flaten bør se ut, må jeg også spørre hvordan det ser ut bak. Men jeg skal ikke endre kroppen, bare se om kjolen passer.
Jeg tenker at det Kjelling Nybø og Jensen skriver baserer seg på en sterk presseetisk stolthet som jeg faktisk mener at de på vegne av norsk presse har gjort seg fortjent til gjennom mange år.
Men de må ikke være så opphøyd i sin stolthet at de møter den med fordom mot et statlig ombud som utøver sitt tilsyn på vegne av de menneskene pressen skal leve videre av.
