En av sommerens mest følelsesladde debatter i norske medier har handlet om Finn Skårderud og hans behandling mot spiseforstyrrelser, med BTs kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik blant de skarpeste kritikerne.
Denne uka tok debatten en ny vending, da Charlotte Buhl i Aftenposten beskyldte Skårderud for plagiat.
Nytt var også en annen påstand i Buhls leserinnlegg mandag 4. august:
At Aftenposten ved en tidligere anledning i sommer sendte en upublisert tekst fra henne til Skårderud for vurdering.
Sendte upublisert materiale til Skårderud
Buhl forteller i sitt leserinnlegg nå at hun 26. juli sendte Aftenposten et innlegg som ikke kom på trykk. Men det Buhl reagerer på, er hvordan det gikk til, kan vi lese i det innlegget som altså kom på trykk mandag:
Selvfølgelig er ikke alle innlegg publiseringsverdige, og de skal og bør avvises. Men her er det måten denne vurderingen foregikk på som er uakseptabel. Min tekst, som ikke nevner Skårderud, ble uten min viten eller tillatelse, forelagt Skårderud for at han skulle uttale seg om min tekst ville «kollidere» eller «overlappe» med den lørdagsartikkelen han da satt og skrev på. Skårderud mener at teksten kanskje kan ligne.
Årsaken til at Buhl reagerer sterkt på dette, handler også om hovedtemaet i hennes innlegg 4. august: En beskyldning mot Skårderud om plagiat.
Men også hvordan dette påvirker den offentlige debatten, at enkelte stemmer får mer kunnskap enn andre.
Buhl skriver blant annet:
Når én debattant, (selv om han også er fast spaltist), i en pågående debatt får seg forelagt upubliserte innlegg i en debatt han selv er en sentral del av, uten at dette er klarlagt på forhånd, får andre potensielle debattanter lett inntrykk av noe urent trav. Kan min tekst bli misbrukt eller tatt av andre uten at det er tydelig at det er mine ord? Det er kanskje med og bidrar til at den offentlige og faglige diskusjon blir for ensidig.
Ville unngå like tekster
Ifølge Buhls innlegg har debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten senere beklaget fremgangsmåten, og forklart det med at de ville vurdere om hennes innlegg var for likt en planlagt tekst fra avisas faste spaltist Skårderud.
Men hvor greit er det? Vær varsom-plakaten sier blant annet, i paragraf 3.6:
3.6. Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.
På spørsmål fra Medier24 gjentar Aftenposten begrunnelsen som også nevnes i Buhls innlegg:
- Finn Skårderud er fast skribent hos oss, og han satt og skrev på en tekst om samme tema. Da var det naturlig å sjekke om tekstene var for like til at begge burde publiseres. Debattredaktøren spurte Skårderud om teksten ville kollidere med hans, og fikk til svar at synspunktene var beslektet. Da ba debattredaktøren ham om å lese innlegget, før vi eventuelt ba om en omarbeidet versjon, sier politisk redaktør Trine Eilertsen.
- Hadde innlegget vært kritisk til Skårderud ville han naturligvis ikke fått lese det på forhånd, det var overlapp vi ville unngå. Vi var dessuten tydelig på at debattanten naturligvis var velkommen etter at Skårderud hadde vært på trykk, med håp om at flere perspektiver kunne løftes frem, fortsetter Eilertsen.
- Ikke ekstern debattant
Debattredaktør Erik Tornes utdyper dette svaret, og mener i sitt svar at Finn Skårderud ikke er for «ekstern debattant» å regne:
- Min vurdering var at Skårderud i dette tilfellet ikke var en ekstern debattant. Han er en spaltist som er fast tilknyttet Aftenposten, og han har i flere år skrevet intervjuer og essay hos oss.
Tornes mener også det er feil at Skårderud ikke ønsket Buhls innlegg publisert.
- Jeg spurte ikke Skårderud om han mente teksten burde publiseres, kun om den lignet hans. Han vurderte ikke teksten utover akkurat dette. Dette har jeg også informert Buhl om, så på dette punktet skriver hun mot bedre viten.
- Det var min redaksjonelle vurdering å prioritere Skårderuds tekst, som vi altså også hadde avtalt, foran Buhls. Det var selvsagt aldri opp til Skårderud å bestemme hva som publiseres når, svarer Tornes.
Aftenposten mener altså at feilen var at Buhl ikke ble «informert» om at teksten ble forelagt Skårderud. Dette har avisa beklaget.
- Men et naturlig oppfølgingsspørsmål: Skulle Buhl vært informert, eller skulle hun vært spurt?
- Ja, hun kunne godt blitt spurt om det var greit at vi sendte innlegget over. Men at vi ringer og spør Skårderud om han skriver om de samme poengene, er en måte å jobbe på som ikke er unaturlig når vi har faste skribentavtaler.
- Bør ta det med dem det gjelder
Upublisert materiale og kildevern har vært et hett tema denne sommeren, blant annet i lys av Ulrik Imtiaz Rolfsen-saken. En av de mest engasjerte stemmene i debatten har vært Norsk Redaktørforening. Hva synes de om Aftenpostens fremgangsmåte?
Generalsekretær Arne Jensen i NR understreker overfor Medier24 at foreningennormalt ikke «bedømmer medlemmers arbeid i mediene». Han slår samtidig fast at dette i utgangspunktet er en normal fremgangsmåte.
- Hvis man har bestilt et innlegg og får inn en kronikk fra en annen fagperson om samme tema, er det naturlig å sjekke disse mot hverandre. Det er helt normal redaktørvirksomhet og redigering, mener Jensen.
- Men: Buhl burde nok ideelt sett vært orientert om dette på forhånd, hvilket vel også Aftenposten har erkjent. Hvis du skal dele upubliserte innlegg med uforstående, bør man ta det med dem det gjelder, legger han til.
Jensen mener imidlertid dette ikke er «noen veldig stor sak», og antyder at årsaken til alt fuzzet handler om forholdet mellom Buhl og Skårderud, mer enn forholdet mellom Buhl og Aftenposten.
- Men vi snakker fortsatt om å sende upublisert materiale ut av huset?
- Ja, og derfor ville det vært fornuftig å klarere det med henne på forhånd. Men når man sender et innlegg til Aftenposten, så er det jo fordi du vil at det skal publiseres. Da settes det på trykk for en halv million mennesker.
- Dette er jo i utgangspunktet ikke snakk om kildevern slik vi snakker om i andre saker. Buhl har jo ønsket dette gjort kjent for flest mulig. Dersom en artikkelforfatter derimot sier at dette er en fortrolig henvendelse som vedkommende ikke ønsker skal bli kjent kommer fra ham eller henne, så er det noe helt annet, legger Jensen til.
