Varslerne tok et oppgjør med innpåslitne medier. Men Aftenposten lot redaktørene slippe lett unna

• SVEIN BRURÅS, professor i journalistikk ved Høgskulen i Volda. Opprinnelig publisert på hans egen blogg

I går kveld, i en kronikk i Aftenposten, tok tre av varslerne i Arbeiderpartiet et oppgjør med innpåslitne nyhetsmedier som har utsatt dem for et sterkt press.

Omtrent samtidig, i et nyhetsoppslag i samme avis, gir seks redaktører hvert sitt temmelig intetsigende svar på kritikken fra varslerne.

Når redaktørene slipper så lett unna, er det blant annet fordi Aftenposten gjør kritikken fra varslerne til et spørsmål om kildevern. Men slik jeg leser kronikken fra de tre varslerne, er det ikke pressens kildevern som er hovedsaken for dem.

Derimot kritiserer de mediene for det sterke medietrykket og det harde presset de selv har opplevd om å stå fram, og å gi detaljer fra de vonde hendelsene. De kritiserer også mediene for å spre opplysninger om deres identitet til personer som ikke var kjent med den fra før.

For ordens skyld: Medienes kilder er ikke varslerne. Medienes kilder er tipserne og de som lekker fortrolige opplysninger. Det er disse som er beskyttet av kildevernet.

Varslerne er derimot vernet av ganske andre prinsipper i presseetikken, blant annet regelen om å legge vekt på omtanke i innsamling av informasjon, og regelen om å vise respekt for menneskers privatliv.

Slike ting har en del redaksjoner åpenbart ikke lagt vekt på.

Lekkasjer kan noen ganger være bra. Mange viktige saker er kommet ut i offentligheten takket være lekkasjer. Men lekkasjer må håndteres ansvarlig av mediene. I dette tilfellet har lekkasjene i liten grad vært publisert, men de har vært brukt i redaksjonenes egeninteresse til å presse varslerne til å stå fram, noe de ikke har ønsket, og til å gi detaljer om seksuell trakassering, noe de heller ikke har ønsket.

Lekkasjene har vært brukt i forsøk på å presse fram nye nyhetsoppslag, og de bidratt til å gjøre situasjonen vanskeligere for varslerne.

Det var denne kritikken Aftenposten burde lagt fram for sin egen nyhetsredaktør og de andre redaktørene.

Når en redaksjon mottar tips og lekkasjer med konkret informasjon, er det i mange tilfeller både naturlig og nødvendig å henvende seg til dem det gjelder og be om deres versjon av saken.

Samtidig må redaksjonen spørre seg: Kan en sårbar person i en vanskelig situasjon oppleve en slik henvendelse som et press om å stå fram, mot sin egen vilje, eller å fortelle offentlig noe man ikke ønsker?

Enhver sak er unik, og i dette spesielle tilfellet visste redaksjonene at de fleste varslerne ikke ønsket å stå fram i media. Videre burde de vite at de fleste ikke ønsker å la seg intervjue om detaljer fra en trakasseringshendelse.

Situasjonen var belastende nok som den var. Strategiske lekkasjer fra motparten annullerer ikke slike hensyn.

Tilbake til redaktørene som slapp så billig unna:

Når Aftenposten skulle gi redaktørene anledning til å svare, valgte avisen ut tre «påstander» fra kronikken som redaktørene ble bedt om å kommentere.

Men en heller selektiv gjengivelse av varslernes mediekritikk gjorde det enkelt for redaktørene. Her er de tre «påstandene» de fikk seg forelagt:

• «Varslerne beskylder «noen» for å oppgi Giske-leiren som kilde for lekkasjer om navn på varslere, og derved bryte kildevernet». 

Kjære Aftenposten, med all respekt, varslernes hovedanliggende er da vitterlig ikke å påpeke Giske-leirens rett til kildevern! Men et slikt spørsmål er jo veldig greit for redaktørene å svare på. De svarer i kor at de selvsagt overholder kildevernet.

• «Varslerne beskylder «flere» mediehus for å ha bidratt til å gjøre identiteten til varslere kjent for flere enn nødvendig».

Ok, dette er et poeng i varslernes kronikk. Et par redaktører hopper over dette spørsmålet. Andre misforstår spørsmålet og svarer at de har ikke offentliggjort varslernes identitet. Ingen av dem får oppfølgingsspørsmål.

• «Generell kritikk om medietrykket som gjorde situasjonen ekstra ubehagelig for dem».

Men Aftenposten, synes dere kritikken som fremkommer i kronikken er «generell»? Noen av oss vil si at den er temmelig konkret. Her er blant annet sitater fra eposter som varslerne mottok fra journalister.

Ved å kalle kritikken generell, gjør dere det mulig for redaktørene å gi generelle svar. «Det er forståelig at medietrykket har vært ubehagelig for varslerne» –noenlunde slik svarer samtlige.

Slik kunne vi jo alle svart.

Dette var et uvanlig snilt intervju.