Aftenposten vet hvem som sprer rykter i Arbeiderpartiet, men vil ikke fortelle det

Ja, slik kan mandagens hovedoppslag i Aftenposten også leses. «Rykteflom lammer Ap», var tittelen. Den kunne vært: «Her er ryktemakerne i Ap».

Aftenposten kunne identifisert dem med navn og bilde, og i ingressen kunne det stått at de «påstår Hadia Tajik står bak sex-varslene mot Giske».

Men Aftenposten siterte disse ryktene uten å fortelle hvem som sto bak dem. Avisen valgte å beskytte ryktemakerne, i stedet for å avsløre dem.

Vær Varsom-plakatens punkt 3.1 sier at «kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet».

Altså: Alle som gir journalister informasjon skal, i utgangspunktet, navngis. Unntaket er hvis de av ulike grunner har krav på vern mot identifisering.

Slikt vern gis typisk til personer som varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplasser, eller andre saker der de risikerer represalier hvis de blir kjent.

Før vi går videre: Husk at Giske har innrømmet, og beklaget, å ha opptrådt upassende mot flere av varslerne. Varslene var altså på sin plass.

Tajik burde derfor fått partiets takk, hvis hun bidro til at noen varslet mot Giske. Men hun gjorde ikke det, sier både hun og varslerne.

Det er bare rykter. Og det vanskelig se hvilket vern ryktesprederne har krav på. Hvis de får represalier for å spre usannheter, ja da fortjener de det.

Så hvorfor i all verden viderebringer Aftenposten disse ryktene, som ingen kan bekrefte? Og hvorfor avslører ikke avisen ryktemakernes identitet?

Jeg tror de får være anonyme i Aftenposten, fordi de får det i VG og Dagbladet. Politisk journalistikk, generelt, har alt for mange anonyme kilder.

Aftenposten tør ikke nekte Giske-vennene beskyttelse, for da går de heller med bakvaskelsene sine til en annen redaksjon – hvor de får være anonyme.

Slik blir den politiske journalistikken en arena der intrigante spillere og skjulte påvirkningsagenter kan opptre risikofritt. Og slik bør det ikke være.

Dette er en gammel debatt. Den blusser opp hver gang det er maktkamp i et parti. Og særlig i Ap, for der er det tradisjon for maktkamp.

I Fremskrittspartiet er det tradisjon for å ekskludere folk som utfordrer partimakta. Kanskje er det derfor så få avsløringer av indre strid i det partiet.

Og kanskje er det derfor varslene mot Ulf Leirstein, som var grovere og bedre dokumentert enn de mot Giske, forsvant så fort fra mediene.   

Leirstein-saken inneholdt også begrunnede anklager om løgn mot Siv Jensen. Blåste saken over fordi ingen FrP-ere ville lekke anonymt?

I så fall har våre største politiske redaksjoner et stort problem. For da er det ryktemakere som setter agendaen deres, og ikke sakenes substans.

Mandagens hovedoppslag i Aftenposten er dessverre et eksempel på det, som Kjetil Rolness viste i sin kommentar i Medier24.

Slik skal det ikke være: Politiske journalister skal avsløre hvem som regisserer det politiske spillet, ikke bringe ubekreftede rykter om det.

Det er dessuten i strid med presseetikken å gjøre alle som ønsker det til anonyme kilder. Anonymitet skal bare innvilges dem som fortjener det.

Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen forsvarer anonymiteten med at saken er viktig, fordi ryktene «lammer et politisk parti».

Hvis en avis mener det er et problem, kan den løse det ved å fortelle hvem som setter ut ryktene og lammer partiet. Da slutter de.

Men det kan ikke Aftenposten lenger, siden dens politiske redaksjon har bestemt at ryktemakerne har krav på kildevern. Det er ubrytelig.

Det samme gjelder sannsynligvis for VG og Dagbladet. Jeg blir glad hvis redaktørene i disse avisene kan svare at her tar jeg feil.

Men jeg tror det ikke før jeg får se tittelen: «Her er ryktemakerne i Ap.»