Aftenposten trykket påstanden, uten å sjekke om den var sann.
Dette er ikke et eksempel til etterfølgelse, verken for studenter eller aviser.
Jeg foreleser iblant for journalister om presseetikk.
Da ber jeg dem spørre seg selv:
Tenk om det var du som ble utsatt for denne omtalen.
Noen ganger blir jeg patosfylt og sier: Skriv om andre slik du vil at andre skal skrive om deg.
Det er fordi jeg plages av dårlig samvittighet.
Jeg har også trykket for hardt på tastaturet noen ganger, og jeg ønsker at Vilde Gotschalksen og andre journalistspirer skal få slippe å gjøre feil som de kunne unngått hvis de tenkte: Hva om det var meg?
TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.
Han har vært journalist og medieleder i en årrekke, blant annet redaktør for Journalisten og redaksjonssjef for DN Etterbørs.
MEDIEKRITIKK PÅ MEDIER24: Medier24.com
vil våren og sommeren 2016 presentere en ny spalte og etter hvert en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser.
Inntil videre som et tidsbegrenset prosjekt. Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.
Hvis det var jeg som holdt velkomsttalen til et nytt studentkull og i ettertid kunne lese i Aftenposten at den var «ødeleggende» og «skremte studenter vekk» - ja, da ville jeg ha vært temmelig nedfor, for si det forsiktig.
Hvis det ikke var sant at den skremte studenter fra studiet, hvis det derimot var slik at alle de registrerte studentene møtte opp og deltok i undervisningen, da hadde jeg blitt eitrende sinna.
Det er også forsiktig sagt.
Jeg hadde ikke blitt mildere stemt om Aftenposten delte skremmepåstandene på Facebook og Twitter.
Eller om nettavisen ved høyskolen der jeg var professor publiserte dem under tittelen «Hvorfor skal man skremme bort journalistspirer?»
Steen Steensen har tatt det pent. Han skrev i kommentarfeltet til Gotschalksens artikkel i Aftenposten at den overrasket ham, at han ikke så at noen reiste seg og gikk under talen og at han ikke kunne forstå hva som var skremmende med den.
Så arrangerte han et møte med studentene for å spørre om de virkelig ble skremt.
Ingen av de som tok ordet ble det, skriver Steensen i en e-post. Tvert imot beskrev de talen som bra og inspirerende.
Og ingen har sluttet, så vidt han vet.
Var det da ingen som gikk?
Etter møtet med studentene mener Steensen at det var én, som bare skulle på do og kom tilbake igjen.
Gotschalksen påstår, også i en e-post, at det var to, og at hun snakket med en av dem, som fikk «kalde føtter» og ville forlate studiet.
Faktum ser altså ut til å være: Professor Steensen holdt ikke en velkomsttale som var «ødeleggende» og «skremte studenter vekk», slik det sto i Aftenposten.
Burde avisen sjekket saken med ham før publiseringen?
Nei, skriver debattredaktør Erik Tornes – i en e-post.
Hva kan Vilde Gotschalksen og de andre journaliststudentene lære av Norges største avis i denne saken?
Absolutt ingen ting! Glem det! Tornes tar feil!
Det er god presseskikk å undersøke om fakta stemmer, for eksempel om Steensen virkelig har «skremt vekk journalistspirer».
Det er også god presseskikk å la folk som er utsatt for sterke beskyldninger få svare på disse samtidig som de publiseres.
Tornes mener beskyldningene mot Steensen ikke var så alvorlige at det var nødvendig med samtidig imøtegåelse. Men tenk om det var deg, Tornes.
Eller: Tenk om det var en som ikke kunne forsvare seg, slik Tornes og Steensen tross alt kan. Tenk om det ikke var en professor eller en som har direkte tilgang til Aftenpostens spalter.
Tenk om det var en ressurssvak person som ble utsatt for uriktige beskyldninger.
Det er slik Vilde Gotschalksen og de andre journaliststudentene må tenke.
De må gå til yrket med en større ydmykhet enn hva min generasjon gjorde.
De må dyrke kjernen i journalistikken, det forslitte samfunnsoppdraget. «Være sanne», som Gotschalksen selv skriver.
For hun skriver mye fint om verdien av journalistikk og hvor viktig det er at noen, tross problemene i bransjen, starter på journalistikkstudier i 2016.
Noen må «jobbe for å opprettholde det profesjonelle blant de tusenvis av stemmene som florerer rundt om på nett».
Ja, og Aftenposten og høyskolen nettavis Khrono burde være fremst blant disse.
De burde spurt Vilde Gotschalksen, før de publiserte artikkelen hennes, om nøyaktig hvor mange som gikk fra professorens velkomsttale og om hun var sikker på at de ble skremt.
Hvis hun ikke kunne svare helt sikkert på dette, burde de redigert vekk skremmepåstandene, for som Gotschalksen skriver til meg:
- I hovedsak handler innlegget mitt om usikkerheten blant journaliststudenter i dag, og fremtidsmulighetene i journalistyrket.
Det er nettopp slik, ved å forsikre oss om at det vi publiserer er riktig – eller i alle fall så riktig som det er mulig å finne ut – at vi kan «opprettholde det profesjonelle blant de tusenvis av stemmene som florerer rundt om på nett».
Vilde Gotschalksen kan skrive. Hun har levert flere artikler i Aftenposten og har en egen blogg.
Hun kan helt sikkert bli en god journalist også, etter at Steen Steensen og de andre lærerne på høyskolen har lært henne om etikk, research og kildekritikk.
