13 av de 14 som er drept til nå i år, var journalister.
– Når vi går hjemmefra, vet vi ikke om vi kommer hjem i live, sier journalist Hamid Haidary i fjernsynskanalen 1TV.
– Det har blitt for mye for oss. Det handler ikke bare om stedene der selvmordsbomber går av, det gjelder også når man drar ut på landet, når man er på vei til jobb og når man er på kontoret. Alt dette er forbundet med risiko, og det er noen ganger vanskelig å eliminere risikoen fullstendig, sier Lotfullah Najafizada, som er direktør for Tolo News, landets største private kringkastingsselskap.
– Må tenke nytt
Siden den USA-ledede invasjonen mot Taliban startet i 2001, har 60 journalister og andre ansatte i mediene blitt drept, ifølge Reporters Without Borders (RSF). 39 av dem ble drept etter at NATO trakk seg ut i 2014.
Ifølge den afghanske mediestøttegruppen NAI er 95 blitt drept siden 2001.
Utviklingen har tvunget redaksjonene til å tenke nytt.
Rykker ikke
The New York Times har nå som retningslinje å ikke rykke ut i det hele tatt. Det må være en usedvanlig god grunn for å rykke, forteller avisens Kabul-sjef Rod Nordland.
I stedet besøker avisen sykehus og ofrenes familier for å vise menneskelige lidelser som selvmordsangrep fører til. Man kan fint formidle historien uten å være på åstedet, mener han.
Afghanske 1TV fortsetter imidlertid å rykke ut til åsteder for selvmordsangrep, men uten å være først, og alltid iført skuddsikre vester og hjelmer.
