Frilanssatsene bør bli en like sterk ryggmargsrefleks som Vær varsom-plakaten

«Satsene var en etterlengtet rettesnor både for oss frilansere og for mediebransjen», skriver Adrian Nielsen.

Publisert 15.01.2019 - 09:00

Denne artikkelen er over to år gammel.

ADRIAN NIELSEN, fotojournalist og frilanser. Varamedlem i NJ Frilans

Vannet stiger i Nederland.

Den 9. januar meldte fotojournalist-fraksjonen av den nederlandske journalistforeningen (NVJ) at over 300 fotojournalister vil legge ned kameraene fra 25. januar, om det ikke blir satt opp samtaler om honorar med deres oppdragsgivere.

Bakgrunnen er en dramatisk nedgang i satsene de har fått betalt, kombinert med inflasjon, som har gjort det ulevelig for fotojournalister i landet.

Læringskurven for selvstendige næringsdrivende er bratt. Fra dagen en blir uteksaminert, eller nedbemannet for den saks skyld, må man sette seg inn i pensjonsparing, regnskap og hvilke forsikringer man burde ha. Og jo, man må tjene penger.

Det er nok det mange tenker på først når friheten inntreffer.

I 2017 var det 174 000 selvstendig næringsdrivende i Norge. 36 000 av dem hadde én dominant kunde. Du trenger ikke å lete lenge blant frilansråd før du forstår at dette ikke er veien å gå når du jobber i mediebransjen.

Budsjetter fluktuerer.

Det er ikke alle journalister som har en samlet kulturelite i ryggen hvis mediehuset plutselig endrer retning, som vi så med DN-anmelderne nylig.

Det viktigste arbeidet vi har foran oss nå er å profesjonalisere frilans-bestanden her til lands. Da de nye veiledende frilanssatsene ble lansert i mai i fjor var det en oppvekker for alle.

Satsene var en etterlengtet rettesnor både for oss frilansere og for mediebransjen.

I lang tid har frilanserne stått på hver sin øy og skuet nedgang fra strandkanten. Uansett hvilken tsunami av teknologi og nedbemanninger som har kommet vår vei. Endelig er vi samlet. Å være frilanser trenger ikke å være ensbetydende med det å være alene.

Som frilanser har du ansvar for egen inntekt. Du har ansvar for egen fremtid, men viktigst av alt du har ansvar for eget felleskap. Frilanssatsene er mer enn et regnestykke og en standard vi alle bør og skal forholde oss til.

Det er en kollektiv samvittighet.

I det du vender ryggen til dem, vender du ikke bare ryggen til fremtiden, men også dine kolleger. De frie og de faste. Du sier at de er ikke er verdt trykksverten på papiret i morgendagens utgave.

I det en frilanser tar seg uprofesjonelle økonomiske friheter, er det vår feil. Det er min feil. Da er de alene.

Da fotofrilanserne i Oslo hadde oppdragsnekt i fjor, var det nok en oppvekker for de fleste medieledere. Vi er ikke helt i mål, det er fremdeles diktatoriske satser fra den fjerde statsmakt.

Med de oppjusteringene som har blitt gjort i noen redaksjoner, er vi ett skritt nærmere å eradikere at mange frilanseres grunnholdningen til seg selv er at de er veiet, veiet og funnet for lett. Å vite sin verdi er uvurderlig for fremtidens journalistikk.

Frilanssatsene bør bli en like sterk ryggmargsrefleks som Vær varsom-plakaten.

I forhandlinger blir frilansere ofte møtt med beklagende og ynkelige unnskyldninger når skambud og horrible satser blir fremvist. Forhandling er en naturlig del av det å være frilanser. Begge parter har alltid ulik grad av empati og forståelse for motpartens posisjon.

At det til tider kan være utfordrende å være frilanser er sant. Men de fleste har valgt det. Vi trenger ikke sympati, men solidaritet. Det er ikke før vi oppfører oss som profesjonelle yrkesutøvere, at vi kan bli behandlet som det.

Vi har kanskje ikke adgangskort til akkurat din redaksjon, men vi er fremdeles kollegaen din. Lik lønn, for likt arbeid.

For fremtiden. For Nederland. For alle.