Siri Wahl-Olsen gjorde mytteri på desken da muren falt i 1989. Etter 38 år i Adresseavisen starter hun nå et nytt liv

Året var 1979 og Siri Wahl-Olsen begynte som sommervikar i den borgerlige Adresseavisen. Før det hadde hun ett år på baken i Arbeider-Avisa i Trondheim.

67-åringen vet utmerket godt hva hennes første minne var fra avisa, som ble hennes andre hjem gjennom karrieren.

– Jeg visste at det var journalist jeg skulle bli, for det var aldri noen tvil. Og jeg glemmer aldri den første saken jeg ble sendt ut på, for det var et intervju med generalsekretæren i Norsk Samemisjon, som fremdeles har kontor på torvet i sentrum. Jeg var jo litt raddis på den tiden og spurte han: «Er det ikke slik at misjon er litt sånn kulturimperalisme?». Det var første gang det ordet sto på trykk i Adressa, for å si det sånn, ler hun.

Første dag som pensjonist

Siden den gang har det blitt mange oppdrag - og mange jobber for 67-åringen i redaksjonen.

Hun har ledet magasiner, vært leder for avdelinger, jobbet som journalist, redaktør og kommentator. Men nå er det hele over.

– Hvordan er din første dag som pensjonist?

– Jeg har sovet lenge i dag. Og så har jeg drukket kaffe og gjort min borgerplikt ved å stemme. Så alt i alt er dagen ganske bra, sier hun.

I går var det tårer, kake, jubel og gode klemmer fra kolleger i den 250 år gamle avisa. Det var litt rart, innrømmer Wahl-Olsen:

– Litt rart, men veldig vemodig. Å si adjø til kollegene mine, er som å si adjø til gode venner. Jeg er veldig stolt over å ha jobbet i Adressa, som jeg identifiserer meg så sterkt med. Det har faktisk ikke gått opp for meg ennå, men jeg er altså pensjonist, ler hun.

Men helt ferdig er hun ikke med mediehuset i Ferjemannsveien 10, for hun skal fortsatt bidra som gjesteskribent.

– Hvordan har det vært å jobbe i Adressa så lenge?

– Det har først og fremst vært en veldig god arbeidsplass, der jeg har føler at jeg har fått utfolde meg og fått prøve forskjellige ting. Jeg har hatt ledere som har hatt tillit til meg - jo mer enn jeg har hatt selv. Jeg har ikke alltid hatt så mye selvtillit, men jeg ble både sett og satset på.

Mytteri på desken

Da hun startet i 1979 var det totalt seks kvinner i en redaksjon bestående av rundt 70 personer. Det har derimot endret seg kraftig - se bare på kolofonen til avisen nå (se bilde).

Selv om avisa nå går videre uten at hun er tilstede som før, er hun opptatt av at Adresseavisen må fortsette å vise respekt og ydmykhet for folket man skriver for - og om; Uten at man mister sin kritiske sans. Det la hun også trykk på under sin avslutningstale i går.

Og nå som det hele er over, så koster 67-åringen på seg å mimre litt tilbake. Og det mangler ikke akkurat på opplevelser. 

– Det var en veldig intens tid da østblokkene begynte å gå i oppløsning. Jeg var utenriksredigerer og levde meg så voldsomt inn i alt som skjedde, at da telefonen ringte, så sa jeg ikke "Wahl Olsen", men "Walesa", sier hun og ler.

Og hun husker enda bedre en spesiell episode:

– Jeg gjorde faktisk mytteri i 1989, da muren falt. Jeg satt på desken som redigerer, det var tett opp mot deadline, og vi fikk ikke kontakt med vaktsjefen. Han lette etter notiser på det gamle setteriet. Da vendte jeg meg mot han som redigerte førstesiden og sa: «DETTE ER VERDENSHISTORIE - vi må legge om førstesiden», og det gjorde vi. Vaktsjefen visste ikke om det før den første siden var i trykken. Det var egentlig mytteri og ulovlig, men jeg måtte gjøre det - for å redde avisens ære. Vi kunne jo ikke komme ut som Dagbladet, med "La barna banna", ler hun.

Og det er flere opplevelser som har satt seg. Hun var på nyhetsdesken da tvillingtårnene ble angrepet 11. september 2001. Det har også preget hennes som skribent, ved at hun har skrevet mye om terror. Det førte igjen til at hun, med sin kompetanse, dekket rettssaken mot Anders Behring Breivik.

– Den kommer jeg aldri til å glemme. Man følte at man var med på noe historisk og det vi opplevde i rettsalen var både sterkt og sjokkerende.

Comeback etter kreften

Wahl-Olsen var nyhetsjournalist i 10 år og hadde ansvaret for det lokalpolitiske stoffet i Adresseavisen. Men hun har også skrevet mye om helse og skole. 

Etter flere ulike jobber i avisa ble hun til slutt politisk redaktør. Det var en posisjon hun hadde fram til i fjor vinter, da hun ble syk av kreft. Etter en tøff kamp, ble 67-åringen friskmeldt.

I mellomtiden hadde hun aldri gitt opp tanken om å avslutte karrieren på best mulig måte:

Og det har hun gjort som kommentator det siste halve året, sier hun:

– Jeg kom tilbake med et sterkt ønske om å avslutte med flagget til topps. Jeg skjemmes ikke over å si det, for jeg føler virkelig at jeg har gjort det. Selv om DN godtok sitatet mitt, at jeg var «Norges sprekeste politiske redaktør» etter å ha gått Birken (det har hun gjort noen ganger), så er ikke kreftene helt der de en gang var, så jeg har ikke klart å jobbe 100 prosent. Men jeg føler selv at jeg har stått på bra. Aldri før har jeg skrevet så lett som nå heller, smiler hun.

– Så hva er planene nå da?

– Jeg skal ikke begynne å gå på kafé og klage på ungdommen og Adressa, nei, ler hun og fortsetter:

– Jeg har prosjekter på gang. Så får jeg lov til å fortsette å skrive som gjesteskribent i Adressa. Ja! Og så har jeg etablert et eget firma, hvor jeg skal etablere meg som skribent og ta på meg skriveoppgaver. Jeg skal lede noen konferanser og bokbad. Og så har jeg skrevet ferdig første kapittel av en bok jeg holder på med. Jeg skal trene mer, for jeg må jo ta «Birken» igjen. Så litt blir det å holde på med i pensjonisttilværelsen, ler hun.