Kirsti Husby, sjefredaktør i Adresseavisen, under den store mediedebatten i Arendal.

Ole Gunnar Onsøien

Kommentar

De siste 10 årene er til sammen 75 stillinger forsvunnet i Adressa. Det utgjør nærmere 40 prosent av hele redaksjonen

«Halvannet år har gått siden mediemangfoldsutvalget la frem sin rapport der de skrev at tiltak for bransjen haster. I løpet av denne perioden har vi sagt farvel til 24 redaksjonelle medarbeidere i Adresseavisen».

Publisert 15.08.2018 - 15:13

Denne artikkelen er over to år gammel.

KIRSTI HUSBY, sjefredaktør i Adresseavisen. Teksten ble opplest til mediepolitikerne under den store mediedebatten i Arendal

Halvannet år har gått siden mediemangfoldsutvalget la frem sin rapport der de skrev at tiltak for bransjen haster. I løpet av denne perioden har vi sagt farvel til 24 redaksjonelle medarbeidere i Adresseavisen.

De siste 10 årene er til sammen 75 stillinger forsvunnet. Det utgjør nærmere 40 prosent av hele redaksjonen.

De fleste som har måttet slutte er journalister, som hver dag bidro til at vi kunne løse samfunnsoppdraget vårt. Alle våre fem distriktskontor er nå nedlagt, med unntak av Steinkjer. Der sitter det en journalist alene.

Det sier seg selv at det har blitt dramatisk mye mindre journalistikk, spesielt utenfor Trondheim. Det har blitt mindre overvåkning og flere gråsoner der vi ikke lenger er tilstede.

Historien om de siste årene er likevel ikke bare mørk. Vi har ikke hatt vondt av å prioritere hardere. Kvaliteten på journalistikken som lages av de som er igjen, er fortsatt høy.

Vi er fortsatt i stand til forvalte samfunnsoppdraget og avsløre saker som noen aller helst ønsker å holde skjult, for eksempel Kystad-saken i Trondheim.

Vi er fortsatt en av de store redaksjonene som kan bruke ressurser på større gravesaker, vi har lyktes godt det siste året med abonnementsvekst og med vekst i digitale inntekter.

Vi jobber steinhardt med å lykkes digitalt. Vi satser på kompetanse, og vi er i likhet med mange i bransjen gode på omstilling etter mange år med fokus på akkurat dette.

Men til tross for flere lyspunkt, er det fortsatt sånn at våre digitale annonseinntekter og brukerinntekter på langt nær kompenserer for det inntektsfallet vi har på papir. 500 millioner kroner i annonseinntekter i 2007 er nå mer enn halvert.

Dette gapet må tettes, og de siste årene har det viktigste verktøyet for å demme opp for dette vært kostnadskutt.

Hittil i 2018 har det forsvunnet en journalist ut av døra vår hver eneste måned. Og kostnadskuttene i Adressa er langt fra over.

Det blir også stadig tyngre å rekruttere nye abonnenter. Noen steinkast unna Adressa ligger et statsfinansierte NRK, som også satser offensivt digitalt med avislignende, tekstbaserte, nyhetstjenester både regionalt og nasjonalt. De gir stadig bort gratis nyheter som vi forsøker å ta betalt for.

Jeg tror bildet jeg tegner er ganske likt situasjonen som mange regionaviser og lokalaviser står i.

Jeg tror at journalistikken på sikt må finansiere seg selv. Og vi skal gjøre den viktigste jobben selv, men i mellomtiden har bransjen bedt om statlig støtte i en vanskelig periode.

Vi trenger noen andre verktøy enn kostnadskutt.

Og et samlet mediemangfoldsutvalg konkluderte med det samme. Vi er vel enige om at en fri og uavhengig presse er en av grunnpilarene i et demokrati. Hva vil kulturministeren gjøre for å sikre det også i framtida?

Til slutt så vil jeg tilføye at innovasjonsstøtten på 7 millioner er et fint, men dog et ganske symbolsk bidrag til det som er denne bransjens utfordringer.

Direkte støtteordninger har også noen vanskelig prinsipielle sider ved seg.

Jeg lurer derfor også på om dere i det hele tatt er villige til å vurdere forslaget fra utvalget om et midlertidig fritak for arbeidsgiveravgiften som ville virket bredt og vært et viktig og nøytralt virkemiddel?